100
Trygve Aasheim (1893-1975), fotografert i døråpningen til Kvannstranddamkoia fra Grønavassdraget i Trysil etter at bygningen var flyttet til Norsk Skogbruksmuseums friluftssamling på Prestøya i Elverum i 1971. Aasheim var Skogbruksmuseets kontaktmann i hjembygda Trysil, og han var sentral da denne koia flyttet til museet. Her satt han og brynte ei øks. På veggen ved sida av ham hang det en diger neverkont. Vi ser også skaftene på to fløterhaker. Fotografiet er tatt da koia ble innviet som museumsbygning i august 1971. Høsten 1970 kunne lokalavisa Østlendingen fortelle at damkoia skulle flyttes til museet, og at «Trygve Aasheim kjenner stuggua helt fra guttedagene og oppvekståra, han var også en god del sammen med bestefaren sin her ...». Da koia ble innviet som museumshus i august påfølgende år skrev samme avis følgende: «De som i første rekke skal ha takkens ord er Trygve Åsheim, museets kontaktmann i Trysil, Ragnar Kvile, giver av stuggua, Per Akre, som har "spyttet i" med sjekk, og Jon Galaasen, som sammen med nedriving, transport og oppsetting på Prestøya.» Dette fotografiet er antakelig tatt i innvielseshelga, 10. og 11. august 1971. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Koierommet har en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra på gavlveggen. Ellers har den veggfaste brisker med bord foran langs de indre veggene. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet av Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.
Photo: Fossum, Tore / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo