Forstmannen Torgeir Fryjordet (1918-2017), fotografert ved en høytidelig anledning der han holdt et foredrag, antakelig i Elverums rådhus Elvarheim. Fryjordet var dresskledd der ha...

Etter Torgeir Fryjordets død skrev Bjørn Bækkelund fra Norsk Skogmuseum følgende minneord, som ble publisert i lokalavisa Østlendingen og tidsskriftet Norsk Skogbruk:

«Forstmannen Torgeir Fryjordet er død, nær 99 år gammel. Han ble født i Fåberg våren 1918. Som ungdom gikk Fryjordet på skogbrukslinja på Storhove landbruksskole i hjembygda. Der greide han seg bra, så etter å ha tatt forkurs på Hamar bar det til Norges Landbrukshøgskole på Ås i Akershus og høyere skogbruksstudier. Derfra ble Fryjordet uteksaminert som forstkandidat i 1942. Med denne kompetansen fikk han forskjellige engasjementer i den statlige skogforvaltningen, blant annet i Hallingdal. Etter krigen ble Fryjordet ansatt som lærer ved Statens praktiske skogskole i Osen i Hedmark. I 1950 fikk han et stipend fra Skogbrukets og skogindustriens forskningsråd for å videreutvikle sin kompetanse på det skogøkonomiske arbeidsfeltet. I denne perioden hadde han også en del undervisningsoppgaver på landbrukshøgskolen. De akademiske posisjonene i dette miljøet var imidlertid få, og Fryjordet var en beskjeden mann som neppe hadde hovedfokus på å skaffe seg sjøl attraktive stillinger. I perioden 1954-56 fikk han imidlertid det faglig tunge vervet det var å være sekretær for den offentlige skogkommisjonen som skulle utrede det norske skogbrukets situasjon og utviklingsmuligheter. I 1956 kom Fryjordet tilbake til Hedmark som statens skogforvalter i fylket. Her fikk han et hovedansvar for forvaltningen av 317 000 dekar produktiv skog, fordelt på 58 eiendommer i 16 ulike kommuner. Skogforvalteren hadde kontor i Skogbrukets hus i Elverum, der han arbeidet med budsjetter og regnskaper, organisering av skogsdrifter og tømmersalg. Da Fryjordet ble skogforvalter i Hedmark var mekaniseringa i skogbruket fortsatt i en tidlig fase. Motorsag og traktor var riktignok i ferd med å ta øksas, svansens og skogshestens plass, og lastebiltransport på nybygde skogsbilveger var i ferd med å bli et alternativ til tømmerfløting i de minste vassdragene. Skogsarbeidet var likevel fortsatt preget av mye manuelt slit, særlig vinterstid, men også i sommersesongen, da det ble arbeidet hardt med grøfting og skogplanting. Skogforvalteren fikk derfor også ansvar for en stor mannskapsstyrke. I Fryjordet hadde de en dyktig, saksorientert og samvittighetsfull leder. Han var skogforvalter i en fase med omfattende modernisering og en imponerende utvikling av ressursgrunnlaget i skogene. Fryjordet ble pensjonert fra stillingen som statens skogforvalter i Hedmark i 1987.

Det var nok med blandete følelser Fryjordet forlot et embete han hadde skjøttet vel og et fag han behersket bedre enn de aller fleste. Men skogbrukskompetansen og kjærligheten til faget sitt fikk han dyrke videre også gjennom et langt pensjonistliv. Alt som ung hadde Fryjordet fattet interesse for historie, og særlig for sitt eget fags fortid. Han lærte seg å lese gotisk handskrift. Med denne ferdigheten kunne han følge skogbruket langt bakover i tid i arkivene, hvor han var en flittig gjest. Dette var også bakgrunnen for at Fryjordet sammen med skogforvalterkollegaen Knut Skinnemoen ble redaktør for et stort bokverk som skulle markere den offentlige skogetatens 100-årsjubileum tidlig i 1960-åra. I 1968 gav han i samarbeid med Norsk Skogbruksmuseum ut ei bok om «generalforstamtet», 1700-tallets skogadministrasjon. Seinere fulgte jubileumsbøker om Glommens Tømmermåling, Hamar krets av norsk forstmannsforening og om skogoppsynet i Hedmark i perioden 1894-1994. I en alder av 85 år gav han også ut et arbeid om bergverkenes treforbruk. Det som vil bli stående som Torgeir Fryjordets skoghistoriske hovedverk, ei over 600 sider stor bok om skogbruket og statens forsøk på å utvikle denne næringa i tida før 1850, arbeidet han med fra omkring 1960 til 1992. Teksten er preget av et uvanlig grundig kildearbeid, og boka er derfor blitt et referanseverk, også for faghistorikere som arbeider videre med mange av de temaene Fryjordet var den første til å sette et faglig søkelys på.

Torgeir Fryjordet arbeidet iherdig gjennom et langt liv. Han pratet ikke bort tida, men skrev flittig. Stemmen brukte han i Elverum mannskor, der Fryjordet var å se og høre til etter at han hadde passert 90 år.

I 1946 opplevde elevene ved skogskolen i Osen at Fryjordet kom tilbake etter en ferie med ring på hånda og stort smil om munnen. Han hadde giftet seg med Eldrid Hattestad, som han fikk fire døtre og et langt, godt samliv med. Etter Torgeir Fryjordets bortgang går våre varmeste tanker til døtre, svigersønner, barnebarn og oldebarn.»

Collapse text