«Bergens Skov & Træplantningsselskab 1906. Fløifjeldet mod vest 290 m. o. h. Hvidgran, norsk furu og buskfuru, 22 aar gl., udplantet 1886.»
Dresskledd mann med skyggelue, fotografert i et plantefelt i hellende terreng ved cirka 290 meter over havet på vestsida av fjellet Fløyen, øst for Bergen sentrum. I området hvor ...
Dresskledd mann med skyggelue, fotografert i et plantefelt i hellende terreng ved cirka 290 meter over havet på vestsida av fjellet Fløyen, øst for Bergen sentrum. I området hvor dette fotografiet ble tatt ble det plantet canadisk kvitgran (Picea glauca), norsk furu (Pinus silvestris) og buskfuru (Pinus mugo, den gang kalt Pinus montana). Ifølge en innskrift bak på kartongen bildet er montert på ble denne skogen plantet i 1886. Trærne hadde i løpet av de 22 årene som gikk før dette bildet ble tatt vokst seg store og frodige.
«Bergenske Skov- og Træplantningsselskab» ble stiftet i 1868 forsyne «de nu nøgne Fjeldsider i Bergens Omegn med Skov». Arbeidet startet på den sida av fjellet Løvstakken som vendte mot byen, der treplantingsselskapet rett og slett kjøpte plantemark, men også organiserte planting på privat grunn. Seinere fortsatte man på Fløyen og de andre bergensfjellene. Planteprosjektene ble dels finansiert gjennom kontingenten bergensborgerskapet betalte for å være medlemmer av treplantingsselskapet, dels ved bidrag fra lokale fond og også med offentlige bidrag. Statens skogfunksjonærer på Vestlandet administrerte virksomheten. Forstmester Andreas Tandberg Gløersen (1836-1904) og skogplanter Martin Adolf Grude (1841-1918) mente at det kunne vokse bartrær i jordsmonnet, som besto av sand og grus. Elever fra landbruksskolen på Stend bidro i plantearbeidet. Det ble først plantet norsk gran (den gang kalt Abies excelsa), norsk og østerriksk furu (Pinus silvestris og Pinus austriaca, Høss.), og lerk (Larix euopea). Det ble også plantet noe canadisk kvitgran (den gang kalt Abies alba, Lawson), som hadde greid seg godt i danske og nordtyske hedeplantinger, og ble ansett for å være et godt lovende treslag i kystegnene. Importfrø av sistnevnte treslag var imidlertid kostbart, noe som nok begrenset bruken. Lerketrærne skjøt raskt i været, men skrantet etter hvert. Skogfunksjonærene antok at dette skyldtes jordsmonn og klima, og bruken av dette treslaget ble trappet ned. Furua greide seg derimot bra, og gran vokste fantastisk. Alt i slutten av 1870-åra kunne man konstatere at «tidligere udførte Træplantninger i Løvstakkens Skraaning trives ogsaa godt og begynde nu at blive iøinefaldende fra Byen af.»
Dresskledd mann med skyggelue, fotografert i et plantefelt i hellende terreng ved cirka 290 meter over havet på vestsida av fjellet Fløyen, øst for Bergen sentrum. I området hvor dette fotografiet ble tatt ble det plantet canadisk kvitgran (Picea glauca), norsk furu (Pinus silvestris) og buskfuru (Pinus mugo, den gang kalt Pinus montana). Ifølge en innskrift bak på kartongen bildet er montert på ble denne skogen plantet i 1886. Trærne hadde i løpet av de 22 årene som gikk før dette bildet ble tatt vokst seg store og frodige.
«Bergenske Skov- og Træplantningsselskab» ble stiftet i 1868 forsyne «de nu nøgne Fjeldsider i Bergens Omegn med Skov». Arbeidet startet på den sida av fjellet Løvstakken som vendte mot byen, der treplantingsselskapet rett og slett kjøpte plantemark, men også organiserte planting på privat grunn. Seinere fortsatte man på Fløyen og de andre bergensfjellene. Planteprosjektene ble dels finansiert gjennom kontingenten bergensborgerskapet betalte for å være medlemmer av treplantingsselskapet, dels ved bidrag fra lokale fond og også med offentlige bidrag. Statens skogfunksjonærer på Vestlandet administrerte virksomheten. Forstmester Andreas Tandberg Gløersen (1836-1904) og skogplanter Martin Adolf Grude (1841-1918) mente at det kunne vokse bartrær i jordsmonnet, som besto av sand og grus. Elever fra landbruksskolen på Stend bidro i plantearbeidet. Det ble først plantet norsk gran (den gang kalt Abies excelsa), norsk og østerriksk furu (Pinus silvestris og Pinus austriaca, Høss.), og lerk (Larix euopea). Det ble også plantet noe canadisk kvitgran (den gang kalt Abies alba, Lawson), som hadde greid seg godt i danske og nordtyske hedeplantinger, og ble ansett for å være et godt lovende treslag i kystegnene. Importfrø av sistnevnte treslag var imidlertid kostbart, noe som nok begrenset bruken. Lerketrærne skjøt raskt i været, men skrantet etter hvert. Skogfunksjonærene antok at dette skyldtes jordsmonn og klima, og bruken av dette treslaget ble trappet ned. Furua greide seg derimot bra, og gran vokste fantastisk. Alt i slutten av 1870-åra kunne man konstatere at «tidligere udførte Træplantninger i Løvstakkens Skraaning trives ogsaa godt og begynde nu at blive iøinefaldende fra Byen af.»
Title«Bergens Skov & Træplantningsselskab 1906. Fløifjeldet mod vest 290 m. o. h. Hvidgran, norsk furu og buskfuru, 22 aar gl., udplantet 1886.» (Innskrift på baksida av kartong med pålimt kopi av fotografiet.)
Dette fotografiet ble funnet i en konvolutt i Norsk skogmuseums bildearkiv merket «Fra A. Barths billedarkiv». Bildene har altså tilhørt forstmannen Agnar Johannes Barth (1871-1948). Baksida av kartongen det er opplimt på er påført et ovalt stempel merket «GJ SVANGE».
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».