Løken, Bård (1964 - )

Eske av papp med sju gjenværende patroner. Esken er lagd av papp. Den er 12,8 centimeter lang, 2,6 centimeter bred og 5,9 centimeter høy. Sannsynligvis har esken hatt et lokk, som var borte da den ble innlemmet i Norsk skogmuseums samling. Inne i esken er det plassert ei ramme, som også er lagd av papp, og som skulle hindre at partronene gnisset mot hverandre. På en av den grå eskens bredsider er det pålimt en lyserød etikett med bilde av en patron og teksten «38-55 SMOKELESS SOFT POINT CENTER FIRE CARTRIDGES PAT. DEC. 14,1888 255 GRAIN SOFT POINT BULLETS 11-15 For WINCHESTER, MARLIN, BALLARD AND SAVAGE RIFLES». I esken ligger det sju patroner, alle i hovedsak lagd av messing. Seks av disse er like, en har noe avvikende lengde og form. De seks er cirka 6,5 centimeter lange. I den bakre enden er det ei sirkelrund endeplate med 12,7 millimeters diameter. I sentrum av disse platene er det plassert fenghetter med om lag 6 millimeters diameter, og langs ytterkantene er produsentens initialer - «W,R.A.CO» - og kaliberinformasjon - «38-55». På de nevnte endeplatene er det montert sylindriske messinghylser som er cirka 5,2 centimeter lange. I den fremre enden av disse er det innsatt stålkrager, og sentralt i disse sitter de egentlige prosjektilene, som er av bly. Den sjuende patronen er noe lengre enn de øvrige. Her har endeplata en diameter på 12,2 millimeter. På denne er det montert eio «flaskeformet» hylse, med sylindrisk kropp (snaut 1,2 centimeters diameter), skrå skulder (4,1-4,6 centimeter fra botnplata) og en cirka 8 millimeter lang sylindrisk hals med 7,5 millimeters ytre diameter. I denne halsen er det innstukket ei 13,5 millimeter lang stålhylse, og i tupen av denne ser vi det egentlige prosjektilet, som er av bly.

Collapse text

Servise av keramikk i 14 deler: 1 fat og 13 asjetter. Fat og asjetter har blå dekor med innslag av svart på hvit bunn. Alle deler er dekorert med tømmermerker, som er knyttet til eierens arbeide som tømmermåler. Tømmermerkene, figurøksenes merker, er hovedelementet i dekoren. Disse merkene ble hogd inn av tømmermålere i yteveden på tømmerstokken før fløting. Eggen på øksene hadde profiler som dannet symboler (merker) i veden. Symbolene (merkene) var knyttet til bestemte tømmerkjøpere: sagbrukseiere, telasthandlere og treforedlingsbedrifter. Øksa ble brukt da tømmeret ble solgt fra skogeier til tømmerkjøper. Det er et "sett" med 21 forskjellige symboler som brukes på fat og asjetter. Hver asjett har fire tømmermerker, mens fatet har 14 på midten og 14 langs kanten. Serviset er spesiallaget på bestilling. Det er keramikeren William Knutzen (1913-1983) som har stått føre utformingen av fat og asjetter. Han var blant annet kjent for å bruke blå dekor, som vi også ser på dette serviset.

1 ovalt, tilnærmet rektangulært, serveringsfat: Fatet er dekorert med tømmermerker langs kanten og midt på. [Signatur er beskrevet i feltet påført tekst/merker]

13 ovale, tilnærmet rektangulære, asjetter: Asjettene har noe ulike mål, men de er cirka 22 centimeter lange og 16 centimeter brede. [Det er satt opp mål for en av asjettene i hovedskjema, mål på øvrige asjetter gjennfinnes på underskjemaer for hver enkelt del av serviset.]

Collapse text

Korga er laget av furuspon. Korga er 39,8 centimeter lang, 15 centimeter bred og 12 centimeter høy. Den er flettet av 5,5 og 4,2 centimeter bred spon, der endene er forankret i snaut 2 centimeter brede kantsponer på begge sider av korgas ytterkant, festet med små jernstifter. På tvers av korgas midtakse er det festet en bærehank av 13 millimeter bred spon. Papiret med luftehull ble lagt på toppen, og så ble det sydd i siksak med bomullstråd og sekkenål.

Slike korger ble brukt fram til 1940. I Hanestad-området er det gode blåbærtrakter, og folk i denne grenda plukket bær som de solgte. Samvirkelaget i Øvre Rendal skal ha vært bærtmottak. Derfra ble noe av bæra vidersolgt på det innenlandske marked, og noe ble eksportert til England. Det ble sagt at engelske gruvearbeidere hadde spesielt behov for næringsstoffene i denne bæra.

Collapse text

Holk, antatt brukt som endebeslag på et fiskeredskap. Holken er lagd av forholdsvis lett metall. Den er 9,2 centimeter lang, har et rundt tverrsnitt som er en aning kont. Utvendig diameter i den ene enden er 3,3 centimeter, i den andre 2,7 centimeter. Ytterflata er innsatt med mørkebrun lakk, som kan framstå som et mørkt, eksotisk treslag med antydning til ådring. Mot ytterkanten i den groveste enden er lakken vekkslitt. Der trer det fram et gråblankt metall.

Holken er et strandfunn giveren gjorde ved nedre del av Gudbrandsdalslågen i sine guttedager, da han ville se på helleristningene ved Drotten i Fåberg - se fanen «Opplysninger».

Collapse text

Holk, antatt brukt som endebeslag på et fiskeredskap. Holken er lagd av horn- eller beinmateriale. Den er formet som et rør, men er ikke helt sylindrisk, for diameteren i de to endene er ikke identisk, tverrsnittet er ikke fullkomment sirkelrundt, og ytterflata er en aning konveks i lengderetningen. Lengden er 6,7 centimeter. Diametere er 3,8 centimeter i den ene ytterenden, 3,4 centimeter i den andre. Holken er dekorert med et innrisset, flatedekkende mønster, sammensatt av ellipser som omslutter todelte bladfliker der bladspissene ender ved holkens ytterender.

Holken er ett av to strandfunn (jfr. SJF.15182) giveren gjorde ved nedre del av Gudbrandsdalslågen i sine guttedager, da han ville se på helleristningene ved Drotten i Fåberg - se fanen «Opplysninger».

Collapse text

Eggsamling, oppbevart og eksponert i noe som opprinnelig må ha vært et skrivemøbel, antakelig til å sette på et bord eller en benk, som i ikke var gode som skriveflater. Det dreier seg om ei rektangulær kasse, 64,5 centimeter bred og 53 centimeter djup (utvendige mål). Kassa er lagd av høvlete materialer, antakelig gran, som er bortimot 1,8 centimeter tjukke. Kasseveggene er sammenføyd med halvfordekte sinkninger i de fire hjørnene. Botnplata er innfelt og fastspikret fra undersida. For å oppnå ei skrå skriveflate, er den fremre kasseveggen bare 11,5 centimeter høy. Herfra skrår høyden på sideveggene til en høyde på 24 centimeter cirka 11 centimeter fra kassas bakkant. Derfra er sideveggene plane. Bakveggen er noe høyere enn de øvrige veggene og har en profilert overkant, symmetrisk om kassas midtakse. Kassa har todelt lokk. Den bakre delen, som er cirka 9,5 centimeter bred, er plan og fastspikret. Den fremre, skråstilte delen er et rektangulært lokk (70 X 45,5 centimeter), som er festet med to hengsler i den plane delen av lokket. Opprinnelig har antakelig kassa vært brukt til oppbevaring av skrivemateriell, og den var låsbar, vi et nøkkelhull på den fremre sideveggen. Langs ytterkantene på oversida av kasselokket er det påspikret 6,5 millimeter brede og 11 millimeter høye lekter, som antakelig skulle hindre at ark eller bøker sked ned fra den skrå flata mens en arbeidet med dem. På undersida av lokket finner vi følgende blyantskrevne tekst: «Tilhører Ivar fra i dag 7/6 1930 Gunnar Skirbekk». Dette kan tolkes som om skrivemøblet har tilhørt gardbruker Gunnar Skirbekk (1859-1934) på eiendommen Skirbekk eller Skjærbekk i Elverum, som har overlatt gjenstanden til den ornitologisk interesserte sønnen Ivar Skirbekk (1905-1994), som valgte å ominnrede kassa til oppbevarings- og eksponeringssted for eggsamlinga si. Det har han gjort ved å dekke botnen i kassa med sagflis, som antakelig skulle virke støtdempende ved forflytninger og seksjonere rommet med seks lave pappvegger i kassas bredderetning. Mellom disse har han plassert eggene, de største innerst i kassa, og derfra og framover kommer det stadig mindre egg. I de to fremste hjørnene ligger det to små reir med egg. Mellom disse ligger det ei notisbok, et reklameprodukt fra forsikringsselskapet «Hygea». Samlinga er tildekt av ei glassplate som ligger an mot lekter Ivar Skirbekk har spikret fast til kassas innervegger. Glassplata er sprukket. Den har ikke vært åpnet i forbindelse med første innregistrering i museets samling.

Vi ser at enkelte av eggeskallene er sirlig merket med artsnavn, og er vi heldige, finner vi et mer komplett register i den nevnte notisboka.

Collapse text

Hylle, montert på treplate med rammetrær på toppen og på sidene. Dette kan ha vært toppstykket på et større møbel, men ble innhentet til Norsk Skogbruksmuseums samling slik det er beskrevet her. Bakplata er 54,5 centimeter bred og 33,9 centimeter høy, inkludert de nevnte rammetrærne, som er 4,8 og 5,0 centimeter brede. Hjørnene øverst er avrundete, og over skjøtene mellom rammetrærne er det påspikret utskråne buete ornamenter med blomsterfigurer. Sjøve hylla er spikret på den noe tynnere bakplata, mellom rammetrærne i ytterkantene. Denne hylla er 44,7 centimeter lang og 10,0 centimeter bred, Denne hylla bæres av to profilerte knekter. Hyllemontasjens øvre rammetre har to øyeskruer for oppheng. Forsida er bremalt med en brunfarge som er påført slik at man får inntrykk av at dette er en eksotisk tresort med mørk ved. Den umalte baksida viser imidlertid at hylla er lagd av granvirke. Bakplata har en tørkesprekk.

Collapse text

Splitcane enhånds todelt fluestang med futteral. Stanga har korkhåndtak og skrufeste for snelle. I tillegg til topp- og endering har stanga 8 snakeringer.
Ut fra medfølgende pappetikett med produktinformasjon og informasjon fra en katalogkopi, har vi denne informasjonen om stanga: Fluestanga er en engelsk håndbygd splicanestang (splittkeinstang) laget av stangprodusenten Flacon (K. M. Johnson & Son) med modellbetegnelsen Svend Saabye. Stanga har en oppgitt lengde på 8 1/2 fot. Det anbefales et snøre i klassen 6-7 til stanga. Topp og endering har keramisk ilegg. Snakeringene er av stål. Svarte og røde stangsurringer i silke.

Stanga er utstyrt med en løkke for flueoppheng på klingen, rett foran korkhåndtaket. I enden har stanga en beskyttende gummiknott

Stangas futteral (pose) antas laget av brungrøntgrønt bomullslerret. Futteralet har grønne bånd og grønne sømmer (falmete). Futteralet er utstyrt med 4 bånd (snorer), 1 opphengsløkke og 1 smalt og 1 større rom. Inni futteralet er det fastsydd ei snor som det henger en treplugg i. Denne trepluggen settes inn i holken på stanga for å beskytte holken mot klemskader under transport. Futteralet har ikke noe fabrikkmerke.

[Under fanen referanse til filer det vedlagt en skanet kopi av en pappetikett med produktinformasjon.]

Collapse text

Svans - enmannssag brukt til felling og kapping av tømmer. Redskapet er 118,5 centimeter langt. Herav utgjør bladet eller klingen 106,6 centimeter, målt langs bladryggen. Bladet tiltar i bredde fra den fremre mot den bakre enden, fra 6,7 til 17,6 centimeter. Bladstålet er noe tjukkere på «tannsida» enn på ryggsida, henholdsvis 1,8 og 1,4 millimeter. Denne saga har høveltenner med V-formete innsnitt i ytterendene. Mellom hver høveltann er det to par liketannete rivtenner, som er fasfilte, vekselvis mot den ene og den andre sida. Her må intensjonen ha vært at høveltennene skulle gjøre dybdesnitt mens rivtennene, som er viggete, skulle utvidet skåret og dermed forebygge at friksjonen ble for stor. De U-formete sponrommene på begge sider av høveltennene er om lag 3,8 centimeter djupe og 1,1 centimeter brede sponrom. Sponrommene mellom rivtennene er noe smalere og grunnere. Egglinja er en aning konvekst buet. Den fremre delen av bladryggen er noe konkavt buet i drøyt 80 centimters lengde, mens den bakre enden er noe mer rettlinjet. Saha har et handtak, lagd av et 2,3 centimeter tjukt bord. Handtaket har et ovalt gripehull med avrundete kanter. I den fremre enden er det ei spalte som bladets bakre endestykke er stukket inn i. Deretter er forbindelsen mellom handtaket og bladet låst ved hjelp av tre messingskruer. Handtaket har også avtrykk etter en ståltein som har vært påskrudd den ene handtakssida, vinkelrett på redskapets lengderetning. Dette er antakelig spor etter feste for en såkalt «sagkamerat», ei spiralfjær med en krok som ble slått inn i treets yteved med sikte på at fjæra skulle lette skogsarbeiderens skyvebevegelser. Bakerst på bladet, oppunder bladryggen, er det et gjennombrutt hull. Det finnes også et tilsvarende hull i den fremre enden. Her kan det ha vært mulig å feste et ekstra handtak, for dermed å kunne bruke saga som tomanns stokksag.

Sagbladet er stemplet «HENRY DISTON & SON TRADE MARK REG. U.S, PAT. OFF. CEDAR SAVAGE No 410 SPRING STEEL WARRANTED PHILADELPHIA U.S.A.»., Det midtre skruehodet på handtaket er også merket med denne produsentens navn - «DISTON PHILA».

Collapse text

Gjenstanden består av en laminert langbue i tre og et futteral (buesokk). Langbuen er laget av ask, valnøtt og bøk. Snora, buestrengen, er laget av dacron (polyester).
En medfølgende kvittering til langbuen har denne teksten om buen: "34 # @ 28" 74" NTN". Det betyr at buen har en trekkvekt på 34 pund når den trekkes til 28 tommer. (Buen veier 34 pund når den trekkes til 28 tommer. ) Buen har en lengde på 74 tommer fra nokk til nokk (NTN), som vil si fra hakk til hakk for buestrengens innfesting. Det er to svarte merker som indikerer midtpuntet på buen, 90 centimeter inn fra hver nokk. Det er påsurret to bånd av lintråd på buen, med på bredde henholdsvis 0,9 og 1,9 centimeter. Lintråden er påført lim. Denne surring er mest sannsynlig gjort for å reparere en liten fiberskade i treverket. Midt på snora, buestrengen, er det et cirka 15 centimeter langt parti med påsurret tråd og en liten knute for å gi brukeren godt grep.

Futteralet:
Hylsteret, fiutteralet, buesokken, er ikke laget av Kviljo Buemakeri. Hylsteret har et psydd fabrikkmerke med teksten NEET (antatt produsent) og en gjennomgående pil over de fire bokstavene. Futteralet (buesokken) er laget av et for registrator ukjent tekstil. Buesokken (buck trail) har et mønster som kalles "western style". Buesokken har et stort rom, svart kanting med svarte sømmer. I enden har den to snorer. Futteralet er for kort til å dekke hele buen.

[Et sett med piler, SJF.15047, i en tøypose er relatert til denne langbuen, se fanen "Relaterte objekter"]

Collapse text

Gjenstanden består av to objekter: langrevkasse (SJF.02348-01) og en kveil med langrev (langreiv) SJF.02348-02. Dette skjemaet omhandler langrevkassa. Kassa har antakelig vært brukt til lagring av langrev (selve fiskeredskapet) under fiske. Kassa har hakk, spor, langs kantene som krokene til langreven (langreiven) festes til.

Langrevkasse, laget av en redskapskasse fra Mustad & Søn, firmaets navn er svidd i ene kortsiden. I kortendene er isatt hanker av viuspenninger. Kassa er 78 cm lang, 23,3 cm bred og 15 cm dyp. Den har 19 hakk i ene langsiden og 20 i den andre, og ett hakk på hver side av hankene i kortsidene. I kanten på ene langsiden sitter to store spiker, i andre langsiden sitter en spiker. Det er festet en ståltrådsump til to av spikrene.

Collapse text

Hylle, antakelig for pyntehåndklær på kjøkken. Hylla er i hovedsak lagd av brunbeiset tre. Den fjøla som skulle henge inntil veggen er 43,9 centimeter lang og har profilerte sidekanter. Ved ytterendene av denne fjøla er det påskrudd framstikkende, cirka 11,2 centimeter lange knekter. Også disse er profilerte. I ytterendene av knektene er det innsnitt med plass for de skiveformete endestykkene på ei ellers runddreid stang som det antakelig skulle henges en vakker tekstil over. Stanga er fastskrudd ved hjelp av dreide treskruer, fra undersidene av knektenes ytterender mot de nevnte innsnittene. På forsida av den fjøla som skal monteres mot veggen er det Innskrudd tre messingkroker, også disse sannsynligvis for håndklær med estetiske kvaliteter som bidro til å gi et tiltalende inntrykk av interiøret. Over de nevnte krokene, sentralt på «bakfjølas» overkant er det et «øre» hjor det er inntappet en dreid treknapp. I ytterendene er det gjennombrutte hull, antakelig for kroker som ble brukt som oppheng.

Collapse text

Orv - skaftdelen til en ljå - et redskap som ble brukt til å slå gras som skulle tørkes og brukes som stråfôr til husdyr, stundom også til å slå kornstrå som skulle samles i band og tørkes før de kunne kjøres i hus og treskes. Dette orvet er 181,5 centimeter langt. Det er lagd av granvirke. Den frermre eller ytre delen av orvet er runddreid i cirka 89 centimeters lengde, med unntak av en skrå fas i ytterenden, som skulle tjene som anlegg for den lille vinklete avrmen i den indre enden av ljåbladet. Videre oppover har orvet fått et mer kvadratisk tverrsnitt, riktignok med noe avfasete kanter. På denne kvadratiske delen, cirka 91-94 centimeter fra den fremre enden, der det et inntappet et handtak - en såkalt «kakk». Her er tverrmålet cirka 3,7 X 3,8 centimeter. Den nevnte kakken, en rett pinne med ovalt tverrsnitt, er 12,5 centimeter lang. Tappen, som er skjult inne i orvet er ikke medregnet i dette målet. Den rette kakken skulle betjenes av slåttekarens høyre hand. Den kan se ut til å være lagd av eikeved. Ovenfor denne kakken tynnes orvet i en lengde av cirka 30 centimeter, der det blir bredere igjen. Her er det inntappet en kakk til. Den er mer noe lengre enn den forrige (cirka 17 centimeter langs midtaksen), den er montert mer skrått og har en ergonomisk form slik at overflata skulle kunne tjene som et behagelig underlag for ballene bakerst på håndflata (thenar og hypothenar) samtidig som tommelen fikk godt grep rundt det ytre leddet. Den øvre eller ytre enden av orvet er formet som en forholdsvis bred (4,5 centimeter) og buet «stjert» som skulle ligge an mot øvre del av venstre underarm, uten å gnage på denne kroppsdelen. Venstrehåndskakken er antakelig lagd av bjørkevirke. Her er vinkelen i forhold til orvets lengderetning er noe justert i nyere tid ved hjelp av en liten trekile.

Collapse text

Orv - skaftdelen til en ljå - et redskap som ble brukt til å slå gras som skulle tørkes og brukes som stråfôr til husdyr, stundom også til å slå kornstrå som skulle samles i band og tørkes før de kunne kjøres i hus og treskes. Dette orvet er 184 centimeter langt. Det er lagd av granvirke. Den frermre eller ytre delen av orvet er avrundet, med unntak av en skrå fas i ytterenden, som skulle tjene som anlegg for den lille vinklete avrmen i den indre enden av ljåbladet. Fra denne fremre enden og oppover blir tverrsnittet på orvet gradvis mer kvadratisk. Cirka 87-90 centimeter fra den fremre enden, der det et inntappet et handtak - en såkalt «kakk» - er tverrmålet 3,5 X 3,5 centimeter. Den nevnte kakken, en rett pinne med ovalt tverrsnitt, er 13,2 centimeter lang. Tappen, som er skjult inne i orvet er ikke medregnet i dette målet. Den rette kakken skulle betjenes av slåttekarens høyre hand. Ovenfor denne kakken tynnes orvet i en lengde av cirka 40 centimeter, der det blir bredere igjen. Her er det inntappet en kakk til. Den er mer noe lengre enn den forrige (cirka 20,5 centimeter langs midtaksen), den er montert mer skrått og har en ergonomisk form slik at overflata skulle kunne tjene som et behagelig underlag for ballene bakerst på håndflata (thenar og hypothenar) samtidig som tommelen fikk godt grep rundt det ytre leddet. Den øvre eller ytre enden av orvet er formet som en forholdsvis bred (4,5 centimeter) og buet «stjert» som skulle ligge an mot øvre del av venstre underarm, uten å gnage på denne kroppsdelen. Den kakken som skulle betjenes med høyre hånd var antakelig ny da orvet ble overlatt til museet. Den later til å være lagd av bjørkevirke. Det er antakelig venstrehåndskakken også, men den har ei gråere og mer værslitt overflate. Her kan det se ut til at vinkelen i forhold til orvets lengderetning er noe justert i nyere tid ved hjelp av en liten trekile.

Collapse text

To splitcaneribber, spildrer av bambus (tonkinbambus), montert på en hvitmalt treplate. Spildrene har sitt utgansgpunkt i et bambusråemne (tonkinbambus) som er splittet opp og industrielt behandlet i firmaet Asbjørn Hørgårds maskiner, for deretter å bli limt sammen til fiskestenger. Montasjen med de to spildrene har vært utstilt i museets basisutstilling om ferskvannsfiske fram til cirka 2013.

På den hvite treplata ses øverst en 1. gangs høvlet spildre før 2. gangs høvling og nederst en spildre (ribbe) etter 2. gangs høvling og som regnes som ferdig høvlet. En stangdel i ferdige fiskestanga, splitcanestanga, bestod av 6 ribber (spildrer).

[Se referanser og referanser til filer for mer informasjon om hvordan framstillingen av splitkeinstenger foregikk. Se fanen "Opplysninger" for informasjon om Asbjørn Hørgård og hans firma. ]

Collapse text

Tre fiskesneller, to fluesneller og en dorge- pilkesnelle, montert på et rør (en stang) med fem snellfester. I og med at det er fem snellefester kan det tyde på at det en gang har vært montert fem sneller på stanga. Snellene er produsert av firmaet Asbjørn Hørgård A/S i Trondheim. I hver ende av røret er det montert fester som gjør det mulig å montere stanga med fiskesneller til vegg. Snellene sitter festet på undersiden av stanga når de brukes, altså med snellefoten opp.

I salgskatalogen "Råd og redskap fra Hørgård" i 1984 er den blå dorge- pilksnella beskrevet slik: "Napptun snelle 51/2' * K(EK) Enklere kan en snelle knapt bli. Du kan enten bruke den som pilkesnelle eller du kan dorge med den på sjøen eller etter større innlandsfisk. Snelle har klikk som gir deg et signal når fisken går på. Klikken slår du på ved å skyve på knotten bak. Den store trommelen gjør at det er lett å ta inn fisk. På kanten av spolen har du en bremseflate, som du legger håndflaten på når fiske renner ut. Kan anbefales sammen Frøya. Pris: Napptun m/klikk kr. 205."
Diameter sidedeksel: 14 cm. Bredde målt frfa ytterside av sveivknapper til ytterside av sidedeksel: 8, 2 cm.

Fluesnellene: Snellene består av spole (trommel), sidedeksler, ramme, sveiv og snellefot. Sveiva er montert direkte på spolen.
På svart og hvit fluesnelle som er merket Trout Fly sitter sveivknappen løst. Snella merket Trout Fly har disse målene:
Bredde målt fra ytterside av sveivknapp til ytterside av sidedeksel: 5,6 cm. Bredde spole, innvendig målt: 2,4 cm Diameter sidededeksel: 9,1 cm.
I Hørgård-firmaets bok "Norwegian made fishing tackle" fra 1964 er denne snelletypen beskrevet slik: "Trout Fly 3 1/2" Guttsnelle, passende for flue-, mark- og dorgefiske."

På svart og hvit fluesenlle som er merket Å H Hørgård er disse målene tatt:
Bredde målt fra ytterside av sveivknapp til ytterside av sidedeksel: 6,4 cm. Bredde spole, innvendig målt: 2,2 cm Diameter sidededeksel: 8,9 cm.
I Hørgård-firmaets bok "Norwegian made fishing tackle" fra 1964 er denne snelletypen beskrevet slik: "Ørret fluesnelle 3 1/2'' ca. 170 gr. Presjonsarbeid med utsøkt materiale. Helstøpt lettmetall. Brennlakkert. Kapasitet: 30 yds. tapered fluesnøre og ca. 50 yds. bakline."

[Se fanen Opplysninger for informasjon om Asbjørn Hørgård og hans firma.]

Collapse text

Fiskestang, havfiskestang, pilestang for sjøfiske fra båt produsert av firmaet Asbjørn Hørgård A/S med modellbetegnelsen "Napptun Pilkesett". Det er påmontert pilke- og dorgesnelle på stanga. Stanga er produsert i massiv glassfiber, håndtak i tre med gummiknott i enden. Snella er skruddd fast til håndtaket med gjennomgående skruer. Snellefoten, antatt av messing, er naglet fast til snella.
I salgskatalogen"Råd og redskap fra Hørgård" i 1975 er "Napptun Pilkesett" beskrevet slik: "Asbjørn Hørgård har med sin kveite på 58 kg bevist at man kan ta storfisk med Napptun. Solid 4 1/2' pilkestang, en 5 1/2'' pilke- og dorgesnelle med 100 m 0.70 Triple Fish snøre, 1 Stingsild og 1 May Fly opphenger. Leveres ferdig montert. Pris: kr. 220,-" [Stingsild og May Fly opphenger er ikke montert på stang SJF.15050.]

I salgskatalogen "Råd og redskap fra Hørgård" i 1984 er Snella beskrevet slik: "Napptun snelle 5 1/2' * K(EK) Enklere kan en snelle knapt bli. Du kan enten bruke den som pilkesnelle eller du kan dorge med den på sjøen eller etter større innlandsfisk. Snelle har klikk som gir deg et signal når fisken går på. Klikken slår du på ved å skyve på knotten bak. Den store trommelen gjør at det er lett å ta inn fisk. På kanten av spolen har du en bremseflate, som du legger håndflaten på når fiske renner ut. Kan anbefales sammen Frøya. Pris: Napptun m/klikk kr. 205.

[Se fanen Opplysninger for informasjon om Asbjørn Hørgård og hans firma.]

Collapse text

Gjenstanden består av et sett med piler i en hvit tøypose. Det er 11 trepiler og 1 pil av karbonmaterale (karobonfiber) i tøyposen. Pilene er brukt sammen med langbue, SJF.15046.

De 11 trepilene har sannsynligvis skaft av furu, pålimt feltspiss og styrefjær av kalkun. Styrefjærene er ensfarget hvite og brune, enkelte er flerfargete. I enden er det utskåret et hakk (nokk) for buestrengen. Det er påsurret rødbrun lintråd på pilskaftet ved pilas nokk og ved fjærendene. Lintråden er satt på med lim.

Pilen av karbonmateriale (karbonfiber) er utstyrt med feltspiss. Pilen har styrefjær av kunststoff i rødt og gult. Pilen har en grøn nokk av plastmateriale i enden som tres på buestrengen. Pilen og har gjenger i ene enden, slik at spissen kan byttes etter behov.

Den hvite tøyposen ("pilkoggeret"), antatt laget av bomull (kanvas), har et stort rom for oppbevaring av piler. Åpningen strammes med en snor tredd gjennom en hylse av bein. Når posen ligger plant har den en rektagulær form. På ene siden er det påsydd to hemper. Posens sømmer er hvite.

[En langbue med nummer SJF.15046 er relatert til pilsettet, se fanen "Relaterte objekter"]

Collapse text

Håv, brukt under fiske på Sølensjøen i Øvre Rendalen. Denne håven er hjemmelagd. Håvringen er lagd av en drøyt 5 millimeter tjukk ståltråd som er bøyd til en ring med 37-42 centimeters diameter. Endene av tråden er rette og parallelle. De er festet til den ene enden av et 96 centimeter langt treskaft ved hjelp av ei krampe, to bøyde spikere og ei ståltrådsurring. Skaftet er lagd av en kvistet og barket trestamme, sannsynligvis ei lita bjørk fra et fjellterreng der stammene sjelden ble helt rette. Dette skaftet har vært rødmalt, antakelig med sikte på at håven skulle være lett synlig. Håvposen er lagd av 1,2 millimeter tjukk bommulstråd som er bundet til et nett der maskestørrelsen er cirka 1,7 X 1,7 centimeter. Posen er forholdsvis grunn (cirka 20 centimeter).

Collapse text

Skøyter av stål, av en modell som skulle bindes fast under sålene på sko som ellers ble brukt på andre underlag enn skøyteis. Skøytene er 36,5 centimeter lange. De delene av stålene eller skjærene som skulle sli på isen er planslipte og om lag 5 millimeter brede (en aning bredere bak enn foran) og har oppovervendte «snabler» i de fremre endene. De oppovervendte delene av de samme stålene er noe smalere. På disse er det påklinket beslag som bærer stålplater, ei som skulle tjene som underlag for ballepartiet på skosålen og ei for hælen. Hælplatene har to oppovervendte «ører» som skulle forebygge at skosålene skled bakover. På undersidene av de nevnte stålplatene er det kramper som tjente som smøyestoler for reimene som ble brukt når skøytene skulle spennes fast på skoene. På oversidene av hælplatene er det en oppovervendt pigg, på «tåballeplatene» er det to slike pigger. Disse skulle trenge inn i skosålene og forebygge at skøytene forskjøv seg sidevegs. Skøytene er masseproduserte, stemplet «32», men har ingen stempler som navngir produsenten. Metallet er noe rustent.

Collapse text