Kommandobunker

Bygningen ble oppført i 1942 i forbindelse med etableringa av Grønsvik kystfort.
I krigsårene 1940-1945 fikk den tyske hær og marine bygd et kystforsvar, Atlanterhavsvollen, som strakte seg fra grensa mellom Spania og Frankrike til den finske ishavskysten. Flere hundre kystfestninger ble anlagt langs norskekysten. På Helgeland var 10 kanonbatterier fordelt fra Brønnøysund til Støtt, med våpen og mannskap som skulle forsvare fjordmunningene og overvåke skipsleia mot alliert angrep. Hærkystfort (HKB) 16/974 Grönsviken kystfort var et av disse ti.

Bygginga begynte våren 1942. I desember samme år var det ferdigstilt til kamp. Det vil si at kanonene kunne brukes, men tuneller og andre fortifikasjoner var ikke påbegynt. Observasjonsposter, stall, vannbasseng, fangeleir med kryssfinértelt, løpegraver, skytestillinger, brakker og bunkere for sanitet, messe, verksteder, samband, bolig og administrasjon ble ført opp. Hovedskytset besto av fire franske feltkanoner. Disse sto åpent til på dreieskiver. Minefelt med flere lag piggtråd omga fortet.

Fortet ble bygd av krigsfanger, frivillige og tvangsutskrevne norske arbeidere og personell fra Organisation Todt. Soldatstyrken varierte, men trolig besto bemanninga av omkring 200 tyske soldater. Over 100 fanger var slavearbeidere på fortet. Rundt 75 sovjetiske og 60 polske krigsfanger deltok i bygginga. Sju russiske fanger omkom. I Grønsvik finnes et gravminne etter dem.

Kystbatteriene i Norge var inndelt i marinens og hærens. Flertallet av fortene var hærbatterier. Marinens batterier var bevæpnet med kanoner som kunne skyte og følge mål sidelengs, mens hærens batterier var oppsatt med feltkanoner som skjøt sperreild. Mens marinens batterier var ferdigbygde før besetningen tok dem i bruk, var det stikk motsatt for hærbatteriene. De monterte opp kanonene og meldte klar til strid. Mens brakker og all annen utbygging kom etter hvert. Grønsvik kystfort ble aldri ferdigbygd, på lik linje med mange andre hærbatterier.

Etter krigen ble Grønsvik kystfort utsatt for til dels store ødeleggelser. På slutten av 1980-tallet fantes det kun rester igjen over bakken, men store deler av det underjordiske anlegget var intakt.

I 1989 igangsatte lokale interesserte bevaringa av fortet. Fortet var i privat eie, men skulle drives av Lurøy kommunale krigshistoriske stiftelse. I 2012 ble en større lagerbygning ved inngangen til fortet ombygd til museumsbygg med utstillingslokale, magasin, kafé, sanitæranlegg og kontorer. Uteområdet ved hovedbygget har også fått en oppgradering de siste årene som en del av Nasjonale turistveger i regi av Statens Vegvesen.

Kystfortet med de jordfaste installasjonene eies av Johnny Selnes. Brakkene og museumsbygget eies av Lurøy kommune. Siden 2004 har den regionale stiftelsen Helgeland Museum forvaltet kystfortet.