Under forarbeidet til disse filmene var det Fernanda Nissens historie som gjorde størst inntrykk på meg. Det var overhode ingen grunn til at en jente som vokste opp i en fin familie i Kragerø skulle ende opp som streikeleder for kvinnelige arbeidere i hovedstaden. At hun gjorde det, sier noe om evne til empati. Jeg liker å tenke at det er en evne som er veldig universell – menneskelig ret tog slett.
Jeg har alltid hatt sympati for et historiesyn som sier at historien er store bevegelser og strukturer heller enn enkeltmennesker. Vi bestemmer hva vi gjør, men det vi gjør gjør vi innenfor noen rammer som er forhåndsbestemte. Vi er født i en tid, i en klasse, et kjønn og et samfunn og helt frigitt fra de strukturene blir vi aldri. Likevel er det noe oppmuntrende ved enkeltmennesker som tar sjanser og handler på tross av forventningene. Det gir tro på en slags fri vilje. Dessuten gir det en tro på at de fleste mennesker, tross alt, vil hverandre vel.
Og så synes jeg det er lett å se paralleller I dag. Det fines folk som, uten at det egentlig kreves eller forventes av dem, engasjerer seg på vegne av de aller svakeste i samfunnet. Jeg kjenner noen, og gjennom internet og facebook får jeg lov å følge litt med på engasjementet deres. Jeg synes de er vår tids svar på Fernanda Nissen. Forbilder.
En digital fortelling laget på oppdrag fra Norsk kulturråd/Digital fortalt i forbindelse med stemmerettsjubileet 2013. Om en av de fire store i norsk kvinnebevegelse.