Under skjørtet – fra mamelukker til damebenklær

Hvis vi ser på vår relativt nære historie, så var det ikke vanlig for kvinner i Europa å bruke noen form for underbukser før på slutten av 1700-tallet. Det man hadde var serker og underskjørter, samt tunge og tykke overskjørt. Det gjorde at anstendigheten ble bevart siden man var godt tildekket, at man var varm, og at skjørtene ikke fløy opp. Så kan det diskuteres hvor varm man egentlig var på vinteren her i Norge på tross av ullstrømper og stakk av ull eller tykt brokadestoff. Konseptet med underbukser for kvinner dukket i Europa opp rundt 1780-tallet og ble sett på som horribelt og uanstendig. Det var jo bare menn som hadde bruk for noen form for benklær.

Den nye typen undertøy fikk derimot snart sitt gjennombrudd likevel, da kjolemoten på slutten av 1700-tallet endret seg drastisk. Empiremoten med sine nesten gjennomsiktige tettsittende kjoler var omtrent like skandaløs som tanken på underbukser for kvinner, og for å kunne ikle seg den nye moten, for det måtte man jo, så måtte endringer til. Først skjedde det i byene, og deretter på landsbygda hvor underbukser for kvinner ikke ble vanlig før på midten av 1800-tallet.

Mamelukker, også kjent under navnet pantalonger, var et undertøy som ble introdusert på begynnelsen av 1800-tallet. Med datidens empiremote skulle man bruke lange, tynne og gjerne hvite kjoler. På grunn av den florlette kjolemoten kom det et behov for undertøy, rett og slett for anstendighetens skyld. Man skulle jo ikke vise frem beina, og med tynne, nærmest gjennomskinnelige tekstiler var det mye mer som kunne anes, eller innbilles? Det ble i hvert fall et behov for en ny type undertøy. Med den høye midjen på kjolene, vistes heller ikke undertøyets linjer og kanter, og undertøy ble raskt populært, gjerne også i ull, siden kjolene ikke varmet en kropp.

Mamelukkene på denne tiden var helt enkelt to lange «tuber» eller bein, som enten ble knytt fast under kneet, eller de var lengre og ble knytt fast og dermed bundet sammen i midjen. De hadde ikke noe skritt, og var ellers nokså tettsittende, men ikke mer enn at man kunne bevege seg i dem. Å gå og å danse var de viktigste aktivitetene, i hvert fall for en kvinne i de høyere sjikt i samfunnet.

Kjolemotene til kvinner endret seg derimot fra smale fasonger med høyt liv i empiretiden, til kjoler med bredere og litt kortere skjørt. Mamelukkene ble derfor ikke brukt av voksne lenger, men de ble fortsatt brukt av jenter. Dette gjaldt for så vidt også for smågutter som ikke hadde begynt med bukser ennå. De minste barna ble kledd likt, i kjoler, den første tiden i livet uansett kjønn.

Mamelukkene på barn stakk ut under kjolekanten, og hadde derfor ofte dekorelementer som blonder og rysjer. I den engelskspråklige verden ser dette fenomenet ut til å ha gått ut av moten etter 1860-tallet, mens i Norge vedvarte det til langt inn på 1880-tallet.

I en notis i Stavanger Amtstidende og Adresseavis fra 18. oktober 1887, er vinnerne av Ynglingeforeningens basar listet opp. I seksjonen for «tiloverblevne gjenstande» finner vi mamelukker til tre heldige vinnere. Muligens ble dette gaver til barn i familiene deres? Uansett, så gikk dette klesplagget ut av moten like etterpå. I en annonse fra avisen Arbeidet, 25. februar 1922, aner vi datidens syn på mamelukker. En skribent omtaler en ny filmdirektør og ytrer sin frustrasjon over den nyansattes holdninger:

Han har erklært at han ubønhørlig vil forby alt som virker pirrende og uanstændig. Saa nu faar vel stolbenene mamelukker at gaa med.

Altså brukes mamelukker som eksempel på det som er ansett som gammeldags og unødvendig kokett på denne tiden.

Neste gang mamelukker dukker opp som en del av motebildet er på 1960-tallet. Da kom det klesplagget vi i dag forbinder med ordet mamelukk, nemlig en underbukse, helst av ull, som når ned til midt på låret.

I Gamle Bergen finnes det mye historisk undertøy, inkludert rundt hundre benklær eller underbenklær for dame. I dag er kanskje det mest brukte fellesordet for denne typen undertøy «underbukse», men ord har endret betydning gjennom historien, noe vi skal se på nedenfor.

Våre kollegaer som jobbet med inntak og registrering av disse underbuksene fra 1950-tallet til 1990-tallet har brukt både benklær og underbenklær litt om hverandre i tillegg til en del andre betegnelser, samt forskjellige måter å skrive de samme ordene på. Alt i alt har vi: Dameunderbenklær, damebenklær, underbenklær, benklær, underbenklær for dame, underbenklær for ung pike, underbukse, dame-underbukse, underbukse for dame og undertøy for kvinner. Når betegnelsen underbukse er nevnt er ofte en versjon av benklær brukt som presisert betegnelse i tillegg.

I ett tilfelle er også betegnelsen knickers brukt, noe som sannsynligvis henspiller på den britiske betegnelsen for underbukser slik de utviklet seg til å bli ett sammensydd plagg i skrittet i siste del av 1800-tallet.

Betegnelsen mamelukk er brukt én gang. Dette skjedde i 1965. På denne tiden hadde klesplagget vi i dag tenker på som mamelukk gjort sin inntreden, og museets underbukser har likhetstrekk med moderne mamelukker i den grad at de er en type underbukser som går nedover låret, men gjerne litt lengre enn dagens mamelukker. På registreringskortet med betegnelsen mamelukk er i alle fall ordet streket ut og erstattet med betegnelsen «underbenklær» ved en revisjon av tekstilsamlingen i 1986. Her har man holdt seg til det historiske.

Ser man bort fra at man på en del av plaggene har lagt til «dame» er det benklær, underbenklær, og damebenklær som er mest brukt. Ved ordet benklær tenker man ofte på bukser. Det er jo oftest snakk om et klesplagg man har på beina. Men historisk ser vi at disse betegnelsene har vært brukt litt forskjellig, avhengig av kjønn. Flere annonser fra 1800-tallet reklamerer med underbenklær til herre og benklær til dame. Dette gir mening når man går tilbake til en tid der kvinner ikke brukte bukser. Det var ikke nødvendig å understreke at det var et plagg som skulle brukes under skjørtet. Hva slags benklær skulle vel ellers en kvinne bruke?

Vi finner også flere eksempler på at benklær annonseres under linsømavdelingen til butikkene. Linsøm er håndarbeid med fine, delikate klesplagg som for eksempel undertøy. I én annonse annonseres det også for benklær i butikkens hvitevareavdeling. Hvitevarer var altså noe helt annet på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet enn i dag. Der solgte man håndklær, duker og gardiner, og tydeligvis også undertøy. For menn, derimot, brukte man den mer presiserte betegnelsen underbenklær for å nettopp presisere at det var undertøy annonsene siktet til.

Likevel er ikke ordbruken i annonsene fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall alltid konsekvente. Noen ganger nevnes benklær til begge kjønn. Damebenklær brukes også, selv om benklær ser ut til å ha vært nok, og så hadde man selvfølgelig betegnelsen «undertøi».

Det er lett å tenke at undertøy, det snakket man ikke om, og at man hadde sine koder for å formidle hva man mente hvis man i det hele tatt måtte nevne det. På engelsk omtaltes jo undertøy også som unmentionables altså det unevnelige. Man får likevel et inntrykk ved å studere disse annonsene av at undertøy ikke var så unevnelig som man skulle trodd. Det var nokså nøytrale ord brukt om undertøy, det er så, men de ble brukt åpenlyst for å kunne selge. Dog var det nok ikke noe man pratet høyt om i dannet selskap ellers.

Når vi så beveger oss inn på 1920-tallet finner vi reklameannonser der man rett ut skriver «Undertøi for Damer». Plaggene var ikke lenger bare diskret annonsert under linsømavdelingen. På dette tidspunktet hadde kvinner til dels begynt å bruke bukser, men termen benklær var fortsatt i bruk.

På en oversikt over rasjoneringspoeng fra 1941 kan vi se en endring. På dette tidspunktet brukes underbenklær for kvinner, menn og barn. Det hadde blitt mer vanlig at kvinner brukte bukser selv om kjoler og skjørt ennå sto sterkt i motebildet. Vi kan sågar se at nikkers og bukseskjørt er med på listen over klær til kvinner da klesmoten hadde endret seg betraktelig fra 1920-årene og utover. Ord og deres betydning forandrer seg og det ser ut til at på 1800-tallet og langt utpå 1900-tallet var benklær og underbenklær like dekkende ord som det underbukse er for oss i dag.

Hvordan var så underbenklær for kvinner utformet? De hadde blitt betraktelig kortere etter at mamelukkene gikk ut av moten for voksne i første halvdel av 1800-tallet. I motsetning til jenter, skulle jo ikke damebenklær stikke ut under kjolekanten på voksne kvinner. Det ble for vovet.

Damebenklærnes utforming ser ut til å følge den engelskspråklige verdens moter med drawers og etter hvert knickers. Drawers var damebenklær som var vide rundt hoftene og strakk ned til enten over kneet, eller rett under. Der ble de knytt fast enten med et bånd, eller de var rette i fasongen og litt løse, eller de var pyntet med blonder og rysjer og litt innsnevret nederst. Slike underbenklær var gjerne laget av bomull og lin.

Oftest var det snakk om to tuber, eller buksebein som ble forbundet når de ble knytt rundt livet. Det var ikke snakk om noe gjensydd skritt. Etter hvert som underbenklær ble sydd sammen til ett plagg som var forbundet i midjen, hadde de fortsatt ikke sammensydd skritt, men heller romslige overlappende seksjoner som dekket det som måtte dekkes. Dette var det flere grunner til. Romsligheten skyldtes mangel på elastikk, og man måtte kunne bevege seg. I tillegg skulle de romslige, overlappende kantene dekke til kroppen, men likevel være åpen. Menneskene som levde på denne tiden mente at luftsirkulasjon var sunt, og dessuten var jo alt dekket til og sømmelig.

Det var, derimot, en mer praktisk grunn også. Kvinner brukte korsetter på 1800-tallet og tidlig 1900-tall og benklær og et linnet ble tatt på før korsettet. Dermed satt linningen på benklærne fast under korsettet. Åpningen i skrittet gjorde det derfor rett og slett enklere for kvinner å gå på toalettet. Dette gjaldt enten de brukte latriner, nattpotter eller var ute i det fri hvor skjørtet fungerte som en skjerming for omgivelsene. Slik sett kan man se på underbenklær uten skritt som en overgang fra tiden kvinner ikke brukte noe for å dekke underlivet under skjørtet, til underbenklær med lukket skritt kom.

På 1870-tallet dukker nemlig knickers opp — damebenklær med sammensydd skritt. Disse ble mer moderne på slutten av 1800-tallet. De var litt kortere, videre, og mer pyntet med blonder og rysjer. Underbenklær med sammensydd skritt ser ut til å ha fått sin storhetstid når bruken av korsetter minket i det tidlige 1900-tallet.

Av rundt hundre benklær for kvinner som er tatt vare på i Gamle Bergens samling er den mest brukte tekstilen bomull eller bomullsstoffer som bomullslerret, madapolam, poplin og cambric. Andre tekstiler som er brukt er lin, batist, lerret, twill, alpakka og ull. Når det gjelder ull er ikke det det best representerte stoffet i vår samling, men når vi ser på historiske annonser for undertøy ser vi at ull-benklær har vært svært vanlig i Norge. Bomull og ull var også vanligst på landsbygda.

Videre ser vi at i vår samling er det et par «to-bens-benklær» og flere damebenklær med åpne skritt, skjønt flesteparten er sammensydde. Det er også eksempler på bruk av snøring, bindebånd i kombinasjon med splitter eller slisser i sidene, og til og med strikk i livet. Sistnevnte gruppe er sannsynligvis de yngste eksemplarene vi har.

Flesteparten av underbenklærne i vår samling er nok av typen fra rundt 1900 og fremover og de representerer et bredt utvalg med dekor spesielt rundt beinkanten, slik som: engelsk blonde, schweitzerblonde, tungekant, forseggjorte broderier som jugend-broderi og engelsk broderi, tyll, volanger, bieser, sløyfer, maskinkniplinger, rynkekapper, og silkesnorer.

Kombinasjonene i samlingen (9 stk.) føyer seg inn i samme tradisjon med valg av tekstiler og utforming på benklær-delen av plaggene.

Til sist kan det nevnes at man lett kan se at alt dette har vært plagg som man verdsatte og brukte lenge. En del har eierens initialer brodert på med sirlige sting. Flere av underbenklærne har også blitt stoppet eller lappet for å bøte på slitasje og skader slik at de kunne brukes lenge. Det er tydelig at disse plaggene, som svært få skulle se, likevel var forseggjorte og ordentlig tatt vare på av de som brukte dem.

Berger, Ingrid. Underbuksehistorie. Kulturhistorisk Leksikon. Sogn & Fjordane / Vestland Fylkesarkiv.

Fashion Institute of Design & Merchandising. 2010. Combination Undergarments. The FIDM Museum and Library, Inc.

Halvorsen, Caroline. 1882. Linsømbog : veiledning i klipning og syning af undertøi : til brug ved Haandgjerningsskoler og i hjemmet. J.W. Cappelens Forlag. Kristiania. ¨

Halvorsen, Caroline. 1906. Linsømbog : veiledning i linsømridsning, i klipning og syning samt i reparation af undertøi : til skolebrug og selvundervisning. J.W. Cappelens Forlag. Kristiania.

Halvorsen, Caroline. 1913. Linsømbok : veiledning i linsømridsning, i klipning og syning samt i reparation av undertøi : til skolebruk og selvundervisning. J.W. Cappelens Forlag. Kristiania.

Halvorsen, Caroline. 1921. Linsømbok : veiledning i linsømridsning, i klipning og syning samt i reparation av undertøi : til skolebruk og selvundervisning. J.W. Cappelens Forlag. Kristiania.

Lønnå, Elisabeth & Storlien, Barbro. Caroline Ingeborg Halvorsen. Store Norske Leksikon.

Peacock, John. 1994. Moten : i det 20. århundre. Grøndahl Dreyer.

Undergarments History - Women’s Pants, Drawers Underwear, Briefs, and Knickers Fashion. 2023. Fashion-era.com.

Victorian Children’s Clothes Fashion Plates. 2023. Fashion-era.com.

Vidler, Lisha, 2013. Ladies’ Undergarments: Bloomers, Pantaloons, or Drawers? Yesterday’s Thimble – Sewing and Costuming.

Willet, C. & Cunnington P. 1992. The History of Underclothes. Dover Publications INC. New York.

Gamle Bergen museums tekstilsamling

Gamle Bergen museums fotosamling

Annonser og notiser (falt i det fri) fra Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Store Norske Leksikon (snl.no)

Wikipedia.org, Wikipedia.no, Wikimedia.org.