DigitaltMuseum+

About the object

History

    • Redaktør i en årrekke i tidsskriftet Norsk skogbruk.

      Virkested:
      Agder

    • Fødsel: 1930

    • Død: 2007

Created with Sketch. Add a comment or suggest edits

4 objects

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Galaasen (1922-2002), riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Her var det sannsynligvis Galaasen (til høyre) som la never på taket. Hvem som sto bøyd på oversida av den samme pipa med lueskyggen over ansiktet er det vanskeligere å se. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker med spisebord foran langs de indre veggene. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Galaasen (1922-2002), riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Her var det sannsynligvis Galaasen som sto ved pipa da bildet ble tatt. Hvem som sto bøyd bak den samme pipa er det vanskeligere å se. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av brukte de i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Det kan ha vært ham som la never langs takets ytterkanter da dette bildet ble tatt. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Gardaasen, riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av brukte de i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Det kan ha vært ham som la never langs takets ytterkanter da dette bildet ble tatt. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Gardaasen, riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet av Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

References

License information

  • License Ingen rettigheter reservert (CC0)

Metadata

  • Alternative name3213 - FR
  • Part of datasetFotografregisteret (Norge) (Preus museum)
  • Provider
  • Date publishedNovember 18, 2015
  • Date updatedSeptember 26, 2024
  • UUIDf3142ed4-4190-44a1-83e3-49c28f99d306

Share to