Garmo stavkirke

Garmo stavkirke er en stavkirke som kommer fra Garmo i Lom i Innlandet. Den står nå på Maihaugen på Lillehammer. Historisk bakgrunn Den første kirken på Garmo skal være bygget omkring 1021. Olav Haraldsson dro da på kristningsferd gjennom Gudbrandsdalen, og Torgeir Gamle fikk som takk for at han bygde kirke på garden sin fiskeretten i vannet Tesse av kongen. Her viser kongen seg som diplomat med bestikkelser mer enn en person som tvinger folk med makt. Historien regnes som troverdig, siden overleveringen har skjedd via juridiske dokumenter, ikke gjennom Snorres beretninger eller hagiografien rundt Olav den hellige. Bygningen Den første kirken var trolig en stavkirke med jordgravne stolper. Med områdets tørre klima har nok denne klart seg til omkring 1200, da den nåværende kirken kan ha blitt bygget. Dette var en enkel kirke med rektangulært skip og smalere kor, og sannsynligvis svalgang. Senere ble kirken forlenget, og i 1690 ble klokketårnet føyd til. Kirken ble utvidet til korskirke ved tilbygging av korsarmer i lafteteknikk i 1730. Korskirker var blitt moderne østafjells, særlig etter at Vår Frelsers kirke (domkirken) i Oslo ble oppført i 1690-årene. Riving av kirken left|Det gamle kirkestedet på Garmo

Stavkirke

Borgund stavkirke i Borgund, Lærdal. Dette er en av Norges mest besøkte stavkirker. En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven. I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2000Ola Storsletten: «En arv i tre», s.24. kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.Kart over de gjenværende Historie left|upright|Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000Storsletten (1993, s.24)), men bare 271 steinkirker (160 av disse eksisterer fortsatt). Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen. Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirke selv foretrakk stein. Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer. Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjon. Lafteteknikken ble introdusert østfra, og den ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikk er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikk.Bugge og Mezzanotte, 1994, s. 17. Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes flest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke.Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen. Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet. På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge. De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700, og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer.Muri, Sigurd: Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget, 1975, s. 14. Da Gaupne gamle kirke erstattet en stavkirke, ble portalen og en del materialer brukt om igjen. Holdhus kirke inneholder rester av en stavkirke, kanskje som resultat av en serie ombygginger. Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent ved navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.

Lillehammer stavkirke

Altertavlen fra Lillehammer stavkirke brukes i dag i Garmo stavkirke på Maihaugen. En alterplate med relikviegjemme fra middelalderen som en periode ble brukt som dørhelle, er tatt i bruk som alterplate igjen i Fiskerkapellet på Maihaugen. Lillehammer stavkirke var en stavkirke som stod omtrent der dagens Lillehammer kirke står, fra middelalderen til 1733, da den ble avløst av en laftet korskirke. Sognet er nevnt i 1359 og 1464 i forbindelse med makeskifter, og i 1410 er det omtalt som Aal. Kirkegården («lithlæ Hamars kirkiu garde») er omtalt i 1390. Kirken var anneks til Fåberg og omtales som «Lille Hammers Annexa» i Povel Huitfeldts stiftsbok (1577). Kirkestedet var (og er) på gnr. 60 (Lillehammer), der to ferdselsveier — kongeveien forbi Hamar og veien fra fergestedet — møttes. Det var markedsplass like ved. Noen utførlig skildring av stavkirken lar seg vanskelig oppdrive. Ifølge regnskaper fra 1623 ble kirken da bjelkehugget, hvilket tyder på at deler av den da var i lafteverk. Videre er halvtak og svaltak omtalt i 1691 og 1692, men skildringene er ikke tilstrekkelig detaljerte til å avgjøre hvor mye som var igjen av stavverk på den tiden. En rekke andre omtaler av reparasjoner i løpet av 1600-tallet finnes imidlertid: I 1619 ble det innredet pulpitur, i 1620 var det reparasjoner på vindu, karm og skruv, i 1623 fikk kirken nytt tårn (muligens takrytter) med klokke og vindfløy, i 1624 ble koret satt i stand, og det ble tekket med spon i 1627. Altertavlen og prekestolen ble malt i 1624 og så videre. En sval i bindingsverk skal være omtalt i 1661, og i 1665 ble det konstatert behov for tjærebreding og nye spon, og kirken manglet døpefont og dåpsfat. Det tegnes et bilde av generelt forfall, men et nytt tømret sakristi ble oppført ca. 1680. I 1690-årene ble det gjennomført en hovedreparasjon, og kirken fikk ny altertavle i 1695. I 1723 ble prestegjeldets kirker solgt til fem bønder som handlet på vegne av allmuen, og ikke lenge etter fikk både hovedsognet og Lillehammer nye kirker i form av laftede korskirker. Den på Lillehammer ble oppført nær det nordøstre hjørnet på kirkegården og vigslet 9. januar 1733, og stavkirken ble revet.