Lars Jorde var sentral i kretsen av malere som dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet i 1890-årene. Fra 1905 blir en lysere og lettere impresjonistisk teknikk dominerende i hans...
Lars Jorde var sentral i kretsen av malere som dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet i 1890-årene. Fra 1905 blir en lysere og lettere impresjonistisk teknikk dominerende i hans maleri.
De eldste kjente malerier av Lars Jorde er fra midten av 1880-årene, og motivene viser at han har malt dem i hjembygda. En liten gruppe bilder fra 1890 betegner et kunstnerisk gjennombrudd. Her røper han impulser både fra Gerhard Munthe og Harriet Backer, men viser samtidig også trang til å gå sine egne veier. Sommeren 1894 reiste han til Vågå, hvor han bl.a. var sammen med Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne og Halfdan Egedius. Dette er den berømmelige Vågå-sommeren, da hele gruppen malte mørke stemningsbilder.
Med et Paris-opphold i 1900 begynte en ny periode i Jordes produksjon. Impresjonistene på Salongen imponerte ham. Jordes koloritt ble lysere og lettere, influert av impresjonistene. I 1905 flyttet han inn i eget hus på Lillehammer og ble boende på Lillehammer til sin død.
Motiver fant han i byen og den nære omegn. Han malte gjerne Mesna i vinterdrakt og i vårløsning og fulgte slik i den eldre Frederik Colletts fotspor. Ellers søkte han til fjelltraktene omkring Gjende og til kysten omkring Kragerø og Hvasser.
Etter 1914 ble malemåten på nytt endret, og han benyttet en kantete forenkling, hvor utgangspunktet trolig var Cézannes maleri.
Lars Jorde var sentral i kretsen av malere som dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet i 1890-årene. Fra 1905 blir en lysere og lettere impresjonistisk teknikk dominerende i hans...
Lars Jorde var sentral i kretsen av malere som dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet i 1890-årene. Fra 1905 blir en lysere og lettere impresjonistisk teknikk dominerende i hans maleri.
De eldste kjente malerier av Lars Jorde er fra midten av 1880-årene, og motivene viser at han har malt dem i hjembygda. En liten gruppe bilder fra 1890 betegner et kunstnerisk gjennombrudd. Her røper han impulser både fra Gerhard Munthe og Harriet Backer, men viser samtidig også trang til å gå sine egne veier. Sommeren 1894 reiste han til Vågå, hvor han bl.a. var sammen med Thorvald Erichsen, Oluf Wold-Torne og Halfdan Egedius. Dette er den berømmelige Vågå-sommeren, da hele gruppen malte mørke stemningsbilder.
Med et Paris-opphold i 1900 begynte en ny periode i Jordes produksjon. Impresjonistene på Salongen imponerte ham. Jordes koloritt ble lysere og lettere, influert av impresjonistene. I 1905 flyttet han inn i eget hus på Lillehammer og ble boende på Lillehammer til sin død.
Motiver fant han i byen og den nære omegn. Han malte gjerne Mesna i vinterdrakt og i vårløsning og fulgte slik i den eldre Frederik Colletts fotspor. Ellers søkte han til fjelltraktene omkring Gjende og til kysten omkring Kragerø og Hvasser.
Etter 1914 ble malemåten på nytt endret, og han benyttet en kantete forenkling, hvor utgangspunktet trolig var Cézannes maleri.
