Kværner Brug i Lodalen - arnestedet i Oslo for en industrigigant

Lodalen i Oslos østkant var fra start i 1853 hovedsetet for Kværner. Industrigründeren Olaf Onsum kjøpte Kværner gård med fallrettigheter i Loelva- her hadde det som navnet sier vært kvern i lange tider. Kornmøllene skulle nå vike for moderne verkstedindustri.

Etter 1850-årenes mønster vokste verkstedsindustribedriftene gradvis frem med en tung vekt på håndverks- og fagarbeid på enketlprodukter eller korte serier. Tidlig ble det også tatt opp mer industripreget produksjon i Lodalen, særlig innen redskaps- og støperiproduksjon. Kværner ble raskt en velrenomert ovnstøper.

Støpejernsovner var et stort handelsprodukt på den tiden, og alle de store norske jernverkene hadde utviklet gode teknikker for kunstferdig utførte støpejernsovner. Mindre støperier fulgte etter på denne tiden, med billigere modeller som en trygg inntektskilde i tillegg til bestillingsproduksjon, som kunne være mer ujevnt.

Kværners støpejernsovner fikk etter jvert navnet Jøtul, og produksjonen skulle bli skilt ut som et eget selskap under dette navnet - fortsatt det mest kjente merket for støpejernsovner i Norge.

Utover på 1860-tallet ble driften utvidet i retning av verkstedsutstyr og maskinproduksjon. Med det første treslipeapparatet produsert markerte Kværner et viktig steg inn i det som skulle bli et stort felt: Treforedlingsindustri.

Etter 1870 ble de første vannturbinene bygd - også dette skulle bli et felt hvor Kværner ble verdensledende. Både i treforedling og vannkraftmaskiner fulgte Kværner i fotsporene til Oslo-bedrifter som Myrens mekaniske, men som ofte ellers var det slik at etterfølgerne kunne vegetere på pionerenes løypetråkking, og vokse forbi.

Nettopp Myrens ble da også et av de første store overtakelsene Kværner kom til å gjennomføre. Men før det skjedde i 1927 hadde Kværner allerede i mange år hatt et datterselskap på Lillehammer, etter at redskapsprodusenten Mesna Brug ble overtatt i 1874.

Oluf Onsum fra Molde var både brukspatron, eiendomskonge i hovedstaden og en av de mektigste politikerne og bakspillerne i hovedstadens politiske liv. Han hadde kommet til hovedstaden som 16-åring i 1836, og fått lærepost hos byens ledende jernvarehandler Donato Brambani. Dette var en lønnsom geskjeft i en by som var i ferd med å vokse. Virksomheten ble utvidet til alle slags byggevarer.

Onsum så store muligheter i å også produsere varene de solgte - ikke bare kjøpe dem fra produsenter og videreselge. Han skaffet seg både sagbruk, teglverk og en rekke andre småbedrifter, men gjorde det riktig stort først i 1853 da han samme år startet både Christiania Spigerverk i Nydalen og Kværner Brug i Lodalen. Samtidig investerte han i eiendom og nybygg som sørget for ytterligere økt salg av varene han produserte og solgte.

Med de store industrieventyrene og eiendomsinvesteringene ble det for stor risiko: Da helsen hans begynte å skrante på 1880-tallet, og han mistet både sin kone Johanne og sitt eneste barn, kom problemene til overflaten. Han og selskapene kunne ikke lenger betale løpende regninger, og det ble oppdaget rot i regnskapene og sammenblanding av selskapenes økonomi og privatøkonomien. Onsums dager var over, og selskapene gikk mot konkurs.