Foto: Bymuseet i Bergen
Krinoliner og andre underskjørt
Underskjørt som skulle dytte deler av, eller hele, kjoleskjørtet vekk fra kroppen har eksistert i mange varianter. Man hadde vertugaden på 15- og 1600-tallet og panieren på 16-1700-tallet. Etter en periode med smalere skjørt este de igjen ut på midten av 1800-tallet og en ny type underskjørt basert på samme prinsipp som de eldre variantene meldte sitt inntog. Denne nyvinningen ble sett på som en velsignelse av de som hadde bruk for den — tiden var kommet for stålkrinolinen.
Silhuetten på 1800-tallet
I første del av 1800-tallet var silhuetten på kvinnedrakter og kjoler nokså smale, men utover 1830- og 1840-tallet ble skjørtene større og svingte mer og mer ut fra midjen. Det betydde at man hadde et behov for å støtte opp skjørtene fra undersiden. Måten man gjorde dette på var ved å bruke petticoats, eller stivede underskjørt, gjerne lag på lag, for å få den ønskede silhuetten. Utfordringen med så mange lag med stivede underskjørt var at det ble varmt, uhygienisk og ubehagelig å bære plaggene. I tillegg nådde man en naturlig grense for hvor mange underskjørt man klarte å ha på samtidig.
For å overkomme dette problemet var det flere som prøvde å finne en lettere løsning, og det ble gjort forsøk med underskjørt med innretninger bestående av bl.a hvalbein, guttaperka, naturlig gummi, og oppblåsbart stoff. Det meste av dette virket så som så. Disse materialene fungerte en liten stund før de knakk eller punkterte, og det var derfor stålkrinolinen, som ble oppfunnet i 1856, ble vinneren i «underskjørt-racet» på 1850-tallet.
Stivet underskjørt datert til 1880-tallet. GB16270.
Foro. Bymuseet i Bergen
Kvinne med krinolinekjole. 1860-tallet. GBB000866.
Fra Bymuseets fotosamling.
Krinoline – hva er det?
Helt enkelt er en krinoline et underskjørt som består av en rekke fleksible stålringer som holdes sammen på graderte nivå av vertikale tekstilbånd. Dette gir krinolinen dens bur-lignende form. Stålkrinolinen fikk også en «svevende» effekt da hele konstruksjonen hang fra kvinnens midje og dermed fulgte hennes bevegelser. Kjolene som ble brukt over krinoliner ble kalt krinolinekjoler. Selve ordet krinoline kommer av bruken av hestehår og lin til å stive opp underskjørter, men ved den nye oppfinnelsen i 1856, ble ordet synonymt med stålkrinolinen.
I motsetning til de eldre stivede underskjørtene var krinolinene lette, smidige og holdbare. Da stålkrinolinen ble introdusert ble det lettere for kvinner å få den ettertraktede store klokkeformen på skjørtene som hørte midten av 1800-tallet til. Dermed vokste også volumet på skjørtene enda mer. Nå ble det enklere å følge moten, og fysisk lettere å bevege seg rundt uten alle underskjørtene man brukte før.
Krinolinene var også billigere og de ble masseprodusert i tusenvis av eksemplarer og dermed brukt i de fleste samfunnslag.
Krinoline snitt-diagram fra det satiriske Punch Magazine, august 1856 – via Wikimedia.org.
Daglige aktiviteter ble lettere
I en annonse for krinoliner, publisert i The Lady’s Newspaper i 1863, kunne annonsøren forsikre potensielle kunder om de fantastiske mulighetene krinolinen ga sine brukere i hverdagslivet. Med krinolinen kunne nemlig:
... en kvinne gå opp en bratt trapp, lene seg mot et bord, sette seg ned på en lenestol, gå til sin plass i operaen og oppta én plass i en vogn, uten å uroe seg selv eller andre og fremprovosere uhøflige bemerkninger fra tilskuere ...
Det er mulig denne annonsen ikke rettet seg mot de tusener av kvinner som jobbet i hjemmet eller på fabrikker og hadde litt mer å stri med i hverdagen …
Farer med krinoliner
Selv om krinolinene ble sett på som en velsignelse av kvinner som slapp å bruke lag på lag med stive og varme underskjørter, så var det også alvorlige ulemper med dem. Dette gjaldt spesielt brannfare.
Kom krinolineskjørtene for nær åpne peiser, kunne gnister fort ta fyr på de brennbare tekstilene. Enda en utfordring lå da i at de store burene gjorde det umulig å pakke den uheldige kvinnen inn i tepper for å slukke flammene. Ifølge den kjente sykepleieren Florence Nightingale døde så mange som 630 kvinner av brannulykker i London på grunn av at klærne deres tok fyr i årene 1863-64. Av disse mente hun at 277 med sikkerhet hadde krinolineskjørt som direkte årsak til at kjolene tok fyr. Ifølge Nightingale var dette både en absurd og frastøtende klesstil:
En respektabel eldre kvinne som bøyer seg fremover, kledd i en krinoline, eksponerer like mye av sin person til pasienten i rommet, som en danser gjør på scenen. Men ingen vil noensinne fortelle henne denne ubehagelige sannheten.
Florence Nightingale, 1861
Skjørtene kunne også sette seg fast i maskineri og potensielt føre til skade på arbeidskvinner i fabrikker. Videre kunne kinolineskjørtene henge seg fast i vognhjul og andre hindringer. Selv kraftige vindkast kunne utgjøre en stor utfordring for den krinolinebærende.
Mindre alvorlige ulemper, men uten tvil til stor irritasjon, var størrelsen på skjørtene i det offentlige rom som i teater, på fortau og i vogner. Det var ikke lett å skulle sitte ved siden av et stort krinolineskjørt. Og pressen var også raskt ute med å latterliggjøre plagget. Det var tross alt snakk om et plagg som både tok stor fysisk plass og samtidig var et undertøy.
Karikaturtegninger av upraktiske krinolineskjørt var det mange av, men dette stanset ikke populariteten til plagget. Det praktiske formålet overvant kommentarer fra spydige journalister og karikaturtegnere.
Kvinne med krinolinekjole blir tatt av vinden. 1856/57, via Wikimedia.org
Overgang til mindre stålbur
Etter hvert var det motens utvikling og ikke avisene som endret formen til krinolinen. På slutten av 1860-tallet ble krinolinene mindre, og på begynnelsen av 1870-tallet var det krinolinetten (the crinolinette) eller halvkrinolinen, turnyren og køen som inntok motebildet for fullt. Nå var det ikke lenger den store klokkeformen til krinolinen som gjaldt. Det var skjørtets bakside som skulle ha fokus, og det fikk derfor en flatere form på fremsiden. Krinolinen ble derfor redusert til krinolinetten som kunne ha flere «stål-halvsirkler» festet ved midjen, over baken, for å danne en turnyr. Krinolinetten tok naturlig nok mindre plass og fremhevet visstnok elegante bevegelser langt mer enn det krinolinen hadde gjort.
Kilder
- Correspondenten, 1861, Via Nasjonalbiblioteket (nb.no).
- Johnston, L. 2005. Nineteenth-Century Fashion in detail. V&A Publications, London.
- Nightingale, F. 1876 (1861). Notes on Nursing for the Labouring Classes. New Edition. Harrison. London.
- The Victoria and Albert Museum. Corsets, Crinolines and Bustles: Fashionable Victorian Underwear.
- Willet, C. og Cunnington, P. 1992. (1952). The History of Underclothes. Dover Publications Inc. New York.
Andre kilder:
Store Norske Leksikon (snl.no)
Wikipedia.org og Wikipedia.no
Wikimedia.org
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Finn ut mer:
Order this image
