Grafisk trykk som viser kirka i Østre Gausdal med de nærmeste omgivelsene. Ifølge en blyantinnskrift skal dette bildet være fra 1837. I forgrunnen ser vi elva Gausa svinge seg nedo ...
Grafisk trykk som viser kirka i Østre Gausdal med de nærmeste omgivelsene. Ifølge en blyantinnskrift skal dette bildet være fra 1837. I forgrunnen ser vi elva Gausa svinge seg nedover dalføret i stride stryk. I bakgrunnen aner vi også hvordan vassdraget renner ned mot dalbotnen fra nordøst. Sjølve kirka har kunstneren plassert på en slak bakkekam, ikke langt fra elveløpet. Den framstilt som et rektangulært bygningsvolum med forholdsvis bratt saltak som er utstyrt med et tårnoppbygg i den vestre enden. På den østre gavlveggen er det antydet et utbygg, antakelig et slags sakristi. På en haug til høyre for (på østsida av) kirkebygningen har kunstneren plassert et høyt, treetasjes våningshus med en liten uthusbygning ved siden av. Dette skal nok vise prestegarden. I liene bakenfor er det antydet åpne, dyrkete arealer med små strimer av skog innimellom. Gjengivelsen av landskap og bygninger i dette bildet er neppe helt riktig. Gausas egentlige løpet i denne delen av bygda svinger ikke slik, og har ikke så stort fall like sør for kirka. Det sies at våningshuset på prestegarden i Østre Gausdal er den største presteboligen i landet. Den har to fulle etasjer samt en loftsetasje med mesaninvinduer like oppunder gesimsen. Men det mest bemerkelsesverdige ved denne tømmerbygningen er lengden, ikke høyden som man kan få inntrykk av på dette bildet.
Østre Gausdal har ei steinkirke med rektangulært grunnplan. Noen har ment at den er fra midten av 1200-tallet, andre har nevnt 1300-tallet, uten at det er presisert hva disse dateringene bygger på. Sannsynligvis har romanske stiltrekk vært et viktig premiss for de antydete tidfestingene av kirkebygningen. Prosten Hugo Friderich Hiorthøy (1741-1812) skrev i boka «Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalen Provstie i Aggershuus Stift i Norge» (1785) at en prest tidlig på 1600-tallet skal ha beordret reparasjoner og forsterkninger av murverket etter at svenske soldater hadde satt fyr på de brennbare delene av anlegget, mens Gerhard Schøning (1722-1780) forteller at det opprinnelige koret, som hadde vært noe smalere enn den øvrige bygningen ble utvidet i 1715.
Grafisk trykk som viser kirka i Østre Gausdal med de nærmeste omgivelsene. Ifølge en blyantinnskrift skal dette bildet være fra 1837. I forgrunnen ser vi elva Gausa svinge seg nedover dalføret i stride stryk. I bakgrunnen aner vi også hvordan vassdraget renner ned mot dalbotnen fra nordøst. Sjølve kirka har kunstneren plassert på en slak bakkekam, ikke langt fra elveløpet. Den framstilt som et rektangulært bygningsvolum med forholdsvis bratt saltak som er utstyrt med et tårnoppbygg i den vestre enden. På den østre gavlveggen er det antydet et utbygg, antakelig et slags sakristi. På en haug til høyre for (på østsida av) kirkebygningen har kunstneren plassert et høyt, treetasjes våningshus med en liten uthusbygning ved siden av. Dette skal nok vise prestegarden. I liene bakenfor er det antydet åpne, dyrkete arealer med små strimer av skog innimellom. Gjengivelsen av landskap og bygninger i dette bildet er neppe helt riktig. Gausas egentlige løpet i denne delen av bygda svinger ikke slik, og har ikke så stort fall like sør for kirka. Det sies at våningshuset på prestegarden i Østre Gausdal er den største presteboligen i landet. Den har to fulle etasjer samt en loftsetasje med mesaninvinduer like oppunder gesimsen. Men det mest bemerkelsesverdige ved denne tømmerbygningen er lengden, ikke høyden som man kan få inntrykk av på dette bildet.
Østre Gausdal har ei steinkirke med rektangulært grunnplan. Noen har ment at den er fra midten av 1200-tallet, andre har nevnt 1300-tallet, uten at det er presisert hva disse dateringene bygger på. Sannsynligvis har romanske stiltrekk vært et viktig premiss for de antydete tidfestingene av kirkebygningen. Prosten Hugo Friderich Hiorthøy (1741-1812) skrev i boka «Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalen Provstie i Aggershuus Stift i Norge» (1785) at en prest tidlig på 1600-tallet skal ha beordret reparasjoner og forsterkninger av murverket etter at svenske soldater hadde satt fyr på de brennbare delene av anlegget, mens Gerhard Schøning (1722-1780) forteller at det opprinnelige koret, som hadde vært noe smalere enn den øvrige bygningen ble utvidet i 1715.
Dette er ett av flere trykk fra dødsboet etter Inge og Ingrid Arnekleiv på Vinstra som svigersønnen syntes hadde historisk interesse, og som derfor ble skannet og registrert inn i Norsk skogmuseums samling.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».