Bakkane, Einar Olavson (1889 - 1984)

Einar Olavson Bakkane var født i Eidsborg 1889. Han begynte tidlig å tegne og skjære i tre og var kjent som en habil spillemann på fele. Da han var ca. 20 år, arbeidet han en del som snekker og gjorde bl.a. utskjæringer på en speilramme (Telemark museum). Han utførte også rosemalinger. Hans mest originale innsats var polykrome treskulpturer som brøt med tradisjonell treskjæring i bygdemiljø, og delvis bygde på inntrykk fra middelaldersk og etter-reformatorisk kirkekunst. Bakkane kom i kontakt med billedhuggeren Gunnar Utsond og var gjest på hans storgård i Kviteseid, hvor han for første gang så avbildninger av ny og gammel kunst utenfor Telemark. De nye inntrykk førte bl.a. til at skulpturen «Den sixtinske Madonna» fikk en sterkt ekspressiv gjenskapning i form og farge. Innflytelse fra Utsonds skulptur kan også spores, f.eks. i «Havet avgav sine døde», uten at Bakkane mistet sitt særpreg. Han holdt også fast ved motivene fra bygdemiljøet, som i «De to på veien» og «Fra min mors hjuringsdager».

Hans skulpturer vakte nå oppmerksomhet i Kristiania. Billedhuggeren Andreas Enderlé formidlet salg for ham, og Christian Krohg kjøpte flere arbeider. En separatustilling i Kunstforeningen i april 1919 ble sterkt rost av Jappe Nilssen i Dagbladet, som sammenlignet Bakkanes skulptur med de nyeste strømninger i europeisk kunst, inspirert av gammel skulptur fra Egypt, India og Det fjerne Østen. På dette tidspunkt var imidlertid hans kunstneriske virksomhet avsluttet. Den sjelelige spenningen hos ham, som i skulpturene ytrer seg i deformasjoner av tildels schizofren karakter, hadde øket og i desember 1917 ble kunstneren ledsaget til asyl i Skien av sin venn, sølvsmeden Eivind Tveiten. Her tegnet han og malte en del de første årene, men ga så opp. Fra 1942 bodde han i privat pleie inntil sin død i 1984.

Ved utstillingen av hans skulpturer og malerier i Kunstnerforbundet, Oslo i 1958 karakteriserte Oscar Thue dem som "naive i oppfatningen, men samtidig uhyre forfinede," preget av "et usedvanlig talent og et følsomt kunstnersinn". Sverre Sondbø, mangeårig formann i Skiens kunstforening, sammenlikner Bakkanes billedkunst med Kai Fjells arbeider og trekker særlig frem likheten i motivvalg hos begge kunstnere. Spillemenn og kvinnen som madonna er gjennomgangstemaer hos både Fjell og Bakkane påpeker Sondbø og forundres over Bakkanes evne til å adressere de samme formproblemer som samtidens mest nyskapende kunstnere var opptatt av.

Kilder:
Brenna, Arne. (2013, 3. juli). Einar Olavson Bakkane. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 27. mars 2020 fra https://nkl.snl.no/Einar_Olavson_Bakkane
Einar Østvedt, Telemark i norsk billedhuggerkunst, Oluf Rasmussens Forlag, 1967

Collapse text

Einar Olavson Bakkane var født i Eidsborg 1889. Han begynte tidlig å tegne og skjære i tre og var kjent som en habil spillemann på fele. Da han var ca. 20 år, arbeidet han en del som snekker og gjorde bl.a. utskjæringer på en speilramme (Telemark museum). Han utførte også rosemalinger. Hans mest originale innsats var polykrome treskulpturer som brøt med tradisjonell treskjæring i bygdemiljø, og delvis bygde på inntrykk fra middelaldersk og etter-reformatorisk kirkekunst. Bakkane kom i kontakt med billedhuggeren Gunnar Utsond og var gjest på hans storgård i Kviteseid, hvor han for første gang så avbildninger av ny og gammel kunst utenfor Telemark. De nye inntrykk førte bl.a. til at skulpturen «Den sixtinske Madonna» fikk en sterkt ekspressiv gjenskapning i form og farge. Innflytelse fra Utsonds skulptur kan også spores, f.eks. i «Havet avgav sine døde», uten at Bakkane mistet sitt særpreg. Han holdt også fast ved motivene fra bygdemiljøet, som i «De to på veien» og «Fra min mors hjuringsdager».

Hans skulpturer vakte nå oppmerksomhet i Kristiania. Billedhuggeren Andreas Enderlé formidlet salg for ham, og Christian Krohg kjøpte flere arbeider. En separatustilling i Kunstforeningen i april 1919 ble sterkt rost av Jappe Nilssen i Dagbladet, som sammenlignet Bakkanes skulptur med de nyeste strømninger i europeisk kunst, inspirert av gammel skulptur fra Egypt, India og Det fjerne Østen. På dette tidspunkt var imidlertid hans kunstneriske virksomhet avsluttet. Den sjelelige spenningen hos ham, som i skulpturene ytrer seg i deformasjoner av tildels schizofren karakter, hadde øket og i desember 1917 ble kunstneren ledsaget til asyl i Skien av sin venn, sølvsmeden Eivind Tveiten. Her tegnet han og malte en del de første årene, men ga så opp. Fra 1942 bodde han i privat pleie inntil sin død i 1984.

Ved utstillingen av hans skulpturer og malerier i Kunstnerforbundet, Oslo i 1958 karakteriserte Oscar Thue dem som "naive i oppfatningen, men samtidig uhyre forfinede," preget av "et usedvanlig talent og et følsomt kunstnersinn". Sverre Sondbø, mangeårig formann i Skiens kunstforening, sammenlikner Bakkanes billedkunst med Kai Fjells arbeider og trekker særlig frem likheten i motivvalg hos begge kunstnere. Spillemenn og kvinnen som madonna er gjennomgangstemaer hos både Fjell og Bakkane påpeker Sondbø og forundres over Bakkanes evne til å adressere de samme formproblemer som samtidens mest nyskapende kunstnere var opptatt av.

Kilder:
Brenna, Arne. (2013, 3. juli). Einar Olavson Bakkane. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 27. mars 2020 fra https://nkl.snl.no/Einar_Olavson_Bakkane
Einar Østvedt, Telemark i norsk billedhuggerkunst, Oluf Rasmussens Forlag, 1967

Collapse text

Einar Olavson Bakkane var født i Eidsborg 1889. Han begynte tidlig å tegne og skjære i tre og var kjent som en habil spillemann på fele. Da han var ca. 20 år, arbeidet han en del som snekker og gjorde bl.a. utskjæringer på en speilramme (Telemark museum). Han utførte også rosemalinger. Hans mest originale innsats var polykrome treskulpturer som brøt med tradisjonell treskjæring i bygdemiljø, og delvis bygde på inntrykk fra middelaldersk og etter-reformatorisk kirkekunst. Bakkane kom i kontakt med billedhuggeren Gunnar Utsond og var gjest på hans storgård i Kviteseid, hvor han for første gang så avbildninger av ny og gammel kunst utenfor Telemark. De nye inntrykk førte bl.a. til at skulpturen «Den sixtinske Madonna» fikk en sterkt ekspressiv gjenskapning i form og farge. Innflytelse fra Utsonds skulptur kan også spores, f.eks. i «Havet avgav sine døde», uten at Bakkane mistet sitt særpreg. Han holdt også fast ved motivene fra bygdemiljøet, som i «De to på veien» og «Fra min mors hjuringsdager».

Hans skulpturer vakte nå oppmerksomhet i Kristiania. Billedhuggeren Andreas Enderlé formidlet salg for ham, og Christian Krohg kjøpte flere arbeider. En separatustilling i Kunstforeningen i april 1919 ble sterkt rost av Jappe Nilssen i Dagbladet, som sammenlignet Bakkanes skulptur med de nyeste strømninger i europeisk kunst, inspirert av gammel skulptur fra Egypt, India og Det fjerne Østen. På dette tidspunkt var imidlertid hans kunstneriske virksomhet avsluttet. Den sjelelige spenningen hos ham, som i skulpturene ytrer seg i deformasjoner av tildels schizofren karakter, hadde øket og i desember 1917 ble kunstneren ledsaget til asyl i Skien av sin venn, sølvsmeden Eivind Tveiten. Her tegnet han og malte en del de første årene, men ga så opp. Fra 1942 bodde han i privat pleie inntil sin død i 1984.

Ved utstillingen av hans skulpturer og malerier i Kunstnerforbundet, Oslo i 1958 karakteriserte Oscar Thue dem som "naive i oppfatningen, men samtidig uhyre forfinede," preget av "et usedvanlig talent og et følsomt kunstnersinn". Sverre Sondbø, mangeårig formann i Skiens kunstforening, sammenlikner Bakkanes billedkunst med Kai Fjells arbeider og trekker særlig frem likheten i motivvalg hos begge kunstnere. Spillemenn og kvinnen som madonna er gjennomgangstemaer hos både Fjell og Bakkane påpeker Sondbø og forundres over Bakkanes evne til å adressere de samme formproblemer som samtidens mest nyskapende kunstnere var opptatt av.

Kilder:
Brenna, Arne. (2013, 3. juli). Einar Olavson Bakkane. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 27. mars 2020 fra https://nkl.snl.no/Einar_Olavson_Bakkane
Einar Østvedt, Telemark i norsk billedhuggerkunst, Oluf Rasmussens Forlag, 1967

Collapse text