En empirekjole fra det Gamle Bergen

I årene omkring Napoleons kroning i 1804 finner det sted noe man fornemmer som en avgjørende forandring i kvinnemoten. Hele stilbildet endres. En mykt svaiende linje må vike for en stram og rett silhouett.

Jeg mener at denne så forandrete stilfølelse har fremtvunget en draktens strukturendring. Min hypotese går ut på at en baklukket kjoletype fremtrer i moten og blir ledende, idet den tradisjonelle forlukkete settes til side. Og jeg tror at den store kroningsbegivenhet i Paris, med det veldige oppbud av hoffdrakter spesielt komponert til denne, ga det avgjørende støt til at den baklukkete kjole slo gjennom over hele Europa.

Denne lille artikkel er ikke stedet til å komme nærmere inn på en så vidløftig hypotese. Det er tilstrekkelig å nevne at jeg velger å kalle den baklukkete kjole fra det tidlige 1800-tall for «Empirekjolen».

Nettopp en slik baklukket kjole finnes i Gamle Bergens eie. Det er den som her skal omtales.

Idet man ønsker å presentere kjolen for leseren, treffer man dessverre straks på vanskeligheter som er felles for alt draktmateriale. Slik gamle drakter ligger flatt utstrakt i museenes tekstilmagasiner er de formløse. Når de dertil ofte er fillet, er det umulig med en gang å danne seg et bilde av den opprinnelige form. En drakt utleverer ikke uten videre sin motekarakter. En bygningskropp oppfatter man med en gang. En krukkes form kan uten videre beundres. Men en drakts karakter griper man først langsomt, og det er gjennom dens tilskjæring man får begrep om det opprinnelige utseende. I mønstertegningen kan man øyne draktens tredimensjonale form, brettet ut i planet.

Derfor velger jeg å begynne med en presentasjon av Gamle Bergen-kjolens mønster. Forhåpentlig vil et bilde av motedrakten stige frem i løpet av denne artikkel.

Mønsterdelenes enkle utforming ligger nær geometriske grunnfigurer (fig. 1). Mønsterdelene er tilskåret bare i den grad det har vært nødvendig for en tilpasning til kroppen. De skrådde forstykker (a-s) gir plass for bystens runding, og skjørtebreddenes skråning (c-j-r-i) lar stoffet følge kroppens linjer. Ermhullets halvsirkel (e-f-g) og ermtoppens bue skal forme seg etter det runde skulderledd (fig. 2i). Skjørtets bredder (se fig. 1, 7-8) er fastsydd til livet slik at livlinjen danner en sammenhengende søm (fig. 2,a). Mellom de to ryggstykker er kjolens lukkesplitt plassert (b), en lukkesplitt som forlenger seg ned i skjørtet (c). I korthet er dette det som karakteriserer enhver empirekjoles konstruksjon.

Mens skjørtets forbredd er sydd glatt til livets forstykker (d) er skjørtets øvrige rike overvidde tett rynket og fastsydd til ryggstykkenes nederkanter (e). I hvert ryggstykkes over- og underkanter går trekkesnorer i fallen fra siden og frem til lukkesplitten (f). Her knyttes snoreparene sammen (g). Ved denne knytning trekkes livets ryggstykker sammen. Skjørtet, som på forhånd er rynket til ryggstykkene, får ekstra rynkerikdom (h). Ved denne sterke sammentrekning av kjolestoffet, smalner ryggtavlen (fig. 3,a). Foran ligger imidlertid stoffet glatt om bærerens kropp (b). Et ekstra par trekkesnorer i forstykkenes overkanter går fra sidene og frem til knytning midt foran (c). Disse strammer stoffet tett over bysten.

Tilsammen skaper mønstertype og kjolekonstruksjon denne bestemte kjoleform, en form man vanskelig kan forestille seg før kjolen sees påkledd sin rette bærer. Denne Gamle Bergen-kjoles ideelle form kan forsøksvis beskrives slik: Forfra dannes en form oppbygget av geometriske figurer (fig. 4,a). Skjørtet oppfattes som en trekant med avskåret topp, livet som en trapés og skulderstykkene som smale rektangler. Ermenes kuleform og de nedre puffers oval fullender inntrykket av streng geometri, dannet gjennom nederkantens, utringingens og livets linje. Fra siden (B) ser man bysten som en bue, med linjen gjentatt i puffermenes rundinger. Skjørtets vertikale frontlinje gir reisning — men ryggens stoffall bryter strengheten og gir liv og mykhet. Fra ryggsiden (C) ser man bare denne rynkerikdom som faller i kaskader fra nakke til fot. Selv ermets rynker er konsentrert til denne side. I denne kjoles form synes den tidlige klassisismes sans for det fri naturlige draperi å forene seg med empirens strengt geometriske formfølelse.

Kjolen fra Gamle Bergen er den som lar seg tidfeste tidligst blant de bevarte norske empirekjoler. Den har en ekstra interesse fordi den aldri har vært endret siden den ble sydd; og dertil er den utsøkt vakker i sin enkelhet. Det er derfor både morsomt og nyttig å prøve å begrunne dens tidfesting som tidlig empirekjole, og som uttrykk for europeisk mote.

Gamle Bergen-kjolens generelle stilpreg svarer nøye til den stil som tidens motejournaler publiserer i årene 1804—1807. Et meget tidlig eksempel på en baklukket kjole er publisert i Journal des Luxus und der Moden, april 1804 (fig. 5). Kjolens livparti ligger svært nær Gamle Bergen-kjolens. Kjolen er avbildet fra ryggsiden. Trekkesnorene både i utringing og livlinje er tydelig, og motebildets tekst gjør leseren oppmerksom på at det er ryggsiden som i denne kjole er interessant:

Unter dem Arm hängt ein tärkischer Schall, couleur sang-de-boeuf mit bunter Einfassung. Sie trägt ihn auf dem Arm, um uns den hinteren Schnitt ihrer Kleides zu zeigen. (1)

«Under armen henger et tyrkisk sjal i okserød farge med fargerik kanting. Hun bærer det på armen for å vise oss baksnittet på kjolen sin.» (oversatt 2024)

Det er tydelig at den baklukkete kjole er noe nytt i moten. Kjolens ermer har doble puffer som Gamle Bergen-kjolen.

I moteåret 1805 øker antallet baklukkete kjoler sterkt i journalene. Figur 6 viser to karakteristiske eksempler på den rett avsluttete kjoletype fra dette år. Kjolene er tegnet fritt etter motestikk fra pariserjournalen «Journal des Dames». (2)

Begge motedamer er fremstillet slik at kjolenes ryggtavle med den tette rynking er synlig, og til begge kjoler hører hatt og sjal. Teksten forteller at det er spaserantrekk man her har for seg. I årene omkring 1805 er den rett avsluttete fotfri kjole (robe ronde) det spesielle antrekk for uformelle anledninger. Om formiddagsantrekket på denne tid sier Journal des Luxus at de er uten slep. (3) Den rett avsluttete kjolen fra Gamle Bergen synes å tilhøre gruppen «formiddagsantrekk» i tiden omkring og like etter 1805.

For å komme kjolens motekarakter inn på livet, er det her nødvendig å analysere dens mønsterdeler nærmere. Livets rektangulære ryggstykker og skulderstykker, skåret for seg, samt brystinnsnitt midt i forstykket, er karakteristisk for en gruppe på fire kjoler i det norske draktmateriale.

En kjole i Nationalmuseum i København har også dette innsnitt. (4) Disse kjoler må alle tidfestes til tiden omkring 1810. Den enkle, tilnærmet geometriske tilskjæring som man finner i disse kjoler, synes å representere et tidlig empiremønster. Det rektangulære skulderstykke svarer til tidens forkjærlighet for den firkantete utringing. Ingen av disse kjoler er gallaantrekk. Bare en av dem har slep.

Jeg har fått den forestilling at det forenklete livmønster som man ser i Gamle Bergen-kjolen er karakteristisk for den tidlige, rett avsluttete empirekjole.

Tanken understøttes ikke fra fransk hold. Konservator Madeleine Delpierre ved Carnavalet-museets draktavdeling korrigerte min skisse av det norske livmønster slik at det stemmer med det vanlige franske mønster representert ved en kjole som skal ha tilhørt keiserinne Josephine (fig. 7,a). (5) De rektangulære skulderstykker er her skåret for seg, og forstykket opptar i seg ermhulls-ringingen som i kjolen fra Gamle Bergen. Det franske mønster er imidlertid rikere artikulert. En svungen ryggsøm deler opp hvert ryggstykke i to (fig. 7,a, 1-2).

Det midtre brystinnsnitt, som mønsteret i kjolen fra Gamle Bergen har, kjennes ikke i noen fransk empirekjole. I stedet samles kjolestoffet om den høye livlinje ved hjelp av en trekkesnor som løper om livet, eller forstykket kan være sydd til skjørtet i rynker eller legg. Ingres' portrett av Mme. Riviére viser tydelig at intet brystinnsnitt er anvendt (fig. 7,B). Men allerede før 1810 fremkommer de spesielle franske innsnitt, (6) antagelig utviklet fra livforstykkets løse legg. Disse innsnitt er plassert gruppevis under hvert bryst og skal komme til å bli grunnleggende for motens utvikling siden. Til England synes denne tilskjæring å komme først etter 1815. Inntil denne tid synes ikke noe loddrett brystinnsnitt å ha vært i bruk i engelsk mote. Man kan i engelske tidsbilder av og til legge merke til et legg plassert horisontalt midt i livets forstykke. (7) (fig. 7C).

Da det midtre brystinnsnitt hverken synes å karakterisere fransk eller engelsk mote, er det nærliggende å tro at denne spesielle tilskjæring skyldes tysk mote som hadde spredning både til Norge og Danmark (fig. 8). Det er allikevel farlig og uriktig å feste merkelappen «provinsiell» på denne tilskjæring. Ennu vet man for lite om samspillet mellom Europas motesentrer i denne tiden. Mangt tyder på at motesentrer i tysktalende land har bidradd med selvstendige idéer som har medvirket i motens utvikling. (8)

Gamle Bergen-kjolens broderi karakteriserer den like meget som tilskjæringen. Allerede omkring 1800 kom hvitsømsbroderiet frem i parisermoten, som en etterligning av det antikke bas-relief. Det får en vogue i tiden omkring 1804-05.

Ein grosser Luxus zeigt sich jetzt in den feinsten Weissen Stickereien, vorzöglich an den Morgen-Kleidern. (9)

«En stor luksus viser seg nå i de fineste hvite broderier, spesielt på morgenkjolene.» (oversatt 2024)

Den brede bord i hvitsøm om skjørtets nedre kant utgjør kjolens eneste dekor. Broderiet er ikke fint, men utført med grov bomullstråd i teknikkene plattsøm og knutesting. Den kraftige tegning understrekes. (Fig. 9).

Rapportene overlapper hverandre. Hver består av et ulikefinnet blad satt sammen med en kvist klokkeblomster. Det diagonalstilte blad svinger i en bløt salrygget bue ned mot kjolens brem. Tegningen er bløt uten å være slapp. Motivet er stillferdig, men broderiets størrelse og den kraftige utførelse gir det et flott preg.

Den bløte tegning synes å være en overlevering fra konsulatets broderistil, en siste fase i Louis-Seize-stilen. (10) Broderiet har dessuten det friske, kraftige preg som er karakteristisk for tiden omkring 1804—07, før stilen hurtig går mot tørr og hård stilisering.

Et nesten tilsvarende broderi er bevart i Carnavalet Museet i Paris. Det utgjør dekoren på en rett avsluttet kjole hvis livmønster tidligere i dette kapitel er fremlagt. (11) Tegningen (fig. 10) viser detaljer fra kantbroderiet på kjoleskjørtets forbredd, gjengitt i noenlunde halv målestokk. (12) En bukett ulikefinnete blad, en vinstokk og en bukett liljekonvaller er de tre hovedmotiver, fritt radstilt i stoffet. Buketten med liljekonvaller er stillet frontalt midt i borden. De øvrige motiver står diagonalt mot dette midtmotiv. Kjolen er utbrodert over hele skjørtets forbredd innen et triangelfelt, med spissen i livlinjen og med kjolens nederkant som grunnlinje.

Det franske broderi er langt rikere enn det norske, men når det gjelder sømteknikk, motivkrets og helhetsvirkning, stemmer de overens. Utførelsens kvalitet er det vanskelig å sammenligne, da bare fotografier av de to broderier har latt seg sammenholde. Dette franske broderi er i Carnavalet-museet indirekte tidfestet til «henimot 1806», idet kjolen er datert på stilistisk grunnlag. (13) Uten å stole for meget på familieattribusjonen: «har tilhørt Keiserinne Josephine», er kjolens motepreg rent nok og kjolen rik nok til at den kan ha tilhørt keiserinnen.

Man vet at hun forærte bort klær. (14) Det er naturlig å tenke seg at keiserinnens kjoler dannet forbilde for en konfeksjonsindustri som hurtig snappet opp nye motetrekk mens de ennu hadde nyhetens interesse. Og denne konfeksjonsindustri under rask utvikling bidro til å øke tempoet i motens endringer. Denne hurtige motens gang gjør det mulig å tidfeste samtidens drakter ganske presist på stilpreget. Det er fristende å bestemme Gamle Bergen-kjolen som konfeksjon fra en utenlandsk virksomhet, innført til Bergen innen den motebølge som den synes å være et rent uttrykk for.

Flere omstendigheter taler for en slik bestemmelse av kjolen. Borden som løper om skjørtets nederkant er brodert oppå sidesømmene. (Fig. 11). Dette viser klart at kjolen er brodert etter at den var ferdigsydd. Stoffet er altså ikke innført i form av broderte avpassete stofflengder, noe som kunne bety at kjolens mønster tilhørte en senere motefase enn broderiet.

Broderimotivenes disponering er ikke symmetrisk anordnet. De to broderirapporter er fordelt på skjørtets bredder, slik at det korteste løper langs forbredden og det lange langs ryggbredden (fig. 12). De to rapporter består av samme elementer, et blad og en klokkekvist. I den korte rapport er klokkekvisten kortet av. (se vignetten). Fem av de korte rapporter og begynnelsen av en sjette går fra høyre sidesøm (a-b) mot venstre. Ved denne disponering får det ulikefinnete blad i forbreddens tredje motiv (c) en plasering midt i borden.

Bladet i det sjette motiv, som begynte i forbreddens venste sidekant (b) danner det første motiv i ryggbreddens bord (d). To lange broderirapporter (e-f) fyller resten av ryggbreddens bord. Ved denne disponering plasseres det i alt tre blad langs ryggbreddens nederkant. Et blad står midt i borden (e) på hver side flankert av et likedan blad. Da dette ulikefinnete blad danner tyngdepunktet i broderirapporten, gir den uregelmessige anordning av rapportene allikevel inntrykk av symmetri. Broderiets disponering forekommer nøye uttenkt og utførelsen rutinert. Trådfestningen på vrangen er gjort med lett hånd, men løse trådender henger. Disse omstendigheter tilsammen gjør det naturlig å tro at kjolen ikke er brodert i Bergen etter mønsterbokens forbilde, men at den er innført som ferdigsydd drakt. Den virker som om den var et verkstedsarbeid, som én blant mange like kjoler, der det er lagt ned omtanke i utarbeidelsen av en god sjablong. Kjolen er gjennomført moteriktig, men uten å eie det personlige stempel.

Nærmere kan jeg ikke bestemme kjolen. Da det er helhetsvirkningen som i denne sammenheng har interesse, fremsetter jeg følgende antagelse: Kjolen er innført til Bergen. Den kommer fra et verksted i nær tilknytning til et større motesentrum. Brystinnsnittet, som hverken ser ut til å være fransk eller engelsk, peker hen på en kontinental tilvirkning. I Hamburg, som hadde stor forbindelse med Norge, virket allerede siden 1799 konfeksjonsfirmaet Korn und Hosstrup. En livlig og direkte forbindelse mellom Norge og Europa ble sterkt begrenset etter 1807, da Napoleons blokade satte inn. Derfor er det trolig at Gamle Bergen-kjolen er tilvirket og tatt i bruk innen tidsrommet 1805—07.