Ljå

About the object

• aboutLangljå med to håndtak (kagger) i hver sin retning, tappet inn i orvskaftet. Skjæreblad av smidd jern med tange, nå løsnet fra orvenden.
• DesignationLjå
• Alternative nameLangorv (Dialekt)
• Precise designation
  • Langljå
  • Overarmsljå
• IdentifierLBY0820
• Indexing termFôrsanking Redskaper Skjæreredskaper Husdyrhold
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde125.0 cm
  • LengdeBlad54.5 cm

• MaterialsTre Jarn

• ColourUbehandlet

• TechniquesSmidd Spikket/skåret

• Other information

  LJÅ. Ljåen var et redskap som endret jordbruket i jernalderen, og var et viktig og nødvendig redskap fram til 1900-tallet.

  En ljå er et skjæreredskap som brukes til å slå gress. På 1800- og 1900-tallet kunne den også bli brukt til å høste korn. Ljåen består av et svakt krummet ljåblad av jern som ved en vinkelrett tange er festet til et skaft, kalt orv. Orvet kan være langt eller kort, man kan derfor tale om langorv og stuttorv eller langljå og stuttljå.

  ORV. Stuttorv var mest brukt på Sørlandet og Vestlandet, der gresset mange steder måtte høstes mellom impedimenter i ulendt terreng. Stuttorvet var bortimot én meter langt og ble ført med begge hender og ble derfor også kalt tohending.

  Av langorv har to hovedtyper vært i bruk i Norge, nemlig overarmsorv og underarmsorv. Den sistnevnte typen er nå vanlig i størsteparten av Europa. Begge typer langorv har vanligvis to håndtak, ofte kalt kakker eller kagger. Forskjellen er at kakkene på overarmsorvet peker i hver sin retning, mens de på underarmsorvet er festet på samme side.

  Det var også forskjellige typer ljåblad. De eldste, som ble laget av blesterjern og smidd av lokale smeder, ble kalt tynsleljåer eller dengsleljåer. De ble etter hvert byttet ut med stålsatte ljåer, som ble kvesset med slipestein og bryne eller strykestikke.

  SLIPING. En ljå ble slipt og brynet regelmessig. Dengang da slåttonna var ljåslått, ble ljåene vanligvis slipt en gang hver dag. Ljåen ble også brynet med jevne mellomrom, flere ganger hver dag. Slåttekaren bar ofte brynet med seg i ei slags slire. For sikkerhets skyld kunne en ta med seg flere ljåblad, dersom slåtten lå litt langt unna, og enga var steinet slik at eggen kunne bli haksete.

  Expand text Collapse text