Fisk i kassen

Hvis et ord, en linje eller et avsnitt ble gjentatt, ble det kalt bryllup. Hvis det derimot hadde falt ut, var det begravelse.

Hvis siste linje i et avsnitt ble plassert alene på neste side eller i neste spalte, kaltes det en horunge. Det forrige avsnittet som da manglet siste linje, ble kalt en enke. I moderne tekstbehandlingsprogrammer ble dette til “enker og faderløse”, for å gjøre det litt mer spiselig for folk flest. En fransk horunge var derimot en første-linje i et nytt avsnitt som ble stående alene nederst på siden – det vil kanskje si at den var litt finere enn en vanlig horunge?

Noen ganger skjedde det ved en tilfeldighet at mellomrommene i satsen dannet en hvit stripe nedover siden, og det ble kalt en lusesti.

Når en side eller spalte var satt, ble det tatt korrekturavtrykk for å kunne korrekturlese teksten. Hvis satsen viste seg å være uten feil ved første gangs avtrykk, ble den kalt jomfru. At setteriet var et mannsdominert miljø er det ingen grunn til å tvile på når man hører slike uttrykk.

Etter trykking måtte blytypene “legges av” på rett plass i kassen. Ble de lagt av feil, ble det “fisk i kassen”. Dette uttrykket kom fra tysk, i likhet med mange faguttrykk i trykkeriene. På tysk kaltes dette for Zwiebelfisch, senere bare Fisch som tilsvarer fisk på norsk. Zwiebel betyr løk, og Zwiebelfisch ble fiskemarkedene sitt kallenavn på fisk som ikke var særlig velsmakende, og ble kokt sammen med løk (Zwiebel) for å smake bedre. Med andre ord var “fisk” et uttrykk for dårlig kvalitet.