Garmo stavkirke

Ingen som har vært en tur innom Maihaugen på Lillehammer kan ha unngått å se Garmo stavkirke. Den ligger på en høyde rett innenfor inngangen og nærmest ber om besøk. Som alle de andre bygningene på museet har den blitt satt opp som del av museets bygningssamling.

Garmo stavkirke, eller den kirken som ble revet på Garmo i 1880, var antakeligvis fra 1200-tallet. Som så mange stavkirker ble den etterhvert forsømt og ble til slutt for liten for menigheten i Garmo i Lom. Materialene ble, også som mange andre steder, solgt på auksjon. Bygningen, slik den sto på det tidspunktet den ble revet, var blitt endret flere ganger, for eksempel ble svalgangen fjernet i 1690 og korsformen fikk den i 1730. Da fikk den også takrytter. (Opplysninger fra Maihaugen og Wikipedia).

Det meste av materialene ble senere kjøpt opp igjen av Trond Eklestuen, og han solgte dem til Anders Sandvig. De fleste av de gamle materialene ble samlet sammen fra ulike steder. Kirken ble så rekonstruert av arkitekt Heinrich Jürgensen, og den «nye» stavkirken ble innviet på Maihaugen i 1921. Drakehodene på taket (til dels originale) var blitt oppbevart på Oldsaksamlingen (nå Kulturhistorisk museum, Oslo).

Dessverre sier kildene ikke noe om dørene. Det er to dører med smijernsbeslag, og disse er svært ulike av utseende og kvalitet. På sakristidøren er det to nokså små beslag. De er enkle med firkantete plater med henholdsvis rund og rektangulær forhøyning. Rundt kanten på begge beslag er en rekke små utløpere med kort, rett stamme splittet i to utoverbøyde grener. Det er ikke mulig å sette disse i noen form for gruppe eller si noe om datering. Men døren synes å være den originale med originale gangjern. Det finnes andre beslag med liknende trekk (for eksempel Hegge i Valdres), men ikke med påfallende likhet.

Kirkens hoveddør i vest er helt annerledes, med helt andre typer beslag. Det er tydelig at disse beslagene er plassert sammen i ettertid på en dørplate av nyere dato. De er av vanlig klassisk type med gangjern og låsbeslag. Det er ingen dørring med beslag, men et håndtak som synes tilpasset de eldre beslagene. Uansett er et slikt håndtak absolutt ikke fra middelalderen. Resten av jernarbeidene er trolig fra sen-middelalderen, men av to helt forskjellige typer. Låsbeslaget hører til gruppen buet båndgren, og det er datert relativt sent - fra slutten av 1400-tall eller begynnelsen av 1500-tall. Det beste eksempelet på denne gruppen er beslagene på døren fra Fåberg stavkirke. Der er alle elementer på plass, men døren har tydeligvis hatt andre beslag tidligere.

Det er først og fremst idéen som er den samme på beslagene fra de to kirkene, for Garmo-beslagene har mer langstrakte i utløpere. Detaljene er nokså like, som for eksempel den rektangulære «hælen» på utløperne, nærmest beslagplaten. (På tidlige beslag er denne delen formet som små drakehoder som biter seg fast). Materialene i begge dørenes beslag er kraftige, og langs sidene har platene bånd som ender i en blomst. Alle beslagene av denne typen er på eller fra kirker i Hamar-/ Lillehammer-området, og jeg har tidligere fremsatt en hypotese om at de kan ha blitt smidd i smia som fantes ved domkirken i Hamar på det aktuelle tidspunktet.

Gangjernene på samme dør i Garmo er i midlertid av en ganske annen type, og de er helt forskjellige fra dørene med beslag av typen «buet båndgren». De dørene synes stort sett å ha hatt helt enkle bånd tvers over dørbladet. Gangjernene på Garmo-kirkenes vestdør har store, svungne grener som ender i bladfliker og blomster, og de er laget i flathamret materiale. Bare den innerste delen av gangjernet mot dørfestet er litt tykkere og med en fordypning langs midten. Grenene er laget på litt ulike måter, men helhetsinntrykket er det samme for de to.

Trolig er disse beslagene satt sammen av beslagdeler fra to ulike dører, der den ene døren muligens var fra Garmokirkens originaldør. Det faktum at det ikke finnes et dørringbeslag av samme type som låsbeslaget - bare et håndtak - tyder på at dette er et beslag som har blitt til overs og plassert på en helt ny dør (ofte er det ringbeslaget som blir tatt vare på).

Gangjernene har tydeligvis blitt flyttet, for de har flere brudd og reparasjoner. Dette kommer tydelig frem av bildene. De nyere bitene har en annen, mer rustaktig, farge enn de opprinnelige. Om vi sammenlikner bildene av de reparerte gangjernene med gamle bilder av døren i Dagsgard-stabburet, også på Maihaugen, ser vi to ting: gangjernene er snudd slik at de nå går fra venstre mot høyre side av døren. Der det mangler biter i følge det gamle bildet, har de nyere, «rustne» bitene fått plass. Det er derfor et bevis på at gangjernene er flyttet til Garmo-kirkens nye vestdør etter at kirken ble flyttet til Maihaugen. Idag er det en annen dør i Dagsgardstabburet med bjørnelås. Dette er en type lås og beslag som er helt vanlige på gamle stabbur. I motsetning til låsbeslaget har gangjernene helt enkle naglehoder. Ofte ble disse utformet på ulike vis på slike sene beslag, i alle fall på kirker. Låsbeslaget har slike vakkert utførte naglehoder, noe som tyder på at det opprinnelig var plassert på en kirkedør.

At det skal være lett å bestemme kirkebeslag fra middelalderen er altså ikke en selvfølge. Allerede i 2011 fikk jeg opplysninger fra Maihaugen ved konservator Kåre Hosar som viste at det var mye uklart med døren. Anders Sandvig omtaler beslagene som originaler, men gangjernene viser noe annet - takket være gamle bilder. På et bilde sitter Sandvig på trappen til Dagsgard-stabburet, og beslaget bak ham syntes jeg den gang var svært likt jernene på kirkedøren. På et bilde av hele døren kunne vi ane at deler var borte, noe som altså stemmer med nyere studier av dagens kirkedør.

Flere spørsmål står igjen: var dette de opprinnelige gangjernene i Dagsgardstabburet? Eller var de flyttet dit på et tidligere tidspunkt? Er de faktisk de opprinnelige gangjernene fra kirken? Eller er låsbeslaget det? En ting er uansett sikkert. De to typene beslag kom opprinnelig ikke fra samme dør!

Artikkelen er del av forskingsprosjektet «Smijern i mellomalderen – gamalt handverk, ny kunnskap». Tidlegare direktør ved Valdresmusea, Torill Thømt, driv smijernsprosjektet saman med ekspertar frå heile landet. Ei gruppe med kunsthistorikarar, arkeologar og smedar har i fellesskap undersøkt jernet og smikunsten frå mellomalderen. Prosjektet bygger på eit langt engasjement for smijern i dei norske mellomalderkyrkjene.

Eit stort prosjekt involverer gjerne mange menneske, mykje reising og etterarbeid. Slik prosjekt kostar pengar, og heldigvis har vi fått støtte frå fleire gode medspelarar. Forskningsprosjektet er støtta av Sørli-legatet, Riksantikvaren, DNB Sparebankstiftelsen, Bergesenstiftelsen, Kulturdirektoratet og Valdresmusea.