Tegning som viser hvordan patronene ble plassert rekkevis med kort innbyrdes avstand. Når en av disse patronene ble detonert, utløste dette et trykk (detonasjonsstøt) som også fik...

Myr er et økosystem med så høy grunnvannstand at organisk materiale bare omdannes svært langsomt under svært begrenset tilgang på oksygen. Denne massen er altså en form for humus, som på slik fuktig mark kalles for torv. Begrepet myrjord brukes også om torva. For skogbruket har det vært et mål å omdanne myr eller vannsjuk skoggrunn til mer produktiv skogmark. Dette målet har man søkt å nå gjennom å lede fuktighet vekk ved grøfting. Forsøk med slike prosjekter ble gjort alt på 1800-tallet, og i enkelte tilfeller kunne man ut fra stammeskiver fra trær på avgrøftete arealer dokumentere fantastiske tilvekstøkninger etter at grunnvannsspeilet ble senket. Slike resultater stimulerte også forhåpninger om at åpne myrer etter avgrøfting kunne forvandles til skogarealer. Dette var en sentral idé i miljøet omkring Det norske Skogselskap, som ble etablert i 1898, og som gav økonomiske tilskudd til skogeiere som realiserte slike dreneringsprosjekter. Også for den norske staten var det viktig å øke skogarealene og skogproduksjonen, blant annet for å skaffe mer råstoff til en skogindustri som var en av bærebjelkene i nasjonaløkonomien. Forstmennene som forvaltet statsskogene initierte mange grøfteprosjekter, og i 1941 utnevnte Landbruksdepartementet Per Thurmann-Moe (1895-1966) til statskonsulent i skoggrøfting. Han gikk inn i rollen med stor energi. Thurmann-Moe var med og utviklet noen av de grøftingsmetodene som presenteres i denne bildeserien, og han arrangerte en mengde grøftekurs sammen med sin assistent Ole Jerven (1923-2018), som etter hvert overtok Thurmann-Moes posisjon. Grøfteaktiviteten var stor fram til slutten av 1960-åra. Ved overgangen til 1970-åra erkjente man at langt fra alle grøfteprosjekter hadde gitt ønsket resultat. Samtidig vokste bevisstheten knyttet til naturvern, og med den fulgte det aktører som fokuserte på at myrene hadde en egenverdi som økosystemer og følgelig også var miljøer som var viktige for det biologiske mangfoldet. Omkring 2015 fikk også myrenes rolle som karbonlager økt oppmerksomhet i en samfunnsdebatt der karbondioksid- og metanutslippenes betydning for uønskete klimaendringer var et sentralt tema. Dette stilte både skoggrøftinga og torvindustrien i et dårligere lys. Det ytes følgelig ikke lenger tilskudd til nygrøfting av myrer, men til vedlikehold av eldre grøftesystemer.

Collapse text