Norsk Teknisk Museum og Arbeidermuseet bidro i 2021 med innhold til nye kulturhistoriske skilter langs Akerselva - et av Norges flotteste industrikulturminnelandskap. Her kan du se innholdet på skiltene, med litt ekstra informasjon og koblinger til flere bilder her på Digitalt museum.
Kling klang! Hammerslag og veldig varme! Her er det blitt laget mil på mil med stålstreng og millioner av spiker, skruer, stifter og nagler. Nagler ble brukt til det som kalles hesteskosøm; å feste hestesko under hestenes hover. Hesteskoene ble fort nedslitt og måtte byttes ofte. I 1900 var det mellom 6000 og 8000 hester i byen, så behovet var stort! Kjelsås Bruk ble startet i 1856 av kjøpmannen Schmelck. I 1884 overtok Gjøvik-fabrikken O. Mustad & Søn. Fabrikken stoppet produksjonen her i 1961. Oslo kommune overtok i 1971, og bygningene ble verksteder for Frysja kunstnersenter.
Sommeren 1962. Sola steker i Oslo, men her i Brekkedammen er det ikke lov å bade! Den er helt full av tømmerstokker som har blitt kastet i elvene langt inne i Nordmarka og fløtt ned til Maridalsvannet over til Oset og videre ned Akerselvas første bit. Ved demningen blir stokkene slept opp skråningen med en kjerrat til det store sagbruket på sletta. Skogens beste råstoff forvandles til planker og bjelker til alle husene som bygges i stort tempo i hele landet. Sånn var det helt til Brekkesaga ble lagt ned i 1962 og skogeier Løvenskiold gikk helt over til å frakte tømmer på bil. Saga brant ned i 1965, og et særegent fabrikkbygg ble bygd for telefonprodusenten Ring (det er sant! Han het Gustav A. Ring. Fabrikken ble senere ombygd til boliger) – og dammen kunne bli badedam.
Tog var det tøffeste i tiårene frem til toppen med Bergensbanens åpning i 1909. Folk og gods skulle fram fort og moderne mellom de største byene og opp i dalførene. De første togene dampet på Nordbanen fra Grefsen til Kjelsås i år 1900. To år senere var hele Gjøvikbanen ferdig. Sidespor til både Spigerverket og Kjelsås Brug satte fart i skrapstålsmeltingen. Jordene rundt den nye Kjelsås stasjon ble til attraktive og bynære villatomter. Foruten nittedøler, hadelendinger og gjøvikinger, tømmer og containere, har dette enkle sporet langs Akerselva også tjent som Bergensbanens sjarmøretappe inn og ut av Oslo. Frem til 1989 gikk de fleste Bergenstog over Roa. Fortsatt går det meste av godset her. Natten gjennom buldrer laaaange godstog mellom Norges to største byer. Bruksveien langs Akerselva utviklet seg langsomt fra en sti til en transportvei på elvas østside. Maridalsveien var hovedåren i vest. Bruksveien skar opp til Engebråten omtrent her og koblet seg på det lille veinettet på Grefsen, mens en smal sti langs elva førte til badeherlighetene i Stillakulpene.
Tekstil og jern. Det er Nydalens to gigantiske industrieventyr. Hver med over 1000 arbeidere. Rundt fabrikkene vokste det fram samfunn med boliger, skole, forsamlingslokaler, dampkjøkken, foreningsliv. HMS? Nei: 12 timers arbeidsdag, støy, varme, lukt, skitt, os, tunge løft. Ingen ferie, men søndag fri. I 1989 ble et lønnsomt Spikerverk lagt ned og overført til Mo i Rana. Nydalens Bomuldsspinderi ble etablert av gründeren Adam Hiorth (1816–1871). Sivilingeniør Oluf Nicolai Roll (1818¬–1906) tegnet den staselige bygningen som stod ferdig i 1846, og fra 1847 var det rock and roll og full fart med produksjon av bomullstråd. I 1867 fikk fabrikken navnet Nydalens Compagnie. Otto Gjerdrum (1831–1908) og Peter Petersen (1821–1896) utvidet stort, og rundt 1890 var fabrikken en av landets største med 1100 ansatte, 70 % var kvinner.
Christiania Spiger- og Valseværk ble etablert i 1853 av industripioneren Oluf Onsum (1820–1899). Fabrikken produserte jernplater, jernbaneskinner, ståltråd, skruer og spiker. Smelteverksovner gjorde at produksjonen aldri «sov» og medførte skiftarbeid for de ca. 1000 arbeiderne i Nydalen. Gunnar Scheldrup (1895–1972) var direktør fra 1926 til 1961, og i løpet av denne perioden ble fabrikken et ledende industrikonsern. Tekstilhistorien tok slutt i 1963. De flotte gamle bygningene ble heldigvis bevart, og gjenoppsto i 1991 som en av de første kontorbydelene med industrihistorisk profil. Også Spikerverket eide et stort område med haller, verksteder, lagre og skraphauger. For et konsern i omstilling og en hovedstad i utvikling var Nydalen mer verdt som kontor- og næringsbydel, kultur, campus og parklagte elvebredder enn som et tungindustriområde midt i byen. Selv om mange tok det hardt at verket ble lagt ned i 1989, og lønnsomme arbeidsplasser ble flyttet til Mo i Rana, gikk det ikke lang tid før antall mennesker med daglig virke i Nydalen var mangedoblet, kafelivet blomstret og barnefamilier flyttet inn.
«Uten vann å drikke, duger helten ikke». Vannvokterboligen bygd i 1867 står på høyden av Heftyeløkka, og minner om at industrien forurenset elva så mye at vanninntaket til byen måtte flyttes helt opp til Maridalsvannet. For å redusere det voldsomme trykket på vannrørene ble det etablert to såkalte trykkreduksjonsbasseng på Bjølsen. Vannvokterens bolig ligger som et lokk over bassengene. Herfra kunne han fra 1870 speide oppover mot Havnen teglverk og sagbruk. Over elva lå Kristiania Presgjærfabrik etablert i 1883. Den stramme gjærlukta kom nå og da og plaget naboene helt fram til 2005. I 2007 ble fabrikken revet. Kun en vakker hovedport, tegnet av arkitekt Henrik Bull, er bevart.
Duften av nystekt brød og søt gjærbakst! Bjølsenfossen – «Lille Niagara» 17 meter rett ned - ga kraft til den nye metoden for å valse korn til mel. Rent og raskt kom masse mel ut av valsemøllene. Frokost- og nistevanene endret seg. Luksusbakst som boller og loff ble tilgjengelig for stadig flere. Luftig bakst ble sikret av gjærfabrikken på oversiden, som spredte sin ramme lukt i området til den ble lagt ned i 2005 og revet for å gi plass til et helt nytt boligstrøk ved elva. Da var det bedre med såpelukten fra klær på snora og grønnsåpeskurte gulv! På nedsiden av fossen gikk «Lilleborg» fra å være et stedsnavn til å bli et begrep for velduftende såpe og rene kropper og klær, kopper, kar og kjøkkenkroker. Disse duftene fra Lilleborg omgir vi oss stadig med, men fra elva forsvant siste såperest da lagerbygget forsvant i 2020 i byens mest velduftende rivning.
Myraløkka er ei teglverkstomt etter Bentse teglverk. Her ble det mellom 1813 og 1900 produsert murstein av leire fra grunnen. «Trappene» i landskapet er spor etter dette. Teglverkene var i drift fra midten av mai til slutten av september. En god teglsteinstryker, med to håndlangere, kunne klare 2000 stein om dagen. I 1931 kjøpte kommunen tomta fra Myrens verksted for boligbygging og park, og på 1970-tallet ble Myraløkka opparbeidet til park. Terrenget ble flatet ut, mens steinen fra pipa til teglverksovnen bare ble dekket over med fyllmasse, til en stor haug. Myraløkkas innramming er vakker: mot øst og sør svinger elva seg. I bakkant ligger Myrens arbeiderboliger fra år 1914. Oppe på kanten mot vest ligger trehusene i Maridalsveien, med bygningshistorie tilbake til år 1850.
Brødrene Jensen og svogeren Dahl startet et industrieventyr ved Akerselva i 1848. Som selvlærte mekanikere konstruerte de egne varianter av datidens høyteknologi: dampmaskiner, turbiner, sagbruksutstyr og alle slags reservedeler til alle de andre fabrikkene. Myrens verksted ble fabrikkene fabrikk. 300-400 ingeniører og fagarbeidere skapte et industriteknologisk kraftsenter her ved Akerselva, med kontorer i Tyskland, Sverige og Fredrikstad. De holdt det gående helt til eieren Kværner flyttet fabrikken til Lier i 1988. Flotte industritomter som denne midt i Oslo var mer lønnsomme til annet bruk. Nye former for produksjon og fritidsaktivitet trengte plass. Radio-, TV- og lydstudioer, klatrepark og lekeland, kontorer og restauranter fyller gamle haller og nybygg.
Fra 1500-tallet lå det sager langs hele Akerselva. Sagveien, hvor Arbeidermuseet, Hjula Væveri, Graahs Spinderi og arbeiderboligen Brenna ligger, er «veien til Sagene». Vøyenfallene ga kraft til papir- og kornmøller, vannhjul og sager før tekstilindustrien i 1846 gjorde revolusjon av vannkraft! Knud Graah laget tråd – på Vøiens Bomuldsspinderi. Først i Norge! Brann i 1859, ny fabrikk bygd i 1860. Nytt veveri bygd i 1913. På det meste arbeidet det 400 på Graah. De fleste kvinner. Fabrikkjenter ble de kalt, enten de var gift, enke, ugift eller mamma. Mor til Oskar Braaten inspirerte ham som forfatter. Hun var alenemamma til to og arbeidet i spinneriet til hun var 70 år. Hjula Væveri, ble etablert av Halvor Schou i 1855. Over 800 arbeidere, herav 2/3 kvinner. Alt er her: Hjulafossen, arbeiderboliger, pakkhus, lager, fargeri, ullveveri, bomullsveveri, kjelehus og fabrikkpipe. Andre arbeidssteder var Foss teglverk, Hesteskosømfabrikken, Ringnes- og Fossbryggeri, barke- og kledesstampe, korn- og papirmølle, Sagene bad, Sagene skole eller Sagene festivitet. «Hønse-Lovisas hus» er et nytt navn på sagmesterens bolig bygd ca 1800.
Seilduksfabrikken ved Øvre Foss ble bygget i 1856. Hva de laget? Seilduk til seilskip. Da seilskutenes tid var forbi, begynte de med produksjon av strie til emballasje. «Her ifra og til månen over 20 ganger!», sa reklamen deres om antall meter pr år. Der var 920 ansatte i 1908, ca. 70 % kvinner. Anna Nilsen var 16 år da hun fikk arbeid på Seilduken. På spola, i spinneriet eller veveriet kunne jentene tjente kr 6,40 i uka. Gutta tjente det dobbelte «i hekleriet» eller på verkstedet. Etter 100 år som hjørnesteinsbedrift, var det i 1960 slutt. Kunsthøgskolen leier nå fabrikken. Kjærlighetsbrua med alle hengelåsene, åpnet i 2003. Hit opp går laksen i oktober/november for å gyte. Det kalles homing, at fisken må hjem der den er født for å føre slekta videre. Ingen forstår det, men det skjer!
Kornsiloen her huser studenter i dag, men rager som et monument over tusen års maling av korn til mel. Her møttes storhavenes fjordarm elvas nederste foss. Korn fra middelalderens klosterenger ble malt mellom kvernsteinene ved Nedre Foss. Ved reformasjonen overtok kongemakta, og den ble Kongens mølle. Slekten Grüner gir navn til bydelen i dag, etter at de kjøpte mølleområdet av Kongen i 1672. Kongenavnet hang ved mølla til Bjølsen Valsemølle overtok i 1927, og rev den i 1986.
På den andre siden lå Bagaas Brug som brukte Akerselvas nederste fossekraft til forskjellig produksjon, som sagbruk og høvleri, sement og murstein, og en kobberhammer. Brukseieren satset i 1840-årene også på byens første spa: et badeanlegg med 12 avlukker med både badekar og dusj. Med vann fra elva kunne man nok innimellom skitne seg til mer enn å bli vasket. Vulkan Jernstøperi tok etter hvert plassen med sine haller for produksjon av jerndeler for bruer og bygninger.
Fabrikkbygningen i Brenneriveien 9 har en fargerik historie: tekstilfabrikken Indigo, en gylden periode lager for gull og diamanter, stålgrått mekanisk verksted, rødglødende lampefabrikk – før jazzklubben Blå flyttet inn i 1998. Halvor Schous Hjula Væveri hadde sin oppstart her i perioden 1849–1855. I 1891 etablerte østerrikeren Ludvig Kettner A/S Indigo. Fabrikken lå også i Nedregate, fint avrundet ligger bygningen langs turstien på østsiden av elva. Arkitektene het Ove Ekman (1847–1921) og Einar Smith (1863–1930). Indigos spesialitet var stofftrykking av mønster. Det var nok heftig kjemi. Arkivet forteller at det ikke måtte være for mange samtidig på jobb for å sikre at hver arbeider hadde minst en «luftkubus på 10 m3».
Her hvor elva flater ut og flyter ut i fjorden samlet byens og industriens spor seg på bredder og bunn. Sagflis hopet seg opp til banker av nytt og vått land. Navnet de nederlandske seilerne ga disse bordtomtene ble fornorsket til Vaterland. Her lå plankebordene stablet, plankekjørt ned fra sagbrukene langs Akerselva, Romerike eller andre steder rundt havnebyen.
Nederst i elva og utenfor bymurene vokste den lumske forstaden opp. Mellom plankeskur, krypinn og høkergårder lå stinkende dyretorg og slakteplasser, og garverier som bearbeidet sine skinn med bark, urin og kjemikalier. Elva var avløp for både industri, mennesker og dyr til langt ut på 1900-tallet da hygiene (og stank) ble politikk. Fabrikkene og garveriene fikk utslippsnekt. Kloakkene fikk lengre rør og ble renset. Kristiania Slagtehus sto ferdig på Grønland i 1913. Vaterland ble regulert og fikk hovedgater og skikkelige hus. I Akerselva kunne småbåtidyllen blomstre i noen år før den ble lagt i rør under T-bane- og jernbanespor i 1964.
Akerselva du gamle og grå! Lett sarkastisk besynger denne revyvisen fra 1906 «den yndige duftende vrå» som renner ut «mellom Nyland og HAH». Nylands Mek. Verksted var et av Oslos ledende verft, og sendte hundrevis av jernklinkede dampskip ut på verdenshavene og innsjøer før den ble fusjonert med Aker og flyttet til det vi i dag kjenner som Aker Brygge. HAH Paulsen drev med ved og kull, og hadde stort lager på tomta i øst. «Køla-Pålsen» var en markant og fargerik figur i byen, og opphav til en mengde vitser og historier som levde lenge og ble stadig mer fantasifulle også etter hans død i 1914. Strofen i refrenget om elvas skjønnhet og "Den yndige vrå" ved utløpet i Bjørvika var en ironi de fleste i samtiden forsto umiddelbart: Akerselva i seg selv var preget av forurensing og stank, og utløpet mellom verftet Nyland og kulllageret "HAH Paulsen" var nok alt annet enn yndig og velduftende.