Brannstasjonen - en fininnstilt maskin

Teknisk museum fikk komme til den flotte funkisbygningen fra 1939 for å dokumentere bygningen før den rives. Med på turen hadde vi mangeårige driftssjef for bygget, Rolf Kr. Forsmo. Museets fotograf og konservator fikk bli med en hel dag på jakt gjennom den forlatte brannstasjonen etter spor av brannstasjonens lange liv i aktiv tjeneste. Museet ble kontaktet av med forespørsel om vi kunne tenke oss å overta det originale nødstrømsaggregatet fra 1939 som sto i kjelleren. Det var en stor MAN dieselmotor med generator. Museet hadde ikke anledning til å overta gjenstanden, men ønsket å besøke stasjonen med fotograf for å dokumentere bygget i fraflyttet stand, før riving.

Turen rundt i den tomme brannstasjonen denne formiddagen i januar, og ikke minst vår guide, ga oss et helt nytt perspektiv på brannstasjonen. For er ikke hele brannstasjonen egentlig bare en eneste stor maskin? Bygg, biler og tekniske systemer koblet sammen med mennesker til et fininnstilt urverk med en eneste hensikt: Å få brannfolka ut i bilene på under et minutt fra alarmen går. Og da skal de være velutdannete og topptrente, mette og uthvilte, utstyret skal være tipp-topp og de skal vite nøyaktig hvor de skal og omtrent hva som venter dem der. Det er det hele!

Hvert rom hadde sin spesielle funksjon i det å holde folk og utstyr utrykningsklare. Tekniske systemer var utviklet og lagt i lag oppå hverandre gjennom 75 års teknisk utvikling, med stadig nye detaljer som kunne knipe inn et millisekund her og der, eller bedre komforten for brannfolkene. Hvordan får vi vekket de som sover effektivt, men skånsomt? Hvordan får vi ut de viktigste beskjedene i det ordnede kaoset som oppstår når alle følger drillen og skal ut på noen sekunder?

Hvordan sørger vi for at mannskapene både er uthvilte ved at de får sove mellom slagene, og slappet av med lesing eller TV, og ikke minst får seg god og næringsrik mat?

Hvordan får vi vasket og tørket utstyr og klær fortest mulig så det er klart til neste kamp? Hvordan får vi de brannfolka som trener til egen musikk i gymmen til å være like raske på pletten som de som ligger og sover eller spiser middag?

Og alle kjenner brannstengene – som heter glidestenger på brannspråket. Det er måten å komme seg ned gjennom etasjene til brannbilene – men hvordan funker det egentlig? Og er det virkelig den raskeste måten, eller er det bare en tøff tradisjon? Stengene av ren messing var fjernet da vi var der, sammen med deler av den fine trekledningen på innsiden av nedstigningsrørene. Visstnok er noen tatt vare på av Breannmuseet! Kanskje publikum kan få teste dem en dag? Vi lærte at hvert nedløp bare gikk mellom to etasjer. For å komme seg fra fjernde etasje - som var den høyeste nivået for glidestengene - og helt til bilene i vognhallen, måtte man skifte løp i hver etasje. Sikrere på den måten - ingen fikk noen i hodet hvis de kastet seg på stangen i sin etasje! Antall løp økte nedover etasjene. Helt nederst i vognhallen var det sju landingsputer fordelt på to løp på hver side i hallen.

Oslo hovedbrannstasjon ble oppført mellom 1937 og 1939. Arkitekt var Byarkitektens kontor v/ Harald Aars. Areidet med planleggingen startet med marsjordre fra formannskapet i desember 1935. Det ble nedsatt en byggekomite av medlemmer fra Brannstyret og Byarkitekten, som blant annet reiste rundt i Europa og samlet sammen informasjon om hvordan moderne brannstasjoner skulle bygges og utstyres.

De fleste hovedbrannsatsjoner rundtom stammet fra tiden da hester trakk brannvogner og dampsprøyter rundt i byene. Så også i Oslo, der den gamle brannvakta rundt Oslo Domkirke rett nok var blitt supplert av mer moderne garasjer for brannbiler på Youngstorget og i nye brannstasjoner rundt i byen. Men hestetiden levde vdere i internsjargongen - "garasjene" het fortsatt vognhall!

Oslos mangeårige brannsjef, Erling Hagen ledet studiereisene og utredningen som oppsummerte lærdommene fra Europa, og foreslo en plan for den nye brannstasjonen. Et av de viktigste moderniseringspunktene var nettopp å tilpasse brannstasjonen til bilens tid, med vognhallen som hjertet i stasjonen. Plasseringen av denne og de riktige utkjøringer på de riktige veiene varet av de viktigste plangrepene for å sikre verdifulle minutter i utrykningstid til de fleste steder i byen.

Planen ble bifalt av de folkevalgte, som kvitterte i desember 1936 med å bevilge de første kr. 500 000 til tomteinnkjøp og igangsetting av byggearbeidene. Totalt skulle det komme til å bli bevilget 4,6 millioner til byggingen - tilsvarende i overkant av 150 millioner 2023-kroner. Da var det gått 80 år siden forreige hovedbrannstasjon i Kirkebasarene rundt Oslo Domkirke var blitt tatt i bruk til en pris av kr. 42640 - litt over 3 millioner 2023-kroner.

Det var nok en stor sum, og gikk til å stasjonere 17 brannmannskaper med hester, vogner og annet utstyr. I 1940 skulle Hovedbrannstasjonen gi plass til 80 mann av Oslos totalt 230 brannsmannskaper. Det var dessuten en rekke nye funksjoner på plass.

Den nye Hovedbrannstasjonen ble åpnet i mars 1941, i en tid da denne begivenheten naturlig nok ikke fikk så mye oppmerksomhet på grunn av den tyske okkupasjonen og verdenskrigen som raste. Bare Dagbladet skrev om begivenheten i 1941, men bygget ble grundig presentert i tidsskriftet Byggekunst i 1942.

Reportasjen i Byggekunst presenterte et praktbygg i 8 etasjer. Kjellerne med sine tekniske rom, blant annet med nødstrømsaggregatet som var kommet på plass med tanke på sikkerheten i en krigstid.

Første etasje på bakkeplan ut mot Arne Garborgs plass på forsiden, og bakgården ut mot Hospitalgata, rommet den store vognhallen og verksteder, reservegarasjer og mannskapsrom for sjåfører og verkstedsfolk. I tillegg var det her selve telegrafrommet - den viktige alarmsentralen - var lokalisert vegg i vegg med vognhallen.

Andre og tredje etasje var planlagt slik at det var her utrykningsmannskapene mest skulle oppholde seg, med kortest mulig vei til utrykningsbilene. Her var soverommene med personlige utstyrsskap med nødvendig utstyr, her var treningsrom og den store gymsalen som også var kinosal. I tredje etasje var oppholdsrom som dagligstue og bibliotek, kjøkken og spiserom.

Byggets fjerde etasje var satt av til ulike verksteder og laboratorier, samt røykdykkeravdeling med røykdykkerskole for hele østlandet, som den nye Hovedbrannstasjonen var planlagt for å tjene som.

Det ble innredet undervisningsrom for kurs og opplæring i flere av etasjene etter hvert som andre funksjoner ble tonet ned, som eget finmekanisk verksted, elektriker, skomaker og skredderverksted og andre spesialerksteder for vedlikehold av utstyr. Dette ble gradvis satt bort til andre leverandører.

Femte etasje hadde andre opplæringsrom for mannskapene, samt kontorer for de ulike sjefene, inkludert det store hjørnekontoret til brannsjefen, og styrerom for Brannstyret.

Brannsjefen samt varabrannsjef var også tildelt praktfulle hjørneleiligheter i etasjen over i hovedfløyen. Denne sjette etasjen var pgså den øverste etasjen i sidefløyene, som hadde kontorer også her.

Det var også leiligheter i en egen fløy ut mot Møllergata, med adresse Møllergata 25b. Disse ble leid ut til brannsmannskaper, og hensikten var å sikre at også nøkkelpersonell som ikke var på vakt hadde kort vei hjemmefra i tilfelle storutrykning og full mobilisering. Disse fem leilighetene ble etter hvert omdisponert til kontorer.

Det høye tårnet på hjørnet Møllergata / Hospitalgata gjorde brannstasjonen synlig i byen. Tårnet hadde en dobbelt funksjon: Den ene halvdelen var åpen hele veien gjennom de 12 etasjene, og dette rommet ble brukt til å tørke slanger etter bruk. En egen heiseanordning var installert for dette - en stor metallramme der slangene ble festet nede i kjelleren før det hele ble keist opp for hengende tørking. Dette var viktig i en tid med slanger med kjerne av vevd tekstil belagt med oljeimpregnering. Med moderne plastslanger forsvant behovet.

Det andre hovedpoenget med tårnet var at det var et øvelsestårn. Halvdelen med trappeoppganger, vinduer og rom var bygd for øvelser med stigebiler, fasaderedning, orientering i trapper i blinde med tape foran brannhjelmvisirene, eller med hele tårnet fyllt med røyk, og bruk av fullt røykdykkerutstyr.

Alt dette var en viktig del av opplæringen og drillingen av brannmannskapene. I Oslo var det Hovedbrannstasjonen og gamle Smestad brannstasjon som hadde slike øvetårn. Denne funksjonen ble etter hvert flyttet til et eget brannøvingsfelt på Lahaugmoen, der det kunne øves enda mer realistisk.

En tredje funksjon ved branntårnet ble fremhevet av brannsjef Hagen: Det var rett og slett estetisk - "en arkitektonisk meget viktig del av stasjonen"! Dette rimer kanskje med forestillingen om at tårnet fra gammelt av også var vakttårnet, der brannvakter holdt utkikk etter røyk i byen, døgnet rundt.

Tårnet i Oslo Domkirke hadde denne funksjonen fra 1850 - praktisk også i forhold til at den nye hovedbrannstasjonen ble lagt til Kirkebasaren kort tid etter. Herfra både oppdaget de branntilløp og varslet mannskapene og byen med signalskudd og klokkeklang, og flagg eller fakler ut vinduet som pekte i brannretningen. Denne manuelle overvåkingen tok slutt etetr hvert som telegrafiske signalanlegg ble utbygd. Det er ikke lenger noen Tobias i tårnet som holder utkikk over byen...

Terrorbomben i Regjeringskvartalet 22. juli 2011 som drepte 8 mennesker og skadet flere titalls, før ufattelige 69 unge mennesker ble drept på Utøya, ødela de fleste bygningene i Regjeringskvartalet. Også hovedbrannstasjonen fikk store skader. Så godt som alle vinduer ble knust, og en bildel braste inn i mannskapsenes pauserom i tredje etasje, som heldigvis var tomt akkurat da. Brannbilenes kjøreporter ble slått skjeve i rammene og lot seg ikke åpne da brann- og redningsarbeidet trengtes som mest. Andre stasjoner kom til unnsetning, og på kort tid ble også portene til Hovedbrannstasjonen brutt opp slik at mannskapene der også fikk gjort jobben sin.

Ny hovedbrannstasjon skulle etter planen bygges på tomten til Bryn brannstasjon, som ble lagt ned i 2020. Anslagene før utrednigsarbeidet startet var at stasjone ville koste i underkant av 2 milliarder kroner.

I 2021 ble planene ble stoppet av Byrådet etter at de første utredningene - som i seg selv kostet mer enn byggingen av hele hovedbrannstasjonen i 1941 - konkluderte at en ny Hovedbrannstasjon ville koste mer enn det dobbelte - over 4,2 milliarder kroner.