I 1604 innførte Christian IV loven om bevæpning av bøndene i Norge, på bakgrunn av at Norge ikke hadde noe organisert forsvar. Dette ble starten på et permanent, statsorganisert system for forsvar av landet. Blant våpnene bøndene skulle anskaffe, finner vi en tysk sabel, kjent som tessak.
I 1604 opprettet kong Christian 4. loven om væpning av bøndene. Årsaken til at Christian 4. innførte loven, var at Norge ikke hadde et organisert forsvar. Forsvaret, eller Leidangssystemet, hadde gått til grunne for mange år siden da vi mistet vår selvstendighet og kom under dansk styre. Problemet for Norge var vi ble liggende isolert med en lang grense til Sverige og hadde ingen mulighet for å beskytte oss mot angrep derfra. Å få hjelp fra Danmark ville ta svært lang tid. Norge hadde derfor behov for å kunne forsvare seg selv. Loven var i realiteten en gjeninnføring av en gammel lov fra middelalderen (Magnus Lagabøtes landslov av 1274) hvor frie menn måtte møte frem på våpentinget å vise at de hadde våpnene sine i orden. Var det mangler ble en bøtelagt. Den nye loven fra 1604 var oppgradert ved at nye våpentyper var innlemmet. Da den norske hæren ble etablert utover på 1600-tallet var mye av våpnene i starten en arv fra bondebevæpningen.
I Glomdalsmuseets samlinger og utstilt i den militære utstillingen «Fra sverd til stridsvogn» finner vi våpen fra bondebevæpningen. Antall og type våpen som skulle finnes på en gård var bestemt av gårdens størrelse og økonomi. En helgård måtte derfor ha alle våpentyper. De gamle våpnene øks og spyd var fortsatt med, mens gevær, tessak og hellebard var nye våpen. Det kan tyde på at det i noen tilfeller i mangel av geværer ble anskaffet armbrøst (også benevnt låsbue). Ble gården solgt skulle våpnene følge gården, dvs. ikke tas med av selgeren. Bondebevæpningen var formelt gjeldende flere år etter at Hæren ble etablert. Men mye tyder på at den forsvant gradvis med Hærens etablering siden de de siste våpenting en har dokumentasjon på er under Den store nordiske krig (1709-1720).
Blant de ovennevnte våpen skal vi ta for oss tessaken, en sabeltype som inngikk i bondebevæpningen. Tessakens opprinnelsen kommer sannsynligvis fra Bøhmen, som den gang var en del av Tyskland. En mener at navnet, Tessak, kommer fra det tyske «Düsagge» som var betegnelsen på en enkel bøhmisk sabeltype. I mange år trodde man, siden mange av tessakene ble funnet i Gudbrandsdalen, at disse stammet fra skottene som ble nedkjempet ved Kringen i 1612. Disse fikk da feilaktig begrepet navnet Sinclairsabler etter en av kompanisjefene, kaptein George Sinclair, fra den skotske bataljonen.
Tessaken kjennetegnes ved at den vanligvis har en kraftig bred, krum og enegget klinge. I noen få tilfeller er klingen rett og tveegget. Festet består av lange parerstenger og håndbeskyttelsen/parerplaten er enten lagd av en formet jernplate eller runde/flate stenger formet som en kurv. Langt de fleste har siste variant og kjennetegnes av flott dekor på stengene. Grepet er en trekavle kledd med skinn. Tessaken var allerede umoderne da den ble levert, og var nok ikke lett å fekte med, men kunne være effektiv i hånden på en bonde som kunne hogge vilt rundt seg.
Hvordan kom alle disse tessakene til Norge? De ble innkjøpt av kongen og solgt til bøndene til selvkost. Leveransen pågikk over flere år og de siste ble levert i 1617 eller 1618. Vi vet at det ble levert minst 1200 bare til Salten skibrede. Dermed kan vi regne med at det totale antallet må ha vært flere ganger dette (1). Bakgrunnen for hvorfor innkjøpet ble gjort er noe uklart, men det kan tenkes at en på denne måten fikk standardisert væpningen, og en sikret seg at kvaliteten var rimelig bra. Det kan også være at de fremviste våpen på de første våpentingene var av svært varierende kvalitet, og at en ved innkjøpet unngikk dårlig kvalitet.
1) Per Terje Norheim, Våpen i Norge
