Dette er en landets eldste busser, det som er igjen av den vel og merke, karosseriet. Dens opprinnelse er ganske uklar, et lite mysterium som må løses, og hvor det er sparsomt med kilder å lete i. Noen holdepunkter har vi, noen teorier har vi, men det er vanskelig å få historien til å henge sammen. Og enda verre å få den bekreftet.
Den delen av historien som vi kjenner er at vognkassen har stått i hagen til familien Andresen i Ekebergveien siden 1924. Der fungerte den som lysthus eller lekestue helt til 1997, da Sporveismuseet fikk ta hånd om den. Innvendig har den ennå de oppklappbare og skinntrukne langbenkene intakt. Den er døpt ”Svalbard”, en liten antydning om hvilken komfort den hadde å by på i den kalde årstiden. I følge et avisintervju med eieren i 1973 hadde karosseriet vært montert på et chassis av merket Federal og gått i trafikk i Lommedalen fra 1916. Men akkurat påstanden om årstall bryter med alt man kjenner av rutebilhistorien i Oslo og omegn, og den er lite sannsynlig.
Før første verdenskrig ble det satt i gang rutebilkjøring til Frognerseteren, Ljan og Sundvolden, samt Drammen og Notodden. Dette foregikk med store 7-seters personbiler, som ble kjørt i én daglig avgang. Krigen satte en stopper for disse rutene. Først i 1918 satte selskapet Norsk Trafik AS, et datterselskap til Kristiania Sporveisselskab, i gang med det som kan betegnes som den første bussruten i hovedstadsområdet. Den gikk mellom Vålerenga og Østensjø. I årene som fulgte ble det startet flere ruter av dette selskapet, samt noen av andre selskaper. Og i 1921 startet også SBC med ruter i flere himmelretninger. Først i 1923 startet Gunder Krydsby det som skulle bli selskapet Lommedalsbussen. SBC kjørte også til Lommedalen, helt fra 1921, men i de første årene brukte de 7-setere og tilsvarende biler i trafikken. Dersom vår doning har gått i Lommedalen, så må det i følge det vi ellers vet om busstrafikken der ha vært ganske umiddelbart før den ble satt på Ekeberg. Men det utelukker ikke at den kan ha vært brukt et annet sted før den kom dit.
La oss gå tilbake til Norsk Trafiks første bussrute fra 1918. Det eksisterer ett kjent bilde av den ene av de to bussene de hadde. Det er en helt åpen buss, og ser ved første øyekast ganske annerledes ut. Nå skal vi imidlertid ikke la oss forlede av at vognkassen fra Ekeberg er lukket. Både front og hekk er nemlig snekret igjen etter at den ble hytte. Det er mye som tyder på at også vinduene er satt på i ettertid. De er i egne trerammer, spikret på karosseriet. Hadde bussen vært bygd med vinduer ville man neppe gjort det slik, og man ville heller ikke ha bygd taket buet slik at vinduene måtte tilpasses etterpå. Det var vanlig med helt åpne karosserier, der taket ble holdt oppe av stendere, og eneste beskyttelse mot vær og vind var nedrullbare lerretgardiner. Hvis vi tenker oss vognkassen åpen er den bemerkelsesverdig lik den som tilhørte Norsk Trafik. I det nedre partiet synes mye å være identisk, fasong, beslag, feste for stigtrinnet. Selv plasseringen av hjulet stemmer; på vognkassen kan man se slitemerker etter bakhjulene. Det som ikke stemmer helt overens er fasongen på taket, samt at det synes å være litt høyere. Om det ikke er samme buss, så kan de begge stamme fra samme fabrikk. Et interessant spørsmål er hvordan den andre bussen til Norsk Trafik har sett ut, om den var identisk eller avvek så mye som vi har beskrevet nå. I følge beretningene var de to bussene gule. Når vi skraper i malingen på vognkassen finner vi at den er gul. Vi hadde derfor håpet også å finne teksten Vaalerengen-Østensjø, men så heldig var vi ikke.
Norsk Trafiks to første busser var av merket White, og var registrert som A-1332 og A-1333. På taket de en diger ballong fylt med ”lysgass”, dvs husholdningsgass, noe bensinmotoren til nød kunne gå på i mangel av bensin. Slike gassballonger var for øvrig svært vanlig på biler under 1. verdenskrig. Om A-1332 og A-1333 finnes det divergerende opplysninger. I følge andre opplysninger skal de begge ha vært av merket Union, og at A-1332 i 1920 ble solgt til Skien. A-1333 skal ha blitt omregistrert som A-3214, men i 1922 var dette nummeret i bruk på en annen privateid bil. Alle motstridende opplysninger behøver likevel ikke være usanne, for levetiden for biler og busser var kort på den tiden, og vognkasser og chassiser kan også rask ha splittet lag og blitt brukt andre steder. Foreløpig har vi ikke mer enn teoriene å forholde oss til, håpet er at det skal dukke opp både bilder og skriftlig materiale som forklarer sammenhengen.
Sitteplasser: 14
