På de store, stilleflytende vassdragene i Nordvest-Russland ble tømmeret fløtet i flåter mot sagbrukene i kystbyene. På enkelte av flåtene ble det bygd hytter eller koier der karen...

Dette fotografiet ble innsamlet til bokprosjekter tidligere direktør ved Norsk Skogmuseum, Yngve Astrup, har arbeidet med, der den gjennomgående tematikken er norske investorers og skogbruksaktørers engasjementer i nordvestrussisk trelastindustri fra cirka 1880 til 1928. Originalen til dette motivet skal være fra et album etter forstmannen Marius Berg.

I en nekorolog kollegaen Gunleik Kaafjeld skrev etter Marius Bergs død omtales han og hans skogbruksfaglige karriere slik:

«Tidligere fylkesskogsjef i Hedmark, Eivind Marius Berg, har gått bort vel 93 år gammel. Hedmarksskogbruket har mistet en av sine mest sentrale skikkelser i etterkrigstiden, og Leiret har blitt litt fattigere.

Eivind Marius Berg var opprinnelig solung, født i Åsnes i 1899. Allerede i 1923 tok han eksamen ved Landbrukshøgskolens skogbruksavdeling. Hans tidligere yrkeskarriere preges visselig av den vanskelige mellomkrigstiden, men enda mer av eget initiativ og pågangsmot. Han startet som tømmermåler i Glommen Tømmermåling og assistent ved Nordmarkens gods 1923-1926. Deretter tok han fatt på det internasjonale plan, først som inspektør og assistent ved «Onega Wood Co.», Onega i Russland, 1926-1928, og som distriktsforstmester ved «Canada Power & Paper Corporation», Three Rivers, Canada, fra 1929 til 1931. I tiden 1931 til 1937 fortsatte han internasjonalt, som tømmermottaker og representant for firmaet «Edward Loyd Ltd» i London og i Russland, før han vendte tilbake til Solør som tømmermåler og driftsbestyrer et par år.

Sin første ansettelse i Skogoppsynet fikk Eivind Marius Berg i 1939, som herredsskogmester i Stor-Elvdal, en stilling han innehadde til 1943. Deretter var han i tre år skogforvalter hos Severin Løvenskiold, Brandval Finnskog, før han i 1946 igjen tiltrådte Skogoppsynet som herredsskogmester i Våler.

I 1951 ble Eivind Marius Berg ansatt som fylkesskogsjef i Hedmark, en stilling han innehadde til han gikk av med pensjon i 1969. Etter avsluttet yrkeskarriere fikk han gleden av en lang pensjonstid.

Eivind Marius Bergs livsløp spenner over et langt tidsrom, og bak de tørre fakta skjuler det seg en rikdom av begivenheter og erfaringer som blir de færreste til del. For oss som fortsatt er yrkesaktive, framstår han naturlig nok som et stort stykke skogbrukshistorie, som han gjerne innviet oss i, med farge og følelse. Men samtidig er vi oss vel bevisst skogbrukets langsiktighet, og at mye av grunnlaget for skogbrukets framgang i fylket ble lagt opp i Bergs tjenestetid, og med ham som pådriver. Slik sett blir hans yrkesinnsats en plattform i vårt arbeid, og en utfordring å videreføre – i dag – og i framtida.

Eivind Marius Berg hadde sitt virke dels i felten, dels som administrativ leder og faglig leder. Hans omdømme er at han bekledte begge roller med samme selvfølgelighet. Han fant seg like godt til rette ute i skogen, i praktisk arbeid og ved kaffebålet, som ved kontorpulten, som leder av Skogoppsynet i landets største skogfylke. Hans ruvende skikkelse og autoritet innga respekt, og han lot aldri noen i tvil om hvor ansvaret lå.

Vi hadde gleden av å ha Eivind Marius Berg med oss på samlinger i Skogoppsynet gjennom store deler av hans pensjonstid. Da kunne han med glede dele med seg av sin rike livserfaring, gjerne enkeltepisoder – og med både innlevelse og farge.

Ved Eivind Marius Bergs bortgang vil vi som fører hans arbeid videre minnes ham med respekt og ærbødighet.»

Nekrologen ble publisert i Hamar Arbeiderblad 29. mars 1993.

Heftet «Norske pionerer i Kvitsjøens skogindustri fra 1880 til 1930» er utstyrt med følgende introduksjonstekst:

«Norsk Skogmuseums skrifter nr. 4 omhandler nordmenns skogindustrielle satsing ved Kvitsjøen fra 1880-1930. I Norsk Skogmuseums skrifter nr. 3 gikk turen til Sverige og Finland. Denne gangen går altså reisen videre østover til Nordvest-Russland. Her fantes uutnyttede skogsressurser og utsikter til betydelig fortjeneste. Allerede før forrige århundreskifte var norske aktører eiere av sagbruk ved Kvitsjøen. De virkelig tunge investeringen ble tatt i tiårene etter 1900. Nordmannen Frederik Prytz står fram som en av de sentrale skikkelsene i dette miljøet. Det største treforedlingsselskapet i Norge, Union & Co., samarbeidet i over 15 år med Prytz om investeringer i russisk skogindustri. Den russiske revolusjonen i 1917 endret alt. Etter at kommunistene kom til makten, ble et iherdig arbeid satt i gang for å redde den vestlige kapitalen. Tidsepokene er forskjellige, likevel er det, som forfatteren skriver, «slående likheter mellom erfaringene fra tidlig på 1900-tallet til de utfordringene utlendinger møter ved å investere i dagens Russland.»

Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen, som har redigert Egil Abrahamsens manuskript om hans erfaringer fra sin virksomhet for norske trelastinvestorer i Nordvest-Russland tidlig på 1900-tallet, har utstyrt bokas bakside med følgende introduksjonstekst:

«På begynnelsen av 1900-tallet så norske forretningsmenn store muligheter i de enorme, nesten urørte skogene i Nord-Russland og Sibir, og det ble foretatt store investeringer i Russland like frem til revolusjonen i 1917. En av dem som prøvde å skape seg et liv innenfor trelast- og sagbruksnæringen i Nord-Russland, var Egil Abrahamsen (1893-1977) fra Larvik. «Vinter i Seregovoskogen» er hans personlige og engasjerende beretning om livet i Russland over en 20-årsperiode fra han reiste dit som femtenåring.

Egil Abrahamsen skriver levende om hvordan den norske trelastproduksjonen i Nord-Russland var organisert, fra tømmeret ble hugget dypt inne i de nordrussiske skogene, dernest tørket – og så fløtet på små og store elver, ofte over gigantiske avstander, nordover til Arkhangelsk og Onega. Vi finner mange skarpe iakttakelser om folkelivet i Russland, og får også høre om de dramatiske årene under revolusjonen og borgerkrigen, da hans eget liv mer enn en gang sto på spill.»

Fotografering: 1923 - 1928