1,327 results in DigitaltMuseum:

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Vertøy og material til produksjon av langeleik

Vertøy og material til produksjon av langeleik

I denne digitale utstillinga kan du sjå nokre materialar og reiskap frå ein verkstad på Røsshaugen i Øystre Slidre. Røsshaugen blir rekna som eit episenter for langeleiken sin nye gullalder, etter 1850. Den trolig fyrste langeleikmakaren på Røsshaugen i denne perioda er Øystein Øysteinson Rudi (1839-1923). Det er sagt at han bygde over 300 leikar. Talet 300 er truverdig. Nye leikar han har laga kommer stadig til kjenne, i ulike kantar av landet og nokre i Amerika. Datering og løpenummer er funnen i ein leik opna ved instrumentverkstaden ved Valdres Folkemuseum. I leiken stod årstall og løpenummer; «1891» og «nr. 200». Mengda i produksjonen gjev eit perspektiv på kva handelag instrumentmakaren må ha hatt. Store delar av produksjonen er gjort med handverktøy. Ingen veit om han gjorde alt aleine. Ingen veit kvar han henta inspirasjonen frå, men ein veit at jamaldring og sambygding Knut Nilsen Dale òg laga langeleikar (Knut Nilsen Dale var gift med dotter på grannegarden, Guri Hallsteinsdotter Rudi). Øystein brukte berre den «moderne skalaen» og syner tydeleg haldning i høve tonalitet. Modellen er vidareføring av det som endå tidlegare vart laga rett over åsen i Hørisbygd`n, men er mindre. Farsslekta kom frå Høre, Helle, på slutten av 1700-talet. Øystein Øysteinson Rudi og kona fek to soner og fem døtre. Det er ikkje kjent om den fyrste sonen Øystein Ø. (1872-1971), som overtok Røsshaugen, laga instrument. Det er kjent at han på 1800-talet var over åsen til Fystro i Vestre Slidre og lærde dekorskjæring hjå Eivind Prøven. På langeleikane som faren Øystein Ø. (1839-1923) laga, kunne flatskurden på hovud, sider og endestykke vera skore av sonen Øystein Ø. (1872-1971). Den andre sonen er den kjende felebyggjar-meisteren Knut Ø. Rudi (1878-1972) som òg bygde langeleikar. Knut etablerte seg i nærleiken av Røsshaugen «sye Moè» - på Heggenes. Hans langeleikmodellar og produksjon skilde seg frå faren sin. Han var fri til å eksperimentere med form og tekniske løysingar. Knut stifta i 1901 firamet «K.Ø. Rudi og Son». Dette firmaet fekk til dels «masseprodusert» deler til langeleik som andre sette saman, og leikane vart selde under firmanamnet. Langeleikproduksjon var (attåt oterproduksjon) eit produkt dei kunne «masseprodusere» og flyte litt på økonomisk. Knut Ø. (1913-1991) overtok Røsshaugen. Han var sonen til Øystein Ø. (1872-1971), og sonesonen til Øystein Øysteinson Rudi (1839-1923). Han var også brorson til felebyggjar-meisteret Knut Ø. Rudi (1878-1972). Knut på Røsshaugen var gardbrukar og treskjærar. Han vart ein underleverandør til sin farbrors firma «K.Ø. Rudi og Son». Knut laga både laga deler som han sjølv sette saman, og som han leverte til andre.

Nordenfjeldske Transitt - Odyssé

Nordenfjeldske Transitt - Odyssé

I Homers Odysseen (ca. 800 f.Kr), et av tidligste episke diktene vi kjenner til, følger vi Odyssevs’ hjemreise fra Troja-krigen. Den episke reisen preges av kamp og store utfordringer når Odyssevs møter gudenes prøvelser og harme. Grekerne kalte slike fortellinger for nostos, som betyr hjemkomst eller hjemreise, og i tillegg beskriver det å vende tilbake til lyset og livet. Når nostos kombineres med det greske ordet for smerte, algea, dannes ordet nostalgi. Nostalgi handler om smerten vi føler når vi lengter etter noe, for eksempel hjemmet. Sjøfareres reise preges gjerne av nostalgi. Vi kan snakke om den bittersøte hjemlengselen etter trygghet og noe stabilt, men også om den smertefulle usikkerheten over om alt vil være som det var da vi dro. Nostalgien forsterkes av selve infrastrukturen for reisen, sjøveien. Enten man er en eventyrer, fisker eller en handelsreisende, er man i havets vold. Havet gir, og havet tar. Det kan forstås som en dobbelthet som kan beskrives som konflikten mellom kaos og kosmos, liv og død, skapelse og ødeleggelse. Mennesket slites mellom disse ytterpunktene. Havet gir oss et livsgrunnlag som hele tiden trues av ødeleggelse. Det sluker hele sivilisasjoner og det sluker skip. Skipbruddet er en underliggende fare for den reisende, både i form av et fysisk forlis, men også som et psykisk havari. I vår tid legger vi kanskje ikke ut på episke og farlige odysseer, men likevel forholder vi oss til disse kreftene og den sterke symbolikken de representerer. Alle som bor ved kysten eller har havet som arbeidsplass er klar over dette. På sett og vis kan vi si at havet og reisen handler mer om mennesket og dets psyke enn om selve naturkreftene. Dette gjenspeiles i kunsten, som gir oss muligheten til å reflektere over vårt eget eksistensgrunnlag. Med nye innfallsvinkler til historien og virkeligheten, kan kunsten vise oss alternativer som fører til endring og forvandling. Reisen denne lille utstillingen representerer, er derfor en indre ferd. Kunstverkene viser vei inn i en slik eksistensiell reise, med havet som dybde og referanse.

Nordenfjeldske Transitt - Den gylne feilen

Nordenfjeldske Transitt - Den gylne feilen

I vår del av verden har man gjerne ansett det symmetriske, glatte og regelmessige som vakrere enn det røffe, ru og irregulære. I Japan har de helt andre idealer, der keramikk-skåler med asymmetrisk form, glasur som tilfeldigvis har klumpet seg under brenning og dekor som er raskt påført løftes frem som de mest verdifulle. Dette idealet kalles iblant wabi sabi, og handler om skjønnheten i det imperfekte, flyktige og uferdige. I naturen finner vi ikke wabi sabi når noe blomstrer, men når det spirer eller visner. I tråd med en slik tankegang, er det heller ikke så farlig om keramikkskålen faller i gulvet og knuser. Den settes sammen igjen, og uhellet foreviges ved at sprekkene limes med harpiks og lakkes med gull (den japanske teknikken kalles kintsugi). Skålens feil har bare gjort den enda mer unik, og dens egenartede historie synliggjøres og får verdi. I denne lille utstillingen presenteres noen eksempler på slike forgylte ulykker. Å reparere i stedet for å kaste har alltid vært viktig, men særlig når økonomien og tilgangen til varer har vært knapp. Alle gjenstandene her er reparert av de som eide dem før de kom inn til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samling. Trønderkeramikk er stilt ut sammen med den asiatiske keramikken. Med litt lim og omtanke blir en ødelagt skål funksjonell igjen, og «livet» den har levd vises der skårene møtes i synlige linjer. Vi ser også eksempler på klinking i et fat som antakelig er laget i Sverige, der metallstifter er brukt for å holde skårene sammen og gjøre fatet brukbart igjen. Går det an å sammenligne avskallet glasur, sprekker og skeivheter i keramikkskåler med «feilene» som preger alle mennesker? Vi er jo alle imperfekte. Tenk om vi kunne løftet frem våre uregelmessigheter, til og med latt dem skinne! Den japanske tankegangen er til inspirasjon for å verdsette menneskelig mangfold og det ufullkomne individets verdi.

Share to