Fra Buskerud skogselskaps planteskole på Sem ved Langebru i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt høsten 2019. Da hadde denne planteskolen et par år vært organi...
I Buskerud startet arbeidet med å skaffe planter til kulturskogbruket tidlig på 1910-tallet. Den statlige skogetaten flyttet sin skogplanteproduksjon for denne regionen fra Horten ...
I Buskerud startet arbeidet med å skaffe planter til kulturskogbruket tidlig på 1910-tallet. Den statlige skogetaten flyttet sin skogplanteproduksjon for denne regionen fra Horten til Tislegård i Øvre Sandsvær i 1908, og holdt produksjonen der gående fram til cirka 1950. Buskerud skogselskap gjorde sine første forsøk med skogplanteproduksjon ved Stoppen i Lier alt før den statlige planteproduksjonen ble flyttet til Tislegård. Anlegget på Stoppen ble imidlertid ingen suksess. Massive forekomster av skyttesopp umuliggjorde produksjon av furuplanter. Derfor flyttet fylkesskogselskapet virksomheten til Buskerud landbruksskole i Åmot, der en liten planteskole også ble praksisarena for elever som etter hvert skulle overta eiendommer hvor skogsdrift var en del av produksjonsprofilen. Men med datidas transportteknologi var heller ikke landbruksskolen i Åmot noe egnet sted for produksjon av skogplanter til Buskerud fylke. Avstanden til nærmeste jernbanestasjon var for lang. I 1913 ble dette problemet løst ved at man leide et areal på Haug prestegard i Øvre Eiker, der det var overkommelig å pakke plantene på ei handkjerre og gå til stasjonen for å ekspedere dem videre til skogeiere i andre deler av fylket. For bygdene i Hallingdal ble det samtidig etablert en liten skogplanteskole ved Lien landbruksskole på Torpo i Ål kommune.
Etter 2. verdenskrig la skogbruket om til flatedrifter med påfølgende planting i et helt annet omfang enn tidligere. I denne situasjonen ble produksjonsarealene ved Hokksund planteskole altfor små. Buskerud skogselskap måtte stadig kjøpe planter fra Reiersøl i Aust-Agder for å tilfredsstille etterspørselen etter planter i regionen. Dette var god service for skogeierne i Buskerud, men økonomisk sett var det belastende for det regionale skogselskapet. I denne perioden vokste stasjonsbyen og kommunesenteret Hokksund, slik at det oppsto et arealpress i det området planteskolen disponerte. Derfor ble det i 1957 innledet forhandlinger mellom Buskerud skogselskap og Øvre Eiker kommune om et nytt og større areal for skogplanteproduksjonen. Året etter kom man til enighet om et makeskifte. Kommunen skulle få overta det sentrumsnære arealet Buskerud skogselskap hadde disponert i Hokksund, og Skogselskapet skulle i stedet få et cirka 40 dekar stort areal på eiendommen Sem ved Langebru, cirka halvannen kilometer fra kommunesenteret, men like ved riksvegen mellom Drammen og Kongsberg. Planteskolen skulle også få disponere et om lag 50 dekar stort tilgrensende areal, de ti første åra uten annen leie enn at skogselskapet skulle bekoste drenering av arealet. Produksjonen på den gamle, mer sentrumsnære planteskolen skulle avvikles i løpet av en toårsperiode, med sikte på kommunal overtakelse. Planteproduksjonen på Sem startet i 1959, som var en tørkesommer. Derfor investerte man først i et vanningsanlegg. Det viste seg snart at vanninga førte til at det dannet seg ei hard skorpe på det leirholdige jordsmonnet. Neste investering ble derfor en dansk sandpåstrøingsmaskin som skulle bidra til bedre spiringsforhold. Et annet stort problem var ugraset, som det var mye av på arealer som gjennom lang tid primært hadde vært brukt til kornproduksjon. Dette problemet møtte man ved innkjøp av traktor med plog, harv og ugrassprøyte, samt ved innleie av lokale kvinner som bisto med luking. Driftsbygningen ved den nye planteskolen ble reist i 1960-61. I kjelleretasjen der ble det innredet et kjølerom, som skulle holde en del av prikleplantene i dvale utover våren, en driftsperiode som hadde vært preget av et hektisk arbeidspress i planteskolen. Ellers inneholdt bygningen kontor, spisesal, dusjfasiliteter og vaskerom.
Buskerud skogselskaps planteskole på Sem ble etablert i en periode da interessen for å drive kulturskogbruk i Norge var større enn noen gang tidligere. Målet var å kunne levere 2 millioner planter fra nyanlegget. Dette lyktes man med. I midten av 1960-åra var produksjonskapasiteten likevel for liten. Dette problemet ble delvis løst ved at skogtekniker Per Arnulf Hagen påtok seg å være «kontraktdyrker» - han mottok toårige planter fra Hokksund som han priklet ut på garden sin på Gol i Hallingdal, der de etter ytterligere to års dyrking utviklet seg til robuste barrotplanter. Hagen var kontraktdyrker for Buskerud skogselskap fra 1959 til 1971. De fleste av plantene han drev fram ble solgt til skogeiere i Hallingdal. I ringerikstraktene leverte Gunbjørrud planteskole i Soknedalen en god del planter til det lokale skogbruket fram til denne virksomheten ble avviklet i 1968. I dette tiåret kjøpte skogselskapet i Buskerud også en del planter fra Trøndelag, der skogplanteskolene hadde overkapasitet i forhold til forbruket i den midtnorske regionen. At kontraktdyrkeren i Hallingdal og planteskolen på Ringerike falt ut, førte til et økt produksjonspress ved anlegget på Sem ved Hokksund. For å kunne utvide kapasiteten måtte Buskerud skogselskap leie en del andre dyrkingsarealer. Tidlig i 1970-åra drev de skogplanteproduksjon på om lag 145 dekar. Det var hele tida vanskeligst å skaffe planter som kunne brukes i fjellbygdene, rett og slett fordi det var vanskeligst å skaffe frø fra slike områder. I 1974 ble det første gang høstet kongler fra frøplantasjen på Stein på Ringerike. Frøet skulle brukes til produksjon av planter for høydelag mellom 500 og 700 meter over havet.
I 1966 var bestyreren ved Buskerud skogselskaps planteskole, Sigurd Kvale, på kurs ved planteskolen på Sønsterud i Hedmark, der man hadde begynt å dyrke granplanter i plastveksthus. Han forholdt seg avventende til denne løsningen. Den samme holdningen inntok Kvale overfor maskinell prikling, en metode han ble kjent med året etter. Samtidig var han nok fascinert av tanken på å kunne kombinere kjølelagring og maskinell prikling, for på den måten å kunne tilby helårsstillinger til noen få i stedet for å ha mange på korttidskontrakter i vår- og sommersesongen. Tilgangen på folk som var interesserte i å arbeide på slike vilkår begynte å bli vanskeligere i slutten av 1960-åra. Husmødrene hadde vært en fleksibel arbeidskraftreserve, men i denne fasen gikk stadig flere av dem inn i faste helårsstillinger. Ungdommen var nok interessert i inntektsbringende arbeid, men de fikk ikke skolefri før det nærmet seg slutten av den hektiske vårsesongen i planteskolen.
Tidlig i 1970-åra ble planteskolebestyrer Kvale kjent med nye måter å produsere skogplanter på. I Finland hadde man begynt å eksperimentere med dyrking av skogplanter i papirpotter, mens svenskene satset på dyrking på plastbrett. Snart ble det også lansert et tredje system, såkalte torvbandplanter, som ble levert i plastruller. Kvale så at de nye plantetypene kunne komme til å avløse de tradisjonelle barrotplantene som ble dyrket på friland, - ikke fordi de var bedre, men fordi produksjonen av de nye plantetypene var mer effektiv, samtidig som utplantinga på kulturfeltene i skogen gikk raskere og lettere unna. I 1974 begynte Buskerud skogselskap en forsiktig prøveproduksjon av pluggrotplanter i pottebrett, samtidig som de leide planteskolen på Sønsterud til å produsere en torvbandplanter. Begge plantetypene ble i første omgang gode, men det var «pluggplantene» fra pottebrettene som var lettest å selge, fordi disse var enklest å plante. Pottebrettplantene skulle drives fram gjennom to sesonger. Spirefasen foregikk i veksthus, og slik fikk Buskerud skogselskap sitt første plastveksthus med grunnflate på 10 X 100 meter. Med de nye produksjonsprosedyrene kunne man så to ganger hver sommersesong. Etterspørselen etter pottebrettplantene vokste raskt, og produksjonen av tradisjonelle barrotplanter ble gradvis nedskalert. Antallet plastveksthus vokste. På det meste var det fem slike. De var lagd av en plasttype som var sårbar for vind og snø, og de ble erstattet av mer tobuste helårsveksthus omkring 1990. Produksjonen ble altså komprimert på et stadig mindre areal. Bruken av leid dyrkingsjord kunne gradvis avvikles.
I 1978 ble Sigurd Kvale, som hadde ledet planteproduksjonen til Buskerud skogselskap siden 1953, pensjonist. Han ble etterfulgt av Vebjørn Ødegården. Han fikk gleden av å videreutvikle produksjonsfasilitetene ved innkjøp av såmaskin, bygging av nytt vanningsanlegg som et ledd i frostvernberedskapen, nye veksthus med varmluftaggregater og ny driftsbygning. Tidlig i 1980-åra passerte årsproduksjonen 5 millioner planter. For å kunne videreføre en så betydelig produksjon fikk den da seks år gamle driftsbygningen i 1984 et tilbygg med drøyt 1 000 kvadratmeters grunnflate. Her var det arbeidsrom, to kjølerom og et digert kaldtlager. Året etter startet moderniseringa av kontorbygningen, som pågikk over to-tre sesonger. I tillegg til kontorer inneholdt den spisesal, garderober og sanitærrom, møtesal og en liten hybelleilighet. I denne perioden sysselsatte Buskerud skogselskaps planteskole en bestyrer og tre helårsansatte, samt ti sesongansatte i sommerhalvåret.
Buskerud skogselskaps planteskole ved Hokksund gjennomgikk altså en betydelig moderniseringsprosess i slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-åra, etter at man hadde lagt om til produksjon av pottebrettplanter. Dette ble imidlertid en problematisk periode også, for med de nye produksjonsprosedyrene fulgte det nye problemer. En stadig større andel av plantene i pottebrettene stagnerte i vekst, gulnet og døde. Det verserte to hovedteorier om årsakene til problemet. Den ene var at røttene på planter som var blitt stående i vann seinhøstes fikk for lite oksygen og druknet, altså en slags kvelningsskade. Den andre teorien gikk i retning av at det var skadesopper som hadde gode levekår i dyrkingsmiljøene der pottebrettene sto. Det første problemet forsøkte man å løse ved å bore større dreneringshull i brettene. Soppveksten ble, etter råd fra Det norske Skogselskaps planteskolekonsulent, først møtt med omfattende kjemikaliesprøyting. Etter hvert begynte man også å skifte ut sand- og jordunderlaget pottebrettene sto på med grov pukk, gjerne med en membranduk mot underliggede jordmasser, og pottebrettene ble ofte oppstilt på rammer som stod litt opp fra bakken. På denne måten fikk man gradvis bukt med rotavdøinga.
Planteskolene forberedte plantene på er tøft liv, også etter utplanting på felter i skogen der snutebiller hadde svært gode levekår. Dette ble lenge gjort ved å impregnere dem med DDT, som i andre sammenhenger ble forbudt i Norge omkring 1970. Skogplanteskolene hadde imidlertid dispensasjon til å fortsette med DDT-sprøyting helt fram til 1989. Deretter ble de henvist til å bruke et sprøytemiddel som ble markedsført under navnet Sumicidin. Det viste seg å han en irriterende virkning på slimhinnene, både hos ansatte ved Buskerud skogselskaps planteskole og på en del av dem som kjøpte planter derfra.
Skogplantinga i Norge kulminerte, som nevnt i 1960-åra. Buskerud skogselskaps planteskole kunne likevel fortsette sin ekspansjon, blant annet fordi mange av de minste, private planteleverandørene avviklet sin virksomhet da planteaktiviteten begynte å synke. I 1974, da årsproduksjonen hadde passert 2,5 millioner, ble det for første gang nødvendig å kjøre friske, men usolgte planter på fyllinga. Hovedtendensen utover i 1970- og 80-åra var likevel at mesteparten av produksjonen ble solgt. Enkelte år måtte man også kjøpe overskuddsplanter fra produsenter i andre regioner for å tilfredsstille kunder i Buskerud. Det var først i 1990-åra, og særlig på begynnelsen av 2000-tallet, at planteaktiviteten sank så lavt at skogplanteskolene brant inne med betydelige kvanta. Situasjonen ble ikke enklere ved at kundene, som tidligere hadde vært lojale mot produsenter i egen region, ble mer markedsorienterte, ofte med større fokus på lave priser enn på høy kvalitet.
Dette satte alle de norske skogplanteskolene under et kraftig økonomisk press, og mange av dem ble avviklet fordi de ble tapsprosjekter for sine ideelt orienterte eiere, oftest fylkesskogselskapene. Skogselskapet i Buskerud fant imidlertid en annen løsning. I 2017 fusjonerte de med Telemark skogplanter AS, som lenge hadde drevet planteproduksjon på Gvarv i Sauherad. Det fusjonerte selskapet fikk navnet Norgesplanter AS. Det var en forutsetning at produksjonen skulle videreføres både på Gvarv og på Hokksund. To produksjonssteder skulle gi sikkerhet i med hensyn til biologiske skader og klimatiske problemer. Målet for det fusjonerte selskapet var å fortsette å være den dominerende skogplanteleverandøren i Buskerud, Vestfold, Telemark og Agder-fylkene, men en årsproduksjon på cirka 15 millioner planter. Fusjonen skulle gi rom for investeringer som muliggjorde kostnadseffektivisering og styrket de to planteskolenes markedsposisjon. En av de første investeringene som ble gjort var ei kostbar produksjonslinje som skulle beskytte plantene mot snutebiller med voks i stedet for med kjemikalier.
Fra Buskerud skogselskaps planteskole på Sem ved Langebru i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt høsten 2019. Da hadde denne planteskolen et par år vært organisert i samme selskap som Telemark planteskule på Gvarv i Saugherad under navnet Norgesplanter AS. Fotografiet er tatt på et plant areal som er tilrettelagt for pottebrettproduksjon av såkalte pluggplanter. Pottebrettene ble, etter en spireperiode i veksthusene vi ser til høyre i bakgrunnen, satt ut på frilandsområdet, hvor de ble oppstilt i digre rektangler på et underlag av grov, drenerende pukkstein. Her er det overkommelig å vanne brettene med ei gjødselblanding som skulle bidra til at de vokste godt i torvsubstratet i pottehullene på brettene. Ulike treslag og provenienser ble holdt nøye skilt fra hverandre. Denne planteskolen produserer i hovedsak granplanter, men i forgrunnen på dette fotografiet ser det ut til å stå et parti med furuplanter. Den rødmalte bygningen til venstre i bakgrunnen inneholder kontorer, spisesal, møterom, garderober og dusjanlegg for arbeidsstokken. Bygningen fikk dette eksteriøret etter ei ombygging i midten av 1980-åra. Til venstre for dette bildeutsnittet hadde planteskolen også store driftsbygninger med blant annet kjølelager og arbeidsrom med sålinje.
En kort historikk om planteskolevirksomheten i Buskerud med hovedvekt på dette anlegget finnes under fanen "Opplysninger".
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».