1,502 results in DigitaltMuseum:

Raritetar og kuriositetar

Raritetar og kuriositetar

Den kulturhistoriske samlinga som De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum forvaltar har blitt bygd opp gjennom over hundre år med innsamling av objekt i Sogn. Samlinga har fått namnet sitt etter grunnleggjaren, Gert Falch Heiberg (1871-1944). Han var godseigar i Amla på Kaupanger og dessutan ein pasjonert samlar. I åra kring 1900 tok han til å samla bondeantikvitetar frå Sogn og reiskapar frå heile Noreg. Denne innsamlinga skulle visa seg å bli både starten på eit samlarlivsverk og eit folkemuseum. De Heibergske Samlinger er nok best kjend for å vera ei omfattande samling av jordbruksreiskap og gjenstandar som fortel oss om bondekulturen i distriktet. Men bondekulturen sin materielle kultur omfatta langt meir enn det vi tenker på som typiske bondegjenstandar. I tillegg hadde innsamlinga til Heiberg og hans etterkomarar som føremål å samle inn objekt frå kvardagslivet til folk i ulike sosiale sjikt, og ikkje berre det som relaterte seg til bondekulturen. Heiberg hadde ei særleg interesse for det vi i denne utstillinga kallar 'raritetar og kuriositetar'. Her freistar vi å syne delar av samlinga som ikkje har passa heilt inn tematisk i dei permanente utstillingane på De Heibergske Samlingane - Sogn folkemuseum. Noko av det utstillinga syner er vanlege gjenstandar med ei morosam eller utruleg historie bak, andre objekt er utrulege i seg sjølve og nokon objekt spør vi dei besøkande om dei klarar å skjøne kva er. Fleire av gjenstandane i utstillinga vart samla inn av Heiberg sjølv og i utstillinga vil vi kunne oppleve at han fortel om historia bak ein av desse. Andre gjenstandar har blitt ein del av samlinga seinare tid, men tru til Heiberg sine interesser for dei litt rare og morosame delane av kvardagskulturen til menneska i ulike sosiale lag i Sogn.

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Kira Wager og Sol

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Kira Wager og Solrunn Rones med Aage Storstein

Kira Wager Kira Wager er en av sin generasjons mest karakteristiske malere. Wager er en maler som ikke bare tør å dyrke maleriets formale virkemidler, hun løfter opp maleriets egenskaper som sensuelt medium og dyrker dets teksturer og egenart. Wager maler sine bilder felt-vis, basert på private fotografier. Hun dekker til hele flaten hun skal male, bortsett fra et lite felt der hun maler en del av bildet. Når dette feltet er ferdig, dekker hun det til og maler et nytt felt av motivet, og så videre, helt til hele motivet er malt, men alltid delvis “i blinde”. Wager ønsker at bildene skal irritere netthinnen og fungere som et stimuli for øyet. Derfor kutter hun også opp billedflaten; for å unngå harmoni. Hvis man ser hele billedflaten når man maler så vil man harmonisere farger og uttrykk uansett hvor hardt man kjemper imot. Ved å male felt for felt kan hun motvirke dette. For henne er denne teknikken som gjentatte forsøk på å fange virkeligheten. Og med dette oppstår i blant “lykkelige” tilfeldigheter i bildene som Wager sier selv. Etter mange år med å rendyrke denne spesielle maleteknikken har Wager oppnådd en finstemt presisjon i arbeidet. Hun sier selv at en risiko er at det faktisk kan bli både vanskelig og kjedelig når hun får det til helt rett med en gang. Derfor legger hun iblant inn “feil” penselstrøk med vilje for å ha noe a spille med i maleprosessen. For Wager er det viktig at det finnes rom for et åpent og fritt maleri, fritt for konsepter, ide og tematikk, der man først og fremst forholder seg til hva som skjer mens man maler. “Det er når jeg dykker ned i det visuelle at jeg blir inspirert”. Maleriet Vaxjö var en del av Kira Wagers bidrag når hun var nominert til Lorck Schive Kunstpris 2021. Sorunn Rones Skog - skisse, 2021 Medium: Olje på lerret. Størrelse: 85 X 85 cm. Flo - bevegelse, 2021 Medium: Olje på lerret. Størrelse: 85 X 85 cm. Maleriene hennes er finstemte fargekomposisjoner som formidler naturens glød og vibrasjoner – i den grad betrakteren er i modus for å motta det. Rones’ abstrakte malerier er impresjonistiske, altså inntrykk som fanges i strøk av klarblått, rødbrunt, skoggrønt og koralltoner. Samtidig er bildene sterkt ekspresjonistiske, som uttrykk for noe som ikke kan oppfattes i den ytre verden. Når hun maler, løser hun imidlertid visuelle problematikker med en sikkerhet og nøyaktighet som om hun maler nettopp et indre syn. Eller kanskje en klang hun har hørt.​ Hun kaller mange av formene hun maler for fargekropper, og disse skaper på et særegent vis et aktivt rom mellom seg og betrakteren av bildet. Betrakteren får følelsen av et vitalt nærvær i flaten, som sidestilles vårt eget nærvær. Vi ser på et vis sammen med maleriet. Opplevelsen er i tråd med hva fenomenologen Maurice Merleau-Ponty sto for: Vi kan aldri få et overblikk over verden, for vårt synspunkt er midt i den – vi ser verden innenfra. Om nettopp malerkunsten, skriver Merleau-Ponty at den «gjengir ingenting, og især ikke det taktile. Det er noe helt annet den gjør, nesten det motsatte: Den gir synlig eksistens til det som det profane syn holder for usynlig».​ Solrunn Rones’ malerier er nettopp en synliggjøring av det som for de fleste andre er usynlig. De pendler mellom abstraksjon og landskap; indre og ytre bilder eller opplevelser. Verden og vår væren i den fremstår nøyaktig så intens og detaljrik som vår oppmerksomhet tillater. «Om verden så består i millioner av år, vil den, for malerne, hvis det da ennå vil finnes malere, fremdeles vente på å bli malt», sa Merleau-Ponty. Rones’ vitale komposisjoner er kun begynnelser."​ Utdrag av tekst fra Solveig Lønmo, kunsthistoriker.

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Elise Storsveen o

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Elise Storsveen og Daisuke Kosugi

Daisuke Kosugi (f. 1984) Kosugi grunnla det kunstnerdrevne visningsstedet Louise Dany i Oslo i 2016 sammen med Ina Hagen. Det er et semi-privat utstillingssted eller en slags salong for diskusjoner om pågående arbeid og åpne prosjekter, basert på engasjerte og langsiktige samarbeid med internasjonale og nasjonale kunstnere. Gjennom film, skulptur, performance og tekst konstruerer Kosugi forførende scenarier med en underliggende konflikt mellom personlig frihet og systemer. Ved å skildre hvordan kreativitet utvinnes (og utnyttes) i den kreative industrien i et post-fordistisk arbeidsmarked, eller gjennom fortellinger om kreativitet som ikke kan konverteres til økonomisk eller kulturelt målbar produktivitet, pakker Kosugi opp disse konfliktene gjennom et fokus på det enkelte individs levde liv. Leave Fucking <> Alone (2015) Medium: Video installasjon, single channel HD video, stereo. Lengde: 4 min, 30 sek. Videoverket fokuserer på hvordan vi lærer å bevege kroppene våre og effekten det har på rytme og poesi. Videoen kombinerer funnet klipp av Namba-gange (en tradisjonell japansk gangstil), kappgang, transgender-stemmetreningstutorials og klubbkultursymboler. Videoen spekulerer omkring koblingen mellom gang- og dansestiler, rytmen til haikudiktning og klubbmusikk. Videoen er laget ved hjelp av data-moshing, en metode for å ødelegge gjenkjenningskriteriene til forskjellige videoklipp. Avspilling av videoen etter denne ukontrollerbare prosessen fungerer bare på gjenkjenning av bevegelse. Elise Storsveen (f. 1969) Storsveen jobber hovedsakelig med collage og tekstil. For henne handler det om å miste kontrollen og hengi seg til det ukjente. Hun jobber med applikasjon for å slippe unna den ufrivillige detaljkontrollen hun opplever i maleriet, men allikevel kunne jobbe med former og fortellinger på store flater. "Abstraksjon og innlevelse, billedvev og applikasjon, hånden og hjernen, ukontrollert og metodisk, enkelt og komplekst, men alltid subjektivt og alltid i jakten på noe jeg ikke vet hva er." - Elise Storsveen Venus, 2020 Medium: Tekstil, applikasjon. Størrelse: 212cm x 139 cm. Elise Storsveen ser kroppen som et funksjonelt, elastisk, sterkt og villig verktøy som påvirker alt hun tenker og gjør. Kroppen som skulpturell form og skulpturer som illuderer kropp. Men det er flatt: tredimensjonalitet utforsket og utført todimensjonalt. I Storsveens kunstnerskap er det lett å finne en fascinasjon for det levde livet og for håndverket som en verdifull handling. Applikasjon er hovedteknikken i de monumentale arbeidene, og uttrykksmessig bærer de i seg referanser til både modernismens mer grafiske uttrykk og 70-tallets antydende og figurative former. Gjennomgående i Storsveens verk er ofte også geometri og abstraherte menneskeskikkelser, hender og hus om hverandre, i tillegg til gjenbruk av materialer kan peke mot tid som fenomen, og strukturer som binder oss sammen på tvers av generasjoner og geografi.

This just in - Nye innkjøp til samlingen Ellen Henriette Suh

This just in - Nye innkjøp til samlingen Ellen Henriette Suhrke og Heidi Bjørgan

Ellen Henriette Surhke (f. 1984) Suhrke har utdannelse fra Kuvataideakatemia i Helsingfors og Bergen National Academy of the Arts, hvor hun mottok en MFA i 2013. Hennes praksis kan sees på som meditasjoner over natur og kultur, hvor menneskelig interaksjon med miljøet spiller en viktig rolle. Arbeidene hennes er basert på nøye planlegging og bakgrunnsstudier, men gir likevel rom for det poetiske og uventede Berøringstur (2020) Medium: Video, single channel HD. Lengde:14 min, 5 sek. Videoen Berøringstur (2020) fokuserer på en blind mann som får en personlig omvisning blant skulpturer i Nasjonalmuseets samling. Under turen erstattes synsinntrykk av berøring og duftinntrykk, og skulpturene utforskes med nesebor og fingertupper, mens en av museets formidlere beskriver hva hun ser. Også samtalen foregår delvis taktilt, gjennom haptiske signaler som tegnes av en tolk på ryggen. Berøringstur fremstiller en taktil opplevelse av noe som vanligvis betraktes på avstand. Filmen har blitt vist på Høstutstillingen (Kunstnernes Hus, Oslo) og ved Valnesfjord Skole (Fauske). Heidi Bjørgan (f. 1970) Bjørgan er utdannet MA i keramisk kunst samt kreativ kuratering på Kunsthøyskolen i Bergen og Konstfack i Stockholm. Bjørgan har utstillinger over hele verden og har vært representert på viktige kunstmesser som Collect i London, Artgenève i Genève og NADA i New York. Hun deltok i å starte et nordisk nettverk for moderne keramikk og har kuratert utstillinger som Ting Tang Trash og Beyond G(l)aze på KODE i Bergen. Hennes arbeid er inkludert i nasjonale og internasjonale samlinger som Nasjonalmuseet i Oslo, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, Utenriksdepartementet, KODE i Bergen, V&A i London, og flere private samlinger rundt om i verden. Objekt #7003 (2020). Medium: Skulptur i leirgods, glasert – 2 deler. Størrelse: ca 35 (h) x 25 (b) x 25 cm (d). Objekt #7003 (2020) av Heidi Bjørgan er en skulptur i 2 deler hvorav den ene utgjør en slags «sokkel» og den andre utgjør «skulpturen» som hviler på sokkelen. «Sokkelens» diameter tilsvarer bunnen på en 10 liters vannbøtte, der kunstneren kaster leirerester og som blandet med vann kan lage slipp eller resirkuleres. Den øverste delen kan tolkes som den er laget av sammenkrøllede leirerester. Heidi Bjørgans objekter kan se ut som om de har smeltet og implodert i ovnen og glasurene er ofte dynamiske og uttrykksfulle. Hvert objekt fremstår som en usannsynlig kombinasjon av en kjent, men likevel deformert bruksartikkel og det mange ville ha kalt leirrester eller søppel som bukter seg om hovedformen.

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Bente Sætrang og

This just in - Nye innkjøp til samlingen - Bente Sætrang og Ayatgalli Tuleubek

Ayatgali Tuleubek (f. 1985) Ayatgali Tuleubek har markert seg med et spennende kunstnerskap, og er han godt kjent på den norske kunstscenen. Han var med å starte det kunstnerdrevne galleriet Podium. I sitt kunstneriske praksis undersøkes forskjellige sider ved samtiden, og i sittarbeid tar Tuleubek blant annet for seg ulikeoppfatninger rundt teknologi, makt,ideologi, landområder og territorier. Atoll, bay, beach, 2018 Medium: Single channel video med lyd. Lengde:1 min, 15 sek. Videoverket Atoll, bay, beach (2018) navigerer ulike generiske landskap gjennom å ramse opp betegnelser på landksapsbeskrivelser i alfabetisk rekkefølge. Bildene er hentet fra såkalt stockfoto - tatt av profesjonelle fotografer og distribueres digitalt. Bildene følger hverandre i så raskt tempo som den kvinnelige fortellerstemmen klarer å uttale de ulike ordene. Resultatet er en fortettet og suggererende billedsekvens som drar betrakteren inn ved hjelp av fortellerstemmens rytme. Den absurde alfabetiske opplistingen av en spesifikk kategori, nemlig ord som beskriver landskap, gir en ny inngang til det velkjente generiske naturbildet, og drar det mot det ukjente, der alle bilder og ord sidestilles uten hierarki og der de mister sin opprinnelige mening. Bente Sætrang (f. 1946) Sætrang opererer i feltet mellom maleri og tekstil. Sætrangs bidrag til tekstilfeltet strekker seg over fire tiår med kunstnerisk produksjon og fagpolitisk engasjement. Arbeidet hennes preges av utrettelig utprøving, samtidig som det lener seg på en lang tradisjon. Sætrang har mottatt en rekke hedersbevisninger, utført mange større utsmykningsoppdrag og er innkjøpt av sentrale kunstinstitusjoner. Fra 1987 til 1993 var hun Norges første professor i tekstilkunst Never Look Away (2020) Medium: Tekstil, Akvarell, Indigosol på damask. Størrelse: 330 (x2) x 150 cm. Never Look Away (2020) er et nytt arbeid som ble stilt ut på Kunstnerforbundet i forbindelse med Sætrangs soloutstilling i høsten 2020. Tittelen på arbeidet kan sees som en beskrivelse av seendets sentrale plass vår tid; man kan ikke se bort, verken fra det som er knyttet til å orientere seg i sine omgivelser eller fra den oversvømmende mengden informasjon som velter over det moderne mennesket i en stadig strøm som ser ut til å være uten opphør. Arbeidet er tosidig og monteres fritt fra vegg og slik at det når gulvet.

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern orlogsstasjon

Haakonsvern i Bergen er hovudbase for Sjøforsvaret. 3500 offiserar, sivile og vernepliktige har arbeidsplass ved det som ofte blir kalla eit samfunn i miniatyr, med brannstasjon, sjukestove, postkontor, kyrkje, lege- og tannlegekontor, kjøkken, brakker og verkstadar. I samband med tre større byggeprosjekt ved basen har Ståle Sørensen (NO) produsert skulpturinstallasjonen Krigens krav. Verket er plassert utanfor eit nytt, stort fleirfunksjonsbygg. Krigens krav består av tjue høge, raude skulpturar forma som piler som står med spissen ned i og rundt ei sirkulær sementform av betong. Denne «blinken» fungerer også som sitjeplass. Ein lyskastar er montert slik at pilene kastar skugge på veggen bak om kvelden. Ser ein berre skuggane, liknar dei like mykje på blomar i knopp som på piler. Slik illustrerer kunstverket Sjøforsvaret si verksemd samtidig som det opnar for andre perspektiv og gir høve til avkopling. Tittelen Krigens krav viser til dei ekstraordinære eigenskapane krig og forsvar krev, og er også namnet på ei av øvingane sjørekruttane må igjennom. Bogeskyting har lange tradisjonar i Forsvaret. I meir overført tyding illustrerer skulpturen kva soldatane blir øvde opp i. Det handlar om å halde kontrollen og yte maksimalt – å sikte, treffe og unngå å bli treft sjølv. Ståle Sørensen er utdanna ved Chelsea College of Arts og Kunsthøgskolen i Bergen. Han jobbar med skulptur og installasjon i forskjellige materiale og har gjennomført fleire offentlege kunstprosjekt, mellom anna ved Valle Hovin stadion i Oslo, Brattørkaia i Trondheim og ei rekkje skolar.

Share to