En brudekjole fra 1880

I forbindelse med årsberetningen inneholder Gamle Bergens årbøker en giverliste. Vi er glade for at så mange Bergensere tenker på oss, når de må skille seg av med sine gamle ting, enten det gjelder klenodier eller kuriositeter.

Jeg får gjøre mitt valg i skattkisten, og jeg velger da å trekke frem en brudekjole med tilbehør. Fra giveren har vi fått følgende opplysning: Kjolen ble brukt av hennes farmor, Marie, f. 1859, ved hennes bryllup med Johan i mai 1880. Den skal ikke ha vært i bruk siden.

Kjolen er sydd på éntrådsmaskin av stiv, perleskimrende hvit silkegas, men den er helfôret, slik at det virker som om den er laget av kraftig taft.

Forsiden er stram som en statue, med en lang, figursydd jakke over et søyleliknende skjørt med vannrett rynket frontpanel. Den synes å stå trygt på en solid basis av tett foldet gas. Jakken slutter helt til halsen, som kravet var til en brudekjole, og den lukkes med 13 silketrukne knapper. Øverst kunne det ha vært et par knapper mer, men i stedet er det små hullmerker som forteller, at her har bruden båret et smykke. Det har sikker vært en rund eller oval brosje, kanskje en kamé?

Nederst på hver erme er det tre pynteknapper á la herrejakke. Knappene er konsentrisk oppdelt, med topp og kant i kjolens stoff og en svakt rustfarget ring imellom. Denne anelse av en fargesjattering er det eneste fargeinnslaget på kjolen og ville korrespondere perfekt med bunnfargen på en kamé. I halsen og ved håndleddene er det en tredobbelt chiffonrysj, langs jakkens nedre kant og panelets sider maskinknipling, og innenfor rysjer og kniplinger er kantene fremhevet av roulorer.

Når man skal beskrive en slik kjole for registrering, forundres man over den kompliserte oppbygning, ikke minst panelets rare likhet med et utskrådd forkle. Men vel vitende at dette var en historistisk epoke leter man tilbake i tidligere tiders moter. Og man ser fort at dette er en formalisering av — eller fantasi over — senbarokkens manteau, den åpne overkjole som var heftet opp over en særdeles presentabel underkjole. Det krusete panelet må da sees på som underkjolen, og sideflikene illuderer overkjolens tilsidebrettede kanter. Baksiden, derimot, er helt annerledes, det er nesten som en annen kjole, som en annen brud!

Fra skuldrene og til enden av det korte slepet er lengden skåret i ett og figursydd i yndefull «prinsesse-fasong». Midtsømmen åpner seg i en motfold over setet, sideinnsnittene svinger mykt ned fra ermeringningene mot midjen og fortsetter i sømmene mellom skjørtets utskrådde baner. Den eneste pynten — i alle fall så lenge kjolen ikke er i bruk — er en smal og upretensiøs kant av tyllsrysj og rolour.

Men nå vil vi, bokstavelig talt, gå kjolen etter i sømmene. Vi snur den inn-ut og går på jakt etter inside information. Vi ser at jakken (både på statue-siden og på prinsesse-siden) er fôret med tynn, stivet linon. Og hva mer er: Prinsessen opptrer nok likevel mer pyntet enn snittet ved første øyekast skulle tyde på. I skjørtets sømmer, bak og i sidene, er det festet tynne bendelbånd. Noen av dem er bundet sammen på tvers. Hva enten sammenbindingene er autentiske eller de er senere gjettverk, så viser båndene i hvert fall at skjørtet skulle trekkes sammen bak.

Det er ikke i dag noe bånd oppe i midten, slik at man også kunne trekke skjørtet oppover til tounure, d.v.s. den store drapering over setet. Forklaringen på denne tilsynelatende mangler finner vi kanskje hos den danske etnolog Henny Harald Hansen. Hun skriver i klædedragtens kavalkade:

Tournuren hersker i to perioder, fra 1870 til 1876 og påny i 80'erne. I mellemperioden forsvinder den, men ophæftingerne holder sig og kjolerne bindes stramt om underkroppen. De er så vanskelige at gå i, at knæene i mange tilfælde må lænkes sammen. Og over de i draperet stof indsvøbte ben rejser sig hofter, taille og overkrop med en af korset og vattering frembragt legemspragt. Ofte fremhæver en lang række knapper hele vejen ned for kvindens smukke «figur». Til selskabsbrug er kjolerne ærmeløse og nedringede.

Dette passer jo som hånd i hanske med Maries kjole. Hun står brud i det tidsintervall, da den store tournure ikke brukes, men oppheftninger og knapperekker er «en vogue». Motfolden i midtsømmen tyder dog på at det har vært en beskjeden, lavtsittende torunure, noe som kan passe i periodens motebilde.

En liten detalj må nevnes fra kjolens skjulte indre: I underkant av hver ermeringning er det sydd fast en båndløkke. Klær ble hengt opp på kleskammeret, ikke på en henger, men i løkker direkte på knaggene.

Tross giverens antagelse at kjolen ikke hadde vært brukt siden bryllupet i 1880, er det tydelig at det har vært foretatt forandringer på den. Den er gjort smalere i livet og knapper er flyttet. Hadde Marie slanket seg i hverdagens tredemølle, da hun fikk bruk for staskjolen senere? For hun sto vel ikke brud i en «pent brukt» brudekjole. Eller er forklaringen den, at en senere slektning skulle på kostymefest? I det tilfelle hadde denne slektningen neppe hatt verken figur eller holdning til å bære kjolen korrekt uten korsettet.

Dessverre mangler undertøyet, men vi vet at det lange korsettet har vært obligatorisk, likeså et underskjørt. Dette har sannsynligvis vært smalt over hoftene og med en fyldig hale av påsydde kapper brusende ut bakpå, fra knehøyde og ned under slepet. Under korsettet har det vært et knelangt daglinnet med korte ermer. Og så «permisionene», de lange og romslige «unevnelige», benklær som ikke var sydd sammen i skrittet, men festet direkte på en linning i livet, og ble lukket med bindebånd eller knapper. Buksebenene rakk ned til en rynkekappe på leggen. Strømpene har nok vært strikket av hvit silke og ble holdt oppe av et strømpebånd bundet rundt kneet.

Hanskene mangler også, men vi har den lille skuldercape i behold. Den er sydd av samme stoff som kjolen og er ikke stort mer enn en bred krage som går ned i spiss foran og bak. Den er vattert og har en kant av hvite dun.

De perlehvite brudesko av skinnende sateng har halvhøy, innsvinget pompadour-hel og flat, firkantet snute. De er smykket med en stor oval rosett av flatkruset satengbånd på en seng av kniplingsrysj. To små umake spenner på hver rosett er tæret askegrå, men er egentlig av et gult metall. Skoene er helt identiske, det er ingen forskjell på den høyre og den venstre. Dette var vanlig, og gjorde at de ble jevnere slitt og holdt lengre.

Bak i helkappens kant er det sydd fast en liten løkke. Gjennom denne er det trukket en 70 cm lang bomullslisse, hvis ender er sydd fast i sidene av skoens åpning. Det er ikke et pyntebånd, og den tids sko er dessuten ikke avbildet med bindebånd. Det som ved første øyekast ser ut som en innvevet, lysebrun sikksakk-tråd, viser seg ved nærmere ettersyn å være noe grums, som må være de råtne rester av en gummitråd. Hele saken blir temmelig ubegripelig: Hva er det, og hvorfor er det der, og når fikk man egentlig elastikk? Hvis det er for å henge opp på en krok i kleskammeret er det noen svært lange lisser — og hvis lissen er en strikk er den løsningen jo noe tull. Hadde jeg ikke sett lignende lisser på andre gamle sko, hadde jeg trodd at det var en nyere tilvekst (kostymefesten).

Nei, jeg tror vi heller tar for oss brudesløret!

Det er av silketyll så tynn og lett at det ser ut som spindelvev. Tyllen er vevet slik at mønsteret blir små sekstakkete stjerner, ikke det vanlige bicelle-mønster. Sløret er ca. 250 x 150 cm, med avrundete hjørner i den ene enden. Fallen er nestet med tykk, hvit, utvunnet silke, trukket gjennom tyllen i en sikksakk-linje, og det er brodert blomsterbuketter i de to hjørner. Noen små ender av sort sytråd i bukettene viser at her har det vært sydd på myrtekvister.

Med brudeutstyret kom det også en pappeske med trykt etikett: «Herren-kragen». En lukt av møllkuler bredte seg da lokket ble tatt av, og under det gråblå papiret var det nok ingen herrekrager i esken, men en myrtekrans: En oval ring av metalltråd med myrtekvister bundet på, fyldig over pannen og tynnere i nakken.

Slør og kranser av forskjellige slags blomster har hver for seg en historie, som fortaper seg tilbake i den klassiske oldtid. Bruk og symbolikk har skiftet gjennom tidene, men stort sett har kransen vært den unge pikens smykke, inntil hun som gift kone måtte skjule sitt hår under et slør. Det var først under påvirkning av den «antikke» mote på slutten av 1700-tallet at man begynte å kombinere de to ting, men da var det ennå ikke blitt brudens attributter. I Danmark (og Norge?) begynner man så smått å bruke brudeslør og myrtekrans i begynnelsen av 1800-tallet, og de eldste bevarte slør er ofte håndbroderte med et mønster trukket i tyllen. Dette styrker en mistanke om at vårt slør er eldre enn kjolen og har gått i arv fra mot til datter.

En flat kjegle av papp, med et 2 cm hull i toppen, hører også med. Den er utvendig dekket av finplissert tarlatan, som er sydd på i et skjellignende arrangement og kantet med en rynket krage av knipling. På denne bunn er det lagt en garnering av plissert, akvamarinblått satengbånd og tre kunstige myrtekvister, laget av mørkegrønt stoff og metalltråd. Gjenstanden ble forsiktig presenteret som «noe til å ha på hodet?» og ble mottatt med undrende nysgjerrighet. Problemet ble snudd og dreiet på og satt på spissen, og voila! en mansjett til brudebuketten.

Fra slutten av 1700-tallet brukte bruden en liten brystbukett, som i biedermeier-perioden skiftet plass og ble til en beltebukett. Det var først i siste del av forrige århundre at den ble frigjort til en liten fast bundet bukett i hånden, og den var da anbragt i en kniplingsmansjett montert på en bukettholder av metall, sannsynligvis av sølv.

Denne bukettype overlevde som brudepikenes bukett etter at brudebuketten hadde utviklet seg til å bli en stor, løsere sammensatt dekorasjon, og noen har kanskje også opplevd avdansningsballenes små tette «kavalér-buketter» av pastellfarget papir og med mansjett av kakeknipling?

Det er bittert å være henvist til å oppbevare slike nydelige ting i magasinernes mørke. Vår fremtidsdrøm er å få ressurser til å lage temporære tema-utstillinger, så vi kan dele med publikum vår glede over brudekjoler, smykker, hatter ...

GB 1984.0053a-h fra Gamle Bergen museums tekstilsamling.

Hansen, H.H. 1954. Klædedragtens kavalkade. Politikens forlag. København.