Den finske «Lokomo-plogen» fotografert i arbeid på ei norsk myr, som skogeieren ønsket å drenere slik at vanntrukne, oksygenfattige torvmasser ble forvandlet til produktiv skogsmar...
Myr er et økosystem med så høy grunnvannstand at organisk materiale bare omdannes svært langsomt under svært begrenset tilgang på oksygen. Denne massen er altså en form for humus, ...
Myr er et økosystem med så høy grunnvannstand at organisk materiale bare omdannes svært langsomt under svært begrenset tilgang på oksygen. Denne massen er altså en form for humus, som på slik fuktig mark kalles for torv. Begrepet myrjord brukes også om torva. For skogbruket har det vært et mål å omdanne myr eller vannsjuk skoggrunn til mer produktiv skogmark. Dette målet har man søkt å nå gjennom å lede fuktighet vekk ved grøfting. Forsøk med slike prosjekter ble gjort alt på 1800-tallet, og i enkelte tilfeller kunne man ut fra stammeskiver fra trær på avgrøftete arealer dokumentere fantastiske tilvekstøkninger etter at grunnvannsspeilet ble senket. Slike resultater stimulerte også forhåpninger om at åpne myrer etter avgrøfting kunne forvandles til skogarealer. Dette var en sentral idé i miljøet omkring Det norske Skogselskap, som ble etablert i 1898, og som gav økonomiske tilskudd til skogeiere som realiserte slike dreneringsprosjekter. Også for den norske staten var det viktig å øke skogarealene og skogproduksjonen, blant annet for å skaffe mer råstoff til en skogindustri som var en av bærebjelkene i nasjonaløkonomien. Forstmennene som forvaltet statsskogene initierte mange grøfteprosjekter, og i 1941 utnevnte Landbruksdepartementet Per Thurmann-Moe (1895-1966) til statskonsulent i skoggrøfting. Han gikk inn i rollen med stor energi. Thurmann-Moe var med og utviklet noen av de grøftingsmetodene som presenteres i denne bildeserien, og han arrangerte en mengde grøftekurs sammen med sin assistent Ole Jerven (1923-2018), som etter hvert overtok Thurmann-Moes posisjon. Grøfteaktiviteten var stor fram til slutten av 1960-åra. Ved overgangen til 1970-åra erkjente man at langt fra alle grøfteprosjekter hadde gitt ønsket resultat. Samtidig vokste bevisstheten knyttet til naturvern, og med den fulgte det aktører som fokuserte på at myrene hadde en egenverdi som økosystemer og følgelig også var miljøer som var viktige for det biologiske mangfoldet. Omkring 2015 fikk også myrenes rolle som karbonlager økt oppmerksomhet i en samfunnsdebatt der karbondioksid- og metanutslippenes betydning for uønskete klimaendringer var et sentralt tema. Dette stilte både skoggrøftinga og torvindustrien i et dårligere lys. Det ytes følgelig ikke lenger tilskudd til nygrøfting av myrer, men til vedlikehold av eldre grøftesystemer.
Den finske «Lokomo-plogen» fotografert i arbeid på ei norsk myr, som skogeieren ønsket å drenere slik at vanntrukne, oksygenfattige torvmasser ble forvandlet til produktiv skogsmark. Lokomo-plogen veide 3,8 tonn. Den kunne pløye grøfter i myra som var opptil en meter djupe. En tannet rullekniv skar torva foran plogbrynet, og massen ble veltet mot begge sider av grøftetraseen. Et så tungt og djuptarbeidende pløyeredskap kunne ikke trekkes av en vanlig traktor. Her ble det brukt en beltegående bulldoser som gikk et stykke foran plogen, som ble trukket med ei slepeline som mellomledd.
Dette er det fjortende motivet i en bildeserie med tittelen «Skogreising på myr», produsert av Landbrukets film- og billedkontor i 1964. Formålet med disse bildene var å stimulere til drenering av myrarealer med sikte på å forvandle dem til produktiv skogsmark. I tekstheftet som fulgte med bildeserien skrev eksperten Ole Jerven følgende tekst til dette motivet:
«Grøfteploger.
Grøfteploger til skoggrøfting er lite prøvd her i landet. I de siste år har Det Norske Skogforsøksvesen satt i gang forsøk med en stor finsk grøfteplog (Lokomo). Grøfteplogen kan med fordel brukes på større grøftefelt (4-5 km. grøft) og når feltet ikke ligger altfor langt unna bilveg. På steinrik mark eller hvor det finnes mye grove trerester i myra er den ikke å anbefale. Når forholdene ligger vel til rette, stort felt med lange grøfter, lite stein, trerester og andre hindringer, har plogen stor kapasitet (ca. 2 km. grøft pr. dag). Grøfteplogen pløyer grøften i full dybde (inntil 90 cm.) ved en gangs kjøring. Den finske plogen er utstyrt med store flytehjul og trekkes av beltetraktorens vinsj. Det er nå konstruert en norsk grøfteplog – Vikeidplogen – denne er direkte koplet til beltetraktoren og kan heves og senkes hydraulisk, den største grøftedybde en kan oppnå med denne plogen er ca. 80 cm.»
«Lokomoplogen
For å få beltetraktoren til å flyte over myra festes 70-80 cm. lange planker på beltebreddene. Beltetraktoren er utstyrt med et «anker» - dette hindrer traktoren i å gli tilbake under innvinsjing av plogen. Traktoren kjøres 40-50 meter fram i grøftelinja. Traktoren «forankres» og plogen vinsjes inn.»
Dette fotografiet er fra en diasserie som Landbrukets Film og Billedkontor publiserte i 1964. Serien inngikk i et betydelig utvalg av slike serier med temaer fra jordbruk, husdyrbruk, hagebruk og skogbruk som ble distribuert med sikte på å øke kunnskapen om og entusiasmen for nye metoder i de nevnte næringssektorene. Bildeseriene ble levert sammen med hefter med korte tekster om hvert enkelt motiv. Serien «Skogreising på myr» ble lagd i samarbeid mellom forstmannen Ole Jerven og fotografen Ragnar Paus Nielsen. Diasopptakene hadde dessverre tapt seg noe i kvalitet før de ble digitaliserte.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».