Grønntrikkens siste vognanskaffelse skulle bli en type som bygget videre på SS-vognene, men med kraftigere motorer og 70 cm lengre vognkasse. De skulle bli kalt Hawa-vogner, etter fabrikken som leverte den første serien i 1921-22, KSS 522-538 (som snart skulle bli OS 138-154). Den neste serien, som noe ulogisk hadde de lavere numrene KSS 505-521 (OS 121-137), var bygd 1922-25 på eget verksted ved gjenbruk av gamle vognkasser. Disse hadde lite med Hawa-fabrikken å gjøre, men var teknisk helt like, og typeinndelingen gikk etter dette.
For å skille dem fra de andre ble de omtalt som ”Kommunal Hawa”. ”Kommunal” henspilte på de gamle vognkassenes fortid, de kom hovedsakelig fra ”kommunale vogner”, dvs. de vognene som var blitt levert til Kristiania Kommunale Sporveier i 1899. De to siste stammet dog fra UEG-vogner. De gamle kupeene fikk skjøtet inn et parti tilsvarende lengden av det korte midtvinduet, og de kommunale vognene var dermed lett gjenkjennbare på at kupeen hadde vindusinndelingen langt-kort-kort-langt. Plattformene ble bygd helt nye, og understellene ble satt sammen på eget verksted. Det er dog mindre sikkert at de store profilene til understellet ble til i egen smie, så det kan tenkes at de ble levert som byggesett fra f.eks Hawa-fabrikken, men også fra andre leverandører.
Det var bare i en kort periode at vognene var grønne, Oslo Sporveier overtok i 1924, og året etter begynte man omlakkering til den nye blåfargen, noe som synes å ha vært avsluttet omkring 1927. Hawa-vognene var levert med pantografer, men merkelig nok valgte Sporveien tidlig på 30-tallet å bytte dem ut med lyrebøyer. Pantografer kom tilbake rundt 25 år senere. Hawa-vognene var krevende å kjøre, motoreffekten var større og kontrollerne kanskje litt underdimensjonerte, man måtte være nøye med å slå ”rene” kontakter for å unngå lysbuer og overslag. Likevel, samtlige vogner var med til de ble utrangert i årene 1966-67.
Vogn 121 ble plukket ut til bevaring. Det var den minst typiske av dem, men den hadde en spennende historie. Som den først ombygde hadde den mye mer av det opprinnelige interiøret fra en kommunal vogn intakt, bl.a. trebenkene. De øvrige hadde rottingseter. I 1944 ble en håndfull vogner konfiskert av tyske myndigheter for å erstatte vogner som var gått tapt i bomberegnet, og nr. 121 ble i denne anledning sendt til Köln, der den ble malt grå og gjorde tjeneste et års tid. Den fikk en del skader, og etter at den ble sendt tilbake til Oslo i 1946 drøyde det helt til 1950 før den kom i trafikk igjen. Da den befant seg i Köln hadde den fått delt hvert av de store vinduene med en ekstra stender, slik at den deretter hadde seks korte vinduer. Under krigen var det vanskelig å skaffe glass, derfor ble det gjort slike endringer også i Oslo, men da bare av midlertidig art, og man skiftet til store glass så snart de kunne skaffes. På 121 var ombyggingen gjort så omfattende at Sporveien ikke tok bryet med å bygge det tilbake. Det kan det derimot hende at vi kommer til å gjøre. Nr. 121 beholdt dette atypiske utseendet helt til utrangering i 1967. Den ble da en av de første vognene den da drøyt ett år gamle Lokaltrafikkhistorisk Forening overtok det året, og de første fem årene måtte den tilbringe utendørs, med sterkt forfall som følge. I Sporveismuseet har den fått et strøk maling, men må gjennom en omfattende restaurering for å kunne tas i bruk igjen.
Motor: D74b
Ytelse: 2x51 kW
Sitteplasser: 24
Ståplasser: 44
