«Palsgaard, Jylland). Skogvokterbolig.»

Hedene er en betegnelse på lavproduktive områder med næringsfattig sand- og grusgrunn, der den naturlige vegetasjonen gjerne var dominert av lyng og buskvekster. De fikk sin spesielle karakter ved at menneskene hogg vekk skogen og forsøkte å gjøre arealene til åkrer og beitemark, noe som gav ytterst magre resultater. Jorda ble nemlig raskt utpint og ufruktbar. Likevel fortsatte man forsøkene på å dyrke denne typen jord. Resultatet ble at et areal på om lag 660 000 hektar på Jylland mot slutten av 1700-tallet hadde hedekarakter. Fra 1788 ble det igangsatt forsøk med å plante ny skog på hedene under ledelse av overførster Georg Wilhelm Brüel. Den første plantasjen på Palsgård, hvor dette fotografiet er tatt, skal være fra 1805. Frø og planter var imidlertid mangelvare, og følgelig ble det bare forholdsvis små og spredte plantefelt. Det åpnet seg nye muligheter fra 1840-åra, da den pensjonerte obersten Hans Christian Riegels etablerte en skogplanteskole i Silkeborg-området. Fra dette anlegget kunne interesserte grunneiere kjøpe planter til overkommelige priser. I 1866 ble Det danske Hedeselskab stiftet, en organisasjon som skulle samordne arbeidet for å gjøre hedene mer fruktbare, i hovedsak ved å plante skog. Organisasjonen fikk en meget dyktig leder i vegingeniøren Enrico Dalgas. Mye av utfordringen dreide seg om å finne folk som var villige til å satse penger på hedene. Fra 1885 påtok den danske staten seg å dekke en firedel av anleggskostnadene, mot at plantefeltet ble underlagt såkalt «fredskovsplikt». Dette henspilte på «fredskovforordningen» fra 1805, som bestemte at arealer som var utsett til å være skog skulle innhegnes og skjermes for husdyrbeite, som ble ansett for å være en hovedårsak til at de danske skogene var nesten borte. Danskene skyldte også på at soldatene til den svenske kongen Karl 10. Gustav under en okkupasjon i perioden 1657-1660 hadde ødelagt mye av den skogen for å gjøre det vanskelig for oldenborgerkongene å bygge en ny orlogsflåte. Litt bidro nok også forsøkene på å kolonisere hedene med tyske potetdyrkere på midten av 1700-tallet. Både bønder, aksjeselskaper (ofte med interessenter fra det velstående danske byborgerskapet) og til en viss grad også kommuner benyttet seg av tilbudet om 25 prosent statsstøtte til etablering av hedeskogplantasjer fra 1885 og framover. Mange var innstilt på å bidra til et rikere og mer fruktbart Danmark etter det forsmedelige tapet av Slesvig i krigen mot tyskerne i 1864. I 1900 hadde antallet hedeplantasjer steget til 1 300 og det samlete arealet til 50 000 hektar. Dette betydde en betydelig økning av skogarealet i et land som 100 tidligere hadde vært nesten skogløst. Ettersom det i stor utstrekning ble plantet nåletrær, betydde det også at Danmark var i ferd med å få en annen type skog enn de spredte og små lauvtrebestandene danskene til da hadde betraktet som skog. Rødgran var i ferd med å overta bøkens posisjon som Danmarks viktigste skogtre. Dette var et treslag landet antakelig ikke hadde hatt nevneverdige bestand av etter siste istid, og dermed et nytt treslag for 1800-tallets dansker. Dette gjaldt for så vidt også andre nåletresorter som ble importert, ikke bare til hedebeplantninger langs Jyllands vestkyst, men også til øyene i den østre delen av Danmark. Mot slutten av 1900-tallet var bare en drøy tredel av det tømmeret som ble avvirket for salg i Danmark av lauvtrær. Da hedebeplantingsarbeidet startet var det danske hedearealet var så stort, og produktiviteten på dette arealet var så liten, at beplantinga ble ansett som et viktig gode både for befolkningen på Jylland og for Danmark som nasjon. På 1900-tallet kom det imidlertid en reaksjon. Danmarks Naturfredningsforening krevde at også denne naturtypen måtte bevares. Dette kravet fikk etter hvert gjennomslag, og i dag er cirka 90 000 dekar hede fredet. Det største sammenhengende hedearealet finnes i dag i Kongenshus mindepark ved Viborg. Å bevare de fredede arealene som heder er imidlertid ikke ukomplisert. Da menneskenes bruk av de fredede hedearealene opphørte, kom det nemlig raskt pionertrær. Man har derfor innsett at sau må brukes som landskapspleier dersom hedelandskapets karakter skal kunne bevares for ettertida. Hedebeplantningene er en viktig årsak til at det danske skogarealet har økt fra 4-5 prosent av totalarealet ved inngangen til 1800-tallet til cirka 12 prosent 200 år seinere. De danske hedeplantningene ble forbilder for det skogreisingsarbeidet som ble gjort på avskogete områder i sørvestnorske kyststrøk på andre halvdel av 1800-tallet.

Collapse text