SS-vognene er Oslos klassiske gamle to-akslinger, og omfatter alle vogner med numre mellom 41 og 120 (etter Oslo Sporveiers nummerering fra 1924). Vognkassene forekom i flere varianter, de var også bygd av forskjellige fabrikker, men teknisk var de helt identiske, med motorer av type D58wf og kontrollere av type OW fra Siemens-Schuckert (SS). Alle tilhengere med samme type understell, og mer eller mindre matchende vognkasse, gikk også under navnet SS.
Vognene 61-102 hadde den samme vognkassen, 10,5 meter lang med kupeens vinduer delt inn i langt-kort-langt, levert vekselvis av Falkenried og Skabo i 1913-14, hovedsakelig til KSS men fem av dem til KES. Vognene 58-60 fra 1912 (levert til KES) kan føyes til i samme gruppe, opprinnelig 9,6 meter lang men forlenget til 10,5 meter i 1921. Vognene 41-47 fra samme år (levert til KSS) var identiske til disse igjen, men ble aldri forlenget. Vognene 103-120 (alle levert til KES 1913-14) var tilnærmet helt lik, men med den synlige forskjellen at kupeen hadde fem korte vinduer. Vognene 48-57 er bygd mye senere, 1918-20, tilhører også SS-typen, men skilte seg på et vesentlig punkt – de hadde vognkasser fra eldre vogner fra 1899-1905, og var ikke lengre enn de andre korte SS-vognene).
SS-vognene preget bylinjene i et halvt århundre, og på denne tiden skjedde det bemerkelsesverdig få forandringer. Mens tilsvarende gammelt materiell på kontinentet ble modernisert med rullelagre, kamvalskontrollere og ny innredning, nøyde man seg her med å skifte fargede lanterner til en enkelt lysende linjenummerkasse (1927), lyrebøyle til pantograf og delvis nye plattformdører (1954-56). Frem til da hadde man kjørt med åpne dører på den ene siden, nå fikk føreren en dobbel skyvedør som enkelt lot seg stenge med en spake. De fleste av de lange SS-vognene var med til 1966, da utrangeringen av dem tok til for fullt. Siste trafikkdag for de gamle to-akslingene var 22. juni 1968, men en håndfull SS-vogner ble fortsatt benyttet som arbeidsvogner til godt opp på 90-tallet.
Vogn 96 har i all sin tid hatt det samme nummeret, først hos Grønntrikken, så hos Oslo Sporveier. Den ble tatt ut av daglig trafikk 29. oktober 1967. Året etter ble den av LTF malt opp som grønntrikk, og heretter brukt til veterankjøring. I 1975 ble den utvendige oppussingen tatt noe nøyere i forbindelse med Sporveiens 100 års-jubileum, og man valgte nå å male den i en farge som i sin tid var svært kontroversiell. Grønntrikkens vogner hadde frem til rundt 1914 vært malt i flere nyanser av grønt. Så ble fargen brunt introdusert, noe som vakte allmenn forargelse (ja, også den gang brydde folk seg med slikt), og etter to år og bare en del av vognene omlakkert valgte Grønntrikken å slå retrett og holde seg til grønt. Vogn 96 er så langt det lar seg gjøre ført tilbake til tiden rundt 1. verdenskrig, og har fått tilbake foldedørene på førers høyre side, samt linjelanterner. Strømavtageren skulle dog vært en lyrebøyle.
Motor: D58wf
Ytelse: 2x42 kW
Sitteplasser: 24
Ståplasser: 28
