Evangeliet etter Johannes

El Greco: Evangelisten Johannes. Johannes holder en kalk med en drage i, en attributt som viser til en helgenlegende om ham. alt=Evangelisten Johannes står ved et bord og holder en bok i den ene hånden og en fjærpenn i den andre. Ved føttene hans står en ørn.|Evangelisten Johannes, med ørnen som attributt. Et maleri fra 1600-tallet av ukjent kunstner i Sankta Maria kyrka i Åhus, Sverige. Evangeliet etter Johannes (gresk: – Euangélion katà Iōánnēn), også kalt Johannesevangeliet og forkortet Joh, er et av de fire evangeliene i Det nye testamentets kanon. Tradisjonelt er det plassert som nummer fire, etter de synoptiske evangeliene til Matteus, Markus og Lukas. Johannes åpner med vitnesbyrdet til Døperen Johannes, og avslutter med Jesu død, begravelse og oppstandelse, samt beretninger om åpenbaringer av ham etter oppstandelsen. Selv om Johannes-evangeliets forfatter er anonym, har kristen tradisjon historisk sett tilskrevet det til disippelen Johannes, sønn av Sebedeus, og en av Jesu tolv apostler. Evangeliet er tett knyttet sammen i stil og innhold til de tre overlevende brevene tilskrevet Johannes. Derfor behandler kommentatorer evangeliet og brevene, sammen med Johannes' åpenbaring, som et korpus av johanninsk litteratur, selv om de ikke nødvendigvis er skrevet av samme forfatter. C. K. Barrett, og senere Raymond E. Brown, har foreslått en teori om opphavet til evangeliet: at en tradisjon ble utviklet rundt det «johanninske miljøet», og at denne tradisjonen ga opphav til evangeliet. Oppdagelsen av et stort antall av papyrusfragmenter av manuskripter med johanninske temaer har fått flere forskere til å erkjenne at tekstene var blant de mest innflytelsesrike i den tidlige kirken. Talene og samtalene som dette evangeliet inneholder ser ut til å være opptatt av temaer knyttet til debatten mellom kirker og synagoger på tidspunktet for tilblivelsen. Det er verdt å legge merke til at i Johannes ser fellesskapet ut til å definere seg først og fremst i motsetning til jødedommen, snarere enn som en del av et bredere kristent fellesskap. Selv om kristendommen startet som en bevegelse innen jødedommen, ble trosretningen gradvis atskilt fra jødedommen på grunn av gjensidig opposisjon mellom de to religionene.

Evangeliet etter Lukas

Ikontradisjonen anser evangelisten Lukas for å være den første ikonmaleren. Maleri av Guercino fra 1562. Evangeliet etter Lukas (gresk: – Euangélion katà Loukân), også kalt Lukasevangeliet og forkortet Luk, er i den kanoniske rekkefølge den tredje boken i Det nye testamente i Bibelen. Det anses av kristne å være skrevet av evangelisten Lukas, en lege som også kan ha forfattet Apostlenes gjerninger og blant annet var medarbeider og reiseledsager med Paulus, en av oldkirkens apostler. Lukasevangeliet er det lengste av de fire evangeliene i Bibelen, og sammen med Matteusevangeliet og Markusevangeliet regnes det til de såkalte synoptiske evangelier. Lukasevangeliet er ett av de to evangeliene som forteller om Jesu barndom, Matteusevangeliet er det andre. Lukasevangeliet ender med Jesu lidelse, død og oppstandelse slik som Matteus- og Markusevangeliet også slutter. Forfatteren kan ha kjent til Matteusevangeliet, siden begge disse evangeliene har mye likt innhold. I tillegg er det vanlig hypotese at forfatteren har bygget på en annen, tapt kilde som også Matteus-forfatteren har brukt: Q-kilden. Lukasevangeliet er ellers rikt på særstoff, for eksempel lignelsen om den barmhjertige samaritan. Lukasevangeliet begynner og slutter i tempelet i Jerusalem, og mye av Jesu virke foregår på hans vei dit (reisefortellingen). Lukas fastholder israelittenes frelseshistoriske utvelgelse, selv om nye folkegrupper inkluderes når Gud gjennom Jesus, oppfyller sine løfter og fornyer sitt folk. Lukasevangeliet har blitt kalt «de fattiges evangelium». Det skal sette mot i de fattige og utstøtte, og refser de rike. De rike formanes til å dele sin rikdom slik at alle kan få det de trenger. Kvinner får også uvanlig stor plass i fortellingen, og deler av innholdet er dublert i manns- og kvinne-eksempler. Det er mindre apokalyptisk innhold enn hos Markus og Matteus. Israelittene blir i stedet forberedt på hvordan de må innrette seg på et lengre livsløp i verden. Se også Evangelisten Lukas

Evangeliet etter Markus

Maleri av evangelisten Markus fra 1598 på prekestolen i Tjølling kirke. Fordi evangeliet begynner med historien om Jesus og Johannes i ørkenen, har Markus' fått løve, et angivelig ørkendyr, som sitt helgenattributt. Evangeliet etter Markus (gresk: – Euangélion katà Mârkon), også kalt Markusevangeliet og forkortet Mark, er den andre boken i Det nye testamentet i den kristne Bibelen. Det er også det korteste og sannsynligvis det eldste av de fire evangeliene. Det er sammen med Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas regnet som til de såkalte synoptiske evangelier. Markusevangeliet var opprinnelig anonymt, men fikk tidlig i kirkehistorien overskriften ifølge Markus. Denne «Johannes Markus» er ifølge den bibelske fortellingen en disippel av Peter, og baserte sin tekst på Peters vitnemål. Han blir referert til i Peters første brev 5:13 som «...Markus, min sønn».Nettbibelen: Peters første brev 5:13 og som deltok på noen deler av apostelen Paulus' misjonsreiser.Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 15:19 Teksten ble trolig skrivet en gang rundt år 70 eller noe senere. Evangeliet etter Markus forteller om Jesu liv fra døperen Johannes' dåp av Jesus og til Kristi himmelfart, og det konsentrerer seg særlig om de siste ukene av hans liv; kapitlene 11-16, reisen til Jerusalem. Den raske fortellingen portretterer Jesus som en heroisk handlingens mann,Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield. en eksorsist, en lege, og en som gjør mirakler. Et viktig tema hos Markus er den messianske hemmelighet.Cross, F. L., red. (2005): «Messianic Secret» i: The Oxford dictionary of the Christian church. New York: Oxford University Press. Jesus stilner de besatte han leger, holder sin messianske identitet hemmelig, og skjuler sitt budskap i lignelser. Disiplene feiler også å forstå miraklenes rekkevidde og vesen. Innhold Markusevangeliet inneholder mindre talestoff enn de andre øvrige evangeliene og vektlegger isteden handling i større grad. Istedenfor å fortelle hva Jesus sa, forteller Markus hva han gjorde. Ordet «straks» (fra gresk evtys) er det ordet som brukes oftest i evangeliet og driver handlingen fremover. Markus er den evangelisten som oppfant sjangeren evangelium, og evangeliet har sitt høydepunkt i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Den store vekten som legges til nettopp på denne siste delen har gjort at forskere har beskrevet Markus som en pasjonsfortelling med innledning. Et viktig vendepunkt er Peters bekjennelse i kapitel 8.