Kosmopolitten Johan Christian Sørensen fra Kristiansund

Noe av det første han gjorde da han kom i land var å starte et handelsselskap som fikk navnet Sorensen y Cía – Sørensen og kompani. Det utviklet seg til å bli en av Spanias største bedrifter i trelastbransjen og holdt koken i om lag 150 år. Sørensens innsats var starten på unikt norsk industrieventyr i Spania, og det la også grunnlag for hans videre livsvei i Norge, som forlegger, forfatter, politiker og sanatoriegründer. Familien Sørensen har vært en sentral familie i Kristiansund, men gått under radaren i byens historie. Familien Sørensen, med foreldrene Abraham og Anna Elisabeth (Nancy) Sørensen, og deres 12 barn, har på mange måter spilt en sentral rolle i Kristiansunds historie. Men de er nesten ikke nevnt i Kristiansunds egen by-historie.

Johan skriver selv at han dro fra Kristiansund i 1857 «uten en skilling». Dette stemmer muligens, men han startet uansett ikke på bar bakke. Han hadde noe som var enda mer verdifullt, et nettverk av familie, slekt og venner. I denne bakgrunnen ligger nøkkelen til hans liv og virke.

Johan Sørensen ble født i Drøbak i 1830 som én av12 søsken. Bak de korte og nøkterne biografiske omtalene som finnes om ham, skjuler det seg mye. Faren, Abraham Georg Sørensen, var dansk skipsfører og senere kjøpmann og fyrforvalter, mens moren, Anna Elisabeth Samuelsen, kalt Nancy, var fra Drøbak. Farfaren, amtsprost Niels Georg Sørensen, var pære dansk og giftet seg med Dorothea Sophie fra den fornemme slekten Angell. Hun var født og oppvokst i Larvik, og hadde, da hun var 18 år, giftet seg med amtmann Johan Martin Burchardt. Han var ti år eldre, og omstendighetene må ha vært dystre, for vielsen, eller «Copulationen», som den gangen var kirkelig term for ekteskapsinngåelser, «skeede paa Brudgommens Syge Leje». Et par uker senere døde den nygifte ektemannen. Bruden var «frugtsommelig ved skiftets begyndelse og fødte senere en sønn», står det i skiftepapirene. Han ble født tre måneder etter farens død, og fikk navn etter ham, Johan Martin Burchardt.

Situasjonen kan ikke ha vært enkel. Enken Dorothea Sophie reiste ganske snart alene til København. Der flyttet hun inn hos sin eldre søster Ragne, som sammen med ektemannen proviantforvalter Niels Giede, bodde fasjonabelt på Gammelholm i København, rett ved Christiansborgs slott. Enken fra Larvik tok del i en krets av embetsmenn, handelsborgere, adelige og kongelige i København, og der traff hun teologen Niels Georg Sørensen, Johans bestefar. Han var sokneprest og etter hvert amtsprost, opprinnelig fra Værs sogn i Horsens på Nord-Jylland. De to bosatte seg i Esbønderup i Holbo sogn, ti mil nord for København, og

Abraham, som siden ble far til Johan Sørensen, var deres første barn, født i 1793. Siden kom det atskillig flere søsken. En periode var Niels Georg lærer for prinsesse Caroline Matilde, datteren til den senere kong Fredrik VI. Sønnen Abraham kunne derfor med tiden begeistre sine barn og barnebarn med fortellinger om at han i ungdommen hadde danset med en ekte prinsesse.

Nancy Clausen, født i Kristiansund i 1868, og som var datter til Johans yngste søster Ragna Christiane, skrev på slutten av 1940-tallet et erindringsnotat om sin onkel: «Nogle drag av Consul Jean Sørensen lif og Antecedentra m.m.» Ifølge familietradisjonen hadde Johans besteforeldre store forhåpninger til eldstesønnen, og han begynte å studere juss. Til deres store sorg fullførte han aldri. En gang rundt 1815 dro han på sommerferie til Norge, «itrukket knæbukser og ditto strømper og spenner i skoene», skriver Nancy. Han skulle besøke sin halvbror Johan Martin Burchardt, som da var en etablert skipsreder og trelasthandler i Drøbak, og som ble ladestedets første ordfører. Noen år tidligere hadde Abrahams kusine fra København, Ragne, giftet seg med den rike Henry Parr. Han var opprinnelig fra England, men var blitt skipsreder «og førte et stort hus» like ved residensen til Burchardt. Han var ikke den eneste i Drøbak fra familien Parr. Hans yngre søster Sally var gift med losoldermann og kjøpmann Abraham Samuelsen, og deres datter Anna Elisabeth, også hun omtalt som Nancy, var som en datter i huset til onkelen Henry. Den unge Abraham Sørensen ble «heftig forelsket i den vakre Nancy og ville gjerne gifte seg med henne». I stedet for å vende tilbake til København og et langvarig juridikum-studium, forble Abraham i Drøbak. Han tok sjøkapteineksamen, og deretter dro han til havs på en av Parrs skuter. Da han i 1822 ble kaptein, var det tiden endelig kommet for giftermål med Nancy. Brudens onkel Henry og brudgommens halvbror Johan Martin var forlovere. I 1830 fikk Abraham og Nancy sønnen Johan Christian Sørensen.

Johans slekt og forbindelser til Drøbak var sterke og mange. En av bestemorens brødre, Hans Angell, hadde rundt 1780 etablert seg som skipsreder og trelasthandler i Drøbak, og han giftet seg med Henrik Parrs storesøster. I folketellingen for 1801 er det oppført at i Hans Angells hus bodde også konas søster Polly og hennes yngre bror kaptein Hendrich Parr, det vil si Henry Parr. Han ble den store gründeren og entreprenøren i Drøbak, og satte sitt preg på ladestedets historie gjennom generasjoner. Grunnen til at han kom fra England til Drøbak skyldtes med andre ord broren til Johan Sørensens bestemor. Også familien Samuelsen spiller en viktig rolle i ladestedets økonomiske og politiske historie. Slik gir Johans bakgrunn innsyn i et omfattende og høyborgerlig og internasjonalt nettverk med Drøbak som episenter. Der var det familiene Parr, Angell, Burchardt og Samuelsen som gjaldt, og Johan var i slekt med dem alle.

Etter atskillige år var Johans far lei av sjøen og forsøkte seg i 1840 som kjøpmann i Drøbak. «Men til handelsmand var han ei skapt, der sagdes at hans gode hjerte, likeover for fattige folk drog av sted med fortjenesten av butikkens innhold», bemerket Nancy. Han så seg om etter noe annet, søkte seg i all stillhet inn i fyrvesenet, og dro i 1842 til Lindesnes, Norges eldste fyr. I Drøbak ble det ramaskrik blant de rike slektningene, som syntes synd på kona. De skal enda til ha tilbudt han penger for å fortsette sin handelsvirksomhet, men Abraham svarte: «Tror De at jeg vil ligge slægten til last!». Så dro familien av sted med stor barneflokk, to

tjenestepiker og en fyrbetjent, som også skulle være lærer for barna. Han fulgte trofast med familien i atskillige år. Fyret på Lindesnes var tungdrevet, og et par år senere åpnet det seg en bedre mulighet i det nyopprettede og moderne fyret på Kvitholmen, i den forblåste Hustadvika, sørvest for Kristiansund. Fyrvokteren hadde også ansvaret for fyrlykta på Stavneset, ved havgapet som skilte Kristiansund og Averøya. Abraham Georg Sørensen overtok som fyrvokter i 1844, og Johan var da fjorten år gammel. «Qvitholmen blev for alle børnene et sagn-omspundne paradis, som de altid i mindet tok med sig i lifvet!», skriver Nancy.

I 1845 var det ifølge folketellingen 15 personer på Kvitholmen, de aller fleste med etternavnet Sørensen. Det gjaldt å utnytte de ressurser som var tilgjengelig til livsopphold, og fyrforvalter Sørensen fikk i 1848 innvilget et lån på 300 spesidaler til oppdyrking av holmen. Da han året etter søkte om ytterligere lån, til oppførelse av fjøs og låve, fikk han sterk støtte av statens fyrdirektør. Han viste til søkerens driftighet og familiens vanskelige økonomiske situasjon: «Supplikanten er yderst fattig med stor Familie men dertil overordentlig stræbsom og virksom». Samtidig fikk familien løfte om bygningen «forbliver Forvalterens private Eiendom».

Storm og hardt vær var en del av dagens orden. En gang gikk sjøen over holmen og rammet tårnet med en styrke som slo inn vinduene i første etasje, ødela gangveiene og fylte brønnen med sjøvann. Under et kraftig uvær i 1848 ble landgangsbrua på Stavnes fyr revet bort, og litt senere ble 17 vindusruter på vestsiden av huset slått inn under voldsomme haglbyger. Uværet og låvebygningen er hendelser Johan nevner i sine brev fra tiden han bodde i Kristiansund. «Paa Mandag skal jeg inspicere Stavnæsset» - Samtidig prøvde han å skaffe materialer til låvebygningen «som skal opføres paa Qvitholmen for Regjeringens Regning», skrev han til den tre år yngre broren Niels Georg.

Johan forsøkte seg som dekksgutt i trettenårsalderen, men det var ikke vellykket. 17 år gammel fikk han post som ekspeditør i handelshuset «N. H. Knudtzon og sønner» i Kristiansund. Dynastiet Knudtzon var uten tvil byens økonomiske, politiske og kulturelle kraftsentrum gjennom flere generasjoner, basert på seilfart, trelast, klippfisk og eiendomstransaksjoner. Søren Christian Knudtzon, som var sjef da Johan begynte der, hadde representert Kristiansund på Stortinget. Han hadde bygget opp en omfattende boksamling, og Johan, som etter hvert fikk sjefens tillit, hadde full tilgang til biblioteket, som han ordnet på sirlig vis. Der hentet han ideer og inspirasjon, og hans kunnskapshunger gikk i flere baner enn handel og økonomi. Johan sa altid at «han stod i stor takknemlighet til Søren Knudtzon både åndeligt og legemligt. Han var som få, en gentleman», fortalte niesen Nancy.

En annen som fikk særlig betydning for Johan Sørensen, var Ole Vig, folkeopplysningens fanebærer i Norge. Vig hadde latt seg begeistre av den grundtvigske bevegelse på Klæbu Seminarium før han i 1845 dro til Kristiansund, som lærer ved byens borgerskole. I Johan Sørensens etterlatte papirer finnes et lite håndskrevet notat fra 1911 med overskriften «Min ungdomsven Ole Vig». Der skriver Johan at han leste «privat» med Ole Vig fra 1848, det store revolusjonsåret i Europa. Februarrevolusjonen fikk ringvirkninger også i Kristiansund. «Skjønt han var adskillige aar ældre end jeg, blev vi intime venner. Jeg (som jo altid som gut havde været set paa som en ʻaskepot’ af mine søskende og andre jevnaldringer) maatte døje megen spot paa grund af mit vendskab og megen beundring for Vig». Vennen leste også dikt

og andre tekster for Johan, blant annet utdrag av boka Liv i Norge, som ble Vigs gjennombrudd i norsk offentlighet. Da det nystartede Selskabet til Folkeoplysningens Fremme ba ham komme til Kristiania for å bli selskapets sekretær, var tilbudet en sensasjon. Johan Sørensen skriver:

«Jeg glemmer ikke en sen sommeraften Vig søgte mig paa mit værelse i den gamle Knudtzon-gaards Kontorbygning [...] «jeg fikk ikke sove sagde han (Ole Vig) førend jeg havde faat tale med Dig». Vig fortalte at hadde fått brev fra Kristiania med spørsmål «om jeg vil komme til Kristiania og redigere Folkeoplysnings selskabets paatænkte tidsskrift. Hvad i alverden skal man si til sligt! [...] «Si til sligt? Jo, mange tak! Naturligvis» var mit tørre svar. Men det tog flere dages overtalelse fra mange Kanter, førend vi fik ham til at akceptere. Vig var et sjeldent exemplar af racen Homo.»

Ole Vig var en viktig inspirator for Johan Sørensens videre kulturelle og politiske engasjement, realisert blant annet gjennom bokserien «Bibliothek for de tusen Hjem», styrt fra Fagerstrand på Høvik. Både Vig og Sørensen var påvirket av tankeverden til den store danske salmedikter, teolog og historiker Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også her finnes det en familiær forbindelse, for en av Johans onkler i Danmark var gift med Grundtvigs niese. Da Søren Knudtzon døde koneløs og barnløs 10. mai 1857, arvet Johan sjefens boksamling. Samme år var det bankkrise i Norge, og situasjonen var kritisk for flere av handelshusene i Kristansund. Johan var blitt 27 år.

Den 25. juli 1857 startet han altså utreisen fra Kristiansund, som fra midten av 1700-tallet hadde utviklet seg i rekordfart til en viktig handelsby i Norge, tuftet på skipsfart, trelast og klippfisk, de tre paradegrenene i norsk økonomi og utenrikshandel. Spania var tidlig mottaker av både klippfisk og trelast fraktet på norske båter, ikke minst byene Santander og Bilbao på nordkysten. De historiske arkivene i Bilbao har hundrevis av saker som viser de tette forbindelsene med Norge helt tilbake til 1680-åra. Det var til Spania de dro, mange unge som forlot Kristiansund. Flere av brødrene til Johan var skippere for de store handelshusene, og likeledes var noen av hans søstre giftet inn i mange av de samme forretningene.

Den eldre broren Abraham seilte allerede fra 1840-tallet til Barcelona med trelast og klippfisk for handelshuset Lossius, og førte salt tilbake til Norge, en klassisk transport for mange. I 1850 giftet storesøster Aase Cathrine seg med innehaveren Niels Rossing Lossius. Johans bror Niels Georg reiste ut på samme vis i 1849, men kom tilbake etter et par år. I noen år var også han ansatt hos svogeren Lossius. Ti år senere forsøkte broren seg på nytt i Spania, denne gangen sammen med vennen Hans Rasmus Astrup, som hadde gått i lære i Kristiansund hos kjøpmann Hans Clausen, eksportør av klippfisk og trelast, væreier, skogeier, sagbrukseier og reder. Nancy, som har skrevet beretningen om «onkelen Juan», var datter til en av Hans Clausens sønner, kjøpmann Peter Clausen. Han var gift med Johans søster Ragna Christiane. Tidlig på 1850-tallet hadde Hans Astrup ansvar for flere skipslaster til Spania, og fra 1855 etablerte han en egen importforretning i Barcelona. Året etter var han kompanjong med Niels Georg Sørensen innen både trelast og klippfisk. Raskt konsentrerte de seg om trelasten og

gikk over til import og salg av trelast fra Finland og særlig fra Sverige. Selskapet «Astrup & Sörensen» opprettet hovedkontor i Stockholm i 1860.

Familietradisjonen er litt uklar på hvorvidt Johan Sørensen først startet med klippfisk og sild i Spania, for siden å gå over til trelast. Uansett var han raskt i gang med trelast under firmanavnet Sorensen y Cía. Forkortelsen Cía viser til kompanjongen Julius Jakhelln fra Bodø. Familien til Julius Jakhelln var en de første og fremste handelsborgere i den unge byen Bodø. Julius hadde fått sin merkantile utdannelse i Hamburg på 1850-tallet, og mye kan tyde på at han fikk en forespørsel fra Niels Georg om å bistå broren Johan i Santander med import av trelast.

I nesten 20 år var Johan Sørensen, sammen med kompanjongen Julius Jakhelln, eier av trelastselskapet han hadde etablert i Santander, men i 1877 solgte han seg ut av firmaet. Eierskapet ble overtatt av Georg Iversen fra Halden, Fredrik Langaard fra Kristiania og Frithjof Plahte fra Lillehammer. Fra 1885 hadde selskapet navnet La Compañia de Maderas – Trelastselskapet med stor T. Etter en forsiktig start med hovedkontor i Santander og filialer i Bilbao og Madrid, vokste det med tiden til bortimot 20 filialer; sagbruk og fabrikker med utsalgssteder over store deler av Spania. Selskapet holdt det gående helt til 2008, det meste av tiden var det eid og drevet av nordmenn – i Spania.

Johan Sørensen boblet over av planer og kreativitet. Allerede i ungdommen på Kvitholmen og i Kristiansund syslet han med diverse ideer og oppfinnelser, inspirert av faren Abraham som hadde tatt patent på en teknisk innretning til glede for fyrvesenet. Den førte til at han som pensjonist fra 1862 beholdt samme lønn som tidligere. Også broren Niels Georg hadde flere oppfinnelser på gang. Trelastvirksomheten innebar stadig behov for videreutvikling av produkter og utstyr. I Bilbao traff Johan den tyske ingeniøren Alexander Dick. Han kom dit i 1862 for å utvikle nye smelteprosesser ved det nystartede jernverket, den senere hjørnesteinsbedriften Altos Hornos de Bilbao. Møtet førte til vennskap og varige bånd med den tyske-engelske familien Dick-Leake: de to brødrene Alexander og Charles James Adolph, og ikke minst søsteren Anna. Far Johann Heinrich Dick, med skotske aner, hadde vært borgermester i byen Offenbach am Main, ikke langt fra Frankfurt. På grunn av politiske uroligheter flyttet familien til Paris i 1867, og etter enda noen år videre til England. Fra 1866 bodde begge Dick-brødrene i Paris hvor de sammen hadde flere firmaer innen metallurgi, og drev med utvikling og salg av tekniske innretninger til private husholdninger og offentlig virksomhet.

Fra denne tida finnes det en rekke brev mellom Johan Sørensen og brødrene Dick. Korrespondansen er for det meste knyttet til Johans store oppfinnelse, et kokeapparat som vakte furore under det patenterte navnet Cuisine Automatique Norvégienne. Innretningen besto av en trekasse fôret med isolasjon. I midten var det plass til en gryte av tinn hvor varm mat kunne oppbevares og holde på temperaturen i lang tid. Kokeapparatet vant flere priser, en av dem var fra det franske «Selskapet til hjelp for sårede soldater». Den engelske avisa The Press presenterte oppfinnelsen i 1868 som en av de store sensasjonene fra Paris, «an invention of particular interest just now». Johan pendlet mellom Bilbao og Paris, og han diskuterte med Dick-brødrene om det var mulig å gjøre Bilbao til base for produksjon av kokeapparatet. Alexander flyttet til London, og broren Charles presset på for å patentere den nye

oppfinnelsen, først i England, siden på kontinentet og kanskje i USA? Vi må slå til raskt, skrev han entusiastisk.

Det gikk fort i svingene, men nå dreide Johans brev seg først og fremst om brødrene Dicks søster, Anna, Johans store kjærlighet. Ved nyttårstider 1867-68 sendte han et telegram til foreldrene i Kristiansund om forbindelsen med Anna, og moren gråt av glede. I et svarbrev, datert den 2. januar 1868 skriver hun «Min kjære Velsignede Søn. Jeg blev saae glædelig overrasket saae Taarene kom frem, med Tak til den Almegtigste Gud og Fader for Hans store godhed mod os, der begavet os med saae mange kiærlige brave Børn der gjør alt for at glæde og hyge for os paae vore gamle Dage.» Moren nevner sønnen Georg Anton, som seilte for svogerne Clausen og Lossius i Kristiansund, og Niels Georg i Stockholm, som gjorde det stort sammen med Astrup. Yngstebroren Johannes hadde besøkt Johan i Bilbao, og meldte tilbake til foreldrene om den «rivende afsetning i Paris paae Kogeaparater». Storebroren Abraham hadde lovet foreldrene et besøk til våren. «Han er jo blevet gamel af udseende. Han siger nu aldrig noget om enten Han trives i Spanien eller ikke», skrev den bekymrede moder. Abraham kom til Bilbao allerede i 1864 for å bistå med trelasten.

Hvordan gikk det så med Johan, ville moren vite: «Du har vel glemt folket efter saa langt fravær, og mange forandringer er det her siden Du var her, og hvis det er Guds Villie haaber jeg Du vil giøre os et Besøg naar Du faar ordnet Dine Sager og ikke drage til Spanien forinden Du har seet til os – ikke sant». Det var tydeligvis mange saker som skulle ordnes, både med forretninger og kjærlighetsliv. Anna og Johan giftet seg den 20. Oktober 1868.

Av et registreringskort for innbyggere i Bilbao, dater 23. januar 1869, står det at Don Juan Sorensen bodde i bydelen Abando, var 38 år gammel, hadde normal høyde, brunt har og øyne, normal nese og fyldig skjegg. Johan bodde trolig i Bilbao fra 1862, ikke lang fra forretningen i la Ripa-området, og i 1867 ble han utnevnt til dansk konsul i byen. Med sitt danske opphav og sine mange slektninger i Danmark var ikke dette noe merkelig.

Perioden fra 1868 til 1875 var en urolig tid i Spania, med skifte av monarker, en kort overgang til republikk og militærkupp. Det mest dramatiske var en borgerkrig som gikk under navnet Carlistkrigen. Carlistene representerte en fløy innen den kongelige familien og var preget av streng katolisisme, konservativ politikk og retten til lokalt selvstyre. En av deres bastioner var Baskerland hvor Bilbao havnet i kryssilden mellom de stridende partene.

Det var travle tider for Johan Sørensen både privat og med ulike prosjekter, og han var stadig på reise. Vi kan delvis følge hans vandringer via stedene hvor hans tre barn er født. Henry ble født og hjemmedøpt i familiens bopel i Abando, høsten 1869. I kirkeboka står det at fadderne var Johannes Angell Sørensen, og Lauritz Angell Dahl, den første var Johans lillebror, den andre en nær slektning fra Kristiansund som på dette tidspunktet var USA’s konsul i Bilbao. Sommeren etter ble dåpen bekreftet i Kvernes stavkirke på Averøya, med blant annet Julius og Ragnhild Jakhelln som faddere. Kompanjongene stilte opp for hverandre. Johan og Anna diskuterte stadig om de skulle bli i Spania, eller forlate landet. Broren Niels presset på for å få dem til å flytte til Sverige. I et brev skriver han at han «ser at Du og Dine leve vel i Spanien, men at Landet iøvrigt ikke har forbedret sig verken i social eller politisk Retning. Gid at Omstændighederne maatte føje sig at du vel og vakkert komme bort fra den Røverhule til et civiliseret Land, og andser Du dette for saa aldeles umuligt?»

I 1871 sluttet Johan og hans familie seg til Niels Georg i Stockholm, og det var her sønnen Jon Alexander ble født. På det tidspunkt drev Niels og kompanjong Hans Astrup et av verdens største sagbruk – Skutskär – med inntil 3000 arbeidere. Året etter kjøpte Astrup ut Niels Georg for tre millioner kroner, og dette satte ham i stand til nye investeringer: oppkjøp av eiendommer i Småland og Östergötland og en svær eiendom i Gøteborg ved utløp til elven Säfveån, AB Säfvenäs i Götaelv. Der startet Niels arbeidet med å bygge opp et nytt trelastselskap. Det lot seg til en viss grad gjøre, men det førte til omfattende reisevirksomhet mellom Sverige, Spania, Frankrike, Tyskland og England, hvor yngstebarnet Kate ble født i juli 1872. I London møtte de kjentfolk. Viktigst var kanskje Frithjof Plahte, en venn fra Kristiansund hvor Plahte hadde gått i lære hos familien Dahll. Også disse var blant Johan Sørensens fjerne slektninger. Plahte dro fra Kristiansund til Hamburg og videre til London på midten av 1850-tallet. I England etablerte han seg som trelasteksportør, giftet seg, fikk barn og ble enkemann. Plahte var en framgangsrik trelasthandler med lang erfaring og med penger og interesse for å investere i nordmennenes trelastkompani i Spania, det vil si kjøpe Sørensen ut. I 1877 gikk han inn med kapital og erstattet Johan Sørensen i selskapet.

I 1874 var alt klart for etableringen av Niels Georg Sørensens sagbruk «Säfveåns AB», med brødrene Abraham, Johan og Johannes i ledelsen og som medeiere. Anlegget utviklet seg til å bli et av de største innenfor sagbruksnæringen i Sverige utover 1900-tallet. Johan Sørensen, p.t. London, var dermed involvert i to trelastselskaper, i Spania og Sverige. Det ser ut til at Sørensen la planer for hvordan han skulle trekke sine eierinteresser ut av Spania, sikre kapital og overføre den til andre prosjekter.

På dette tidspunktet rammes familien Sørensen av en tragedie. Sønnen Jon Alexander døde i 1875, og begge foreldrene sørget dypt. Johan ble i tillegg syk av overarbeidelse og søkte våren 1876 til et sanatorium i Karlsbad i Tyskland. På årsdagen for sønnens død, den 12. mai skrev han til Anna om deres felle smertefulle fortvilelse over tapet: «Et år har gått siden vår store sorg. Jeg ser det hele foran meg som om det var i morges […] hvert år vil vi minnes denne dagen med sorg, og et blinkende håp, Gud velsigne deg og våre kjære små».

Sørensen var fortsatt til stede i selskapets nye navn, men det var «kun af lovformelle Grunde». Saken var at Sørensen ikke lenger hadde noen rettigheter eller ansvar i selskapet verken når det gjaldt økonomiske forpliktelser eller eventuelt utbytte. Johan Sørensen var kjøpt ut, men han figurerte i firmaet fram til utgangen av 1884, og det var først på dette tidspunkt selskapet fikk navnet La Compañia de Maderas. Firmanavn, eierform til aksjeselskap og nasjonalitet ble da endret. All produksjon og drift fortsatte som tidligere i Spania, men hovedkontoret lå ikke lenger i Santander. Det ble flyttet til Høvik utenfor Kristiania. I 36 år var trelastkompaniet et norsk aksjeselskap, inntil det i 1920 ble flyttet tilbake til Spania og igjen ble en spansk forretning.

En som sto nært Johan Sørensen disse årene i Sverige var kristiansunderen Niels Rosing Parelius (1853-1925), sønn av Morten Lossius Parelius og Anna Magdalena Hansen. I sin selvbiografi fra 1925, Mit livs erindringer, har hans skildret samarbeidet med Johan Sørensen

og familien. Parelius reiste til Stockholm i 1871 og var der resten av sitt liv. En stor karriere innen trelast.

Niels var en typisk heimføding, som knapt hadde vært utenfor Kristiansund. I en alder av 18 år fikk han et tilbud han ikke kunne si nei til. Den overarbeidete Johan Sørensen hadde sendt et telegram med beskjed om at han måtte komme rasket mulig til Stockholm for å arbeide hos ham. Familien var begeistret og oppskjørtet. Tante Marit uttalte «at Johan Sørensen var en af de hyggeligste mænd hun kjendte og at jeg maatte have skudt papegøien, som det heter, som fik komme til ham, en saadan mand», skriver han. Rett før avreisen var Niels innom Johans foreldre, som bodde hos Walthers, hvor hans lillesøster Elise ga ham en advarsel: «Nu vil jeg sige Dem det, Parelius, min broder er meget hidsig, men tag det med ro, thi han blir saa snart god igjen og jeg tror at De skal like Dem godt hos ham». I hans selvbiografi mangler det ikke på lovprisninger av Johan Sørensen, «han var jo mere en far for mig end principal»

Parelius er grundig i detaljene på hva Johan Sørensen foretok seg i disse årene i Sverige, og hans pendling mellom Norge, Sverige, Spania og Tyskland. For den unge Parelius var det sosiale samværet og kulturelle opplevelser i Stockholm en åpenbaring. Sammen med principalen og hans lillebror Johannes var de på hyppige teaterbesøk. De gjorde inntrykk, for «Det var ikke megen lærdom vi unge den tid førte med os fra Christiansund».

Begeistringen og takknemligheten over Johan Sørensen går som en rød tråd: «Han forstod, min principal, tilfulde den kunst at vil man skaffe sig gode og paalidelige folk, gjælder det næst venlighed at vise dem tillid hvad saa mange ikke forstaar og er derfor ofte aarsag at noget gaar galt. Jeg følte det saa, at jeg ikke ved hvad jeg vilde gjøre for denne mand for at modsvare den godhed og den tillid han viste mig».

Johan Sørensens posisjon var i denne tiden å sikre og styre driften trelastselskapet i Spania, med filialene i Santander og Bilbao, og det er tydelig at Parelius selv så for seg en karriere i Spania, for forretningene der gikk strålende, og han gir Sørensen æren for det. Her hadde to unge pionerer vært i opplæring tidligere. «Ja det var en herlig mand at være hos og jeg er sikker paa at mine forgjængere i Stockholm, først consul Iversen, som blev bestyrer af forretningen i Santander, derefter Fredr. Langaard som i samme stilling kom til Bilbao, derfra de i sin tid kunde returnere til Norge som rige folk, ere aldeles enige med mig heri. Det havde kanske ogsaa for mig blevet at reise til Spania om Sørensen havde fortsatt sin forretning i Stockholm, men desværre det gik ikke saa».

Kontoret i Stockholm håndterte også broder Niels Sørensens selskap Astrup og Sørensen, På det tidspunkt drev Niels og kompanjong Hans Astrup et av verdens største sagbruk – Skutskär. Niels trådte ut, «med diverse millioner som formue». Pengene brukt til å kjøpe eiendommen Säfvenäs ved elva Säfveän, i nærheten av Gøteborg. Johan hadde gått inn med store beløp fra driften i Spania, etter hvert som han trakk seg ut av den virksomheten der. Parelius beklaget det hele «thi medens de spanske forretninger gik stadig fremad og gav rige udbytter, gik det modsat med den svenske forretning».

I selskapet Säfveäns Aktiebolag var det Niels Georg Sørensen som var sjefen og i direksjonen hadde han med seg brødrene Johan, Abraham og Johannes. Etter hvert kom også Parelius inn i bestyrelsen. Det dukket opp en rekke problemer allerede fra starten. Beliggenheten var ikke mye å skryte av, «om jeg maa side, contor paa landet», det var lavt under taket, og det var 40-

50 minutters gange til Gøteborg, «Säfvenäs lå virkelig avsides», minnes Parelius. Selve kontoret lå i herregårdsbygningen, med en innredning som ikke passet for moderne forretningsvirksomhet. Parelius tydde til hyppige byturer til Gøteborg, med hygge og gjestfrihet hos familien til Peter Clausen og kona Ragna Christiane, søster til Johan. Med seg hadde de datteren Nancy, hun som hadde skrevet de biografiske notatene om onkel Johan Sørensen. Peter Clausen hadde sammen med M.D. Sørvik, som også var fra Kristiansund, etablert firmaet Clausen & Sørvik for forretninger i sild og fisk fra Norge.

Hvem var denne M.D. Sørvik? Det viser seg at også han var en del av familienettverket til Sørensen. Han dukker opp i Kristiansunds folketellingen fra 1865 som handelsbetjent Mattias Sørvig født i 1844. Da var han leieboer i huset til Peter og Ragna Christiane. Slik ble de nok kjent. Men det er også enda en forbindelse her. For 12 år senere giftet han seg med Georgine Ulrikke Lossius, eldstedatteren til Aase Chatrine Sørensen og grosserer og konsul Nils Rosing Lossius. I slekts-papirene til Johan Sørensen omtales han som grosserer i Gøteborg og het Mathias Dreier Knudsen Sørvik, sønn av gårdbruker Knud Gabrielsen på gården Sørvik i Kvernes og Beret Andersdatter

Situasjonen i Spania var for utrygg, pendlingen mellom Norge, Sverige og England tok på, og det var kanskje på tide å konsolidere seg og familien på Fagerstrand. Realiseringen av herskapsvillaen på Fagerstrand, med egen kjøretrase for hest og vogn til den nyåpnede Drammensbanen med stasjon på Høvik, la alt til rette. I 1874 fikk Sørensen bygget en staselig bolig på Fagerstrand på Høvik, rett utenfor hovedstaden. Det var en praktvilla tegnet av Wilhelm von Hanno, en av Norges fremste arkitekter. Den struttet av selvtillit og rikdom.

Allikevel beholdt familien boligen i Sverige helt fram til 1876. Familien hadde et hus på den andre siden av Säfveän, «og måtte hver aften og morgen lade sig ro over, ofte i selskap med frøken Esther von Friesen, som var blitt en god venn av han og fruen», skriver Niels Parelius, og legger til at Esther og Niels giftet seg ikke lenge etter. Sagbruket gikk dårlig og brødrene begynte å krangle, og Johan flyttet til Norge for godt. Parelius ble trukket inn uroen, og for første gang kom han i konflikt med den lovpriste principalen: «Til min store sorg og bedrøvelse blev jeg et offer for striden idet min saa afholdte gamle chef Johan Sørensen blev vred paa mig og ansaa mig have handlet ilde samt tog sin haand fra mig». Igjen er det medlidenheten over konsekvensene for sjefen som bekymret han. For Sørensen var nærmest tvunget til å kvitte seg med andel av Säfvenäs, «og solgte sine aksjer delvis til underpris og dette maatte være hardt for ham når han hørte om de gode udbytter fra de af ham skabte firmaer i Spanien og de stadig stigende verdier andelen i disse voxte op til». De massive økonomiske tapene preget nok Sørensens videre liv. Han var aldri flink til å styre økonomien og hadde alltid store og nye planer.

Johan hadde stadig behov for kapital, og sommeren 1892 ba han Julius Jakhelln om et kortsiktig lån på kr 4000. Vennen var unnvikende, og fortalte at ikke hadde disponible midler. Johan Sørensen svarte rasende, for han visste at Jakhelln hadde penger nok, hans sinne og skuffelse over det han oppfattet som en klar avvisning og en syltynn begrunnelse «Jeg ved, han har liggende store kapitaler i værdi-papirer». «For mig, hvem han dog virkelig har at takke for, at han ikke nu sidder i bedste fald i en fille-forretning i Bodø».

Johan Sørensen var trolig grunnen til at ledelsen av Companiet ble overført til Høvik. Han var den første av gründerne som, etter et omreisende liv i Spania, Sverige og England flyttet tilbake til hjemlandet. Det var også han som fikk Plahte til å kjøpe gården Nordre Høvik og ble Sørensens nærmeste nabo. Den 12. august 1878 noterte Johan i sin dagbok, prosaisk og presist, og med en gårdbrukers blikk for været: «Plahte med Familie kom i dag fra England for heretter at bo paa Høvik i det helt nye hus han har oppført ved Baadstø – Først i dag Ophold, men truer med mere Regn».

I 1900 kalte Johan Sørensen seg fortsatt «Grosserer i trælast m.m». Samtidig var det andre forretninger og spørsmål som opptok ham, politikk og folkeopplysning. På begynnelsen av 1880-tallet ble han medeier i venstrebokhandelen og forlaget til Olaf Huseby og Olaf Olsen. Huseby har beskrevet opptakten hvor han en dag i 1884 satt han sammen med en venn på Hotel Royal og spiste middag. Der kom han i prat med trelastgrossereren Johan Sørensen om problemene for Arne Garborg og trykkingen av romanen Bondestudentar. «Sørensen var som ein eldbrand» og inviterte Huseby ut til Fagerstrand på Høvik, «Han var ein rik mann; hadde tent pengar på trelast i Spania, ein eldhuga kar med frie synsmåtar». I løpet av kort tid kom imidlertid Sørensen i konflikt med de to andre. Han slo i bordet og erklærte at det nystartede «Bibliothek for de tusen Hjem» var hans og skulle flyttes til Fagerstrand. Stedet skulle bli «den nye bokheimen i Norig». Johan kjøpte ut de to andre og flyttet forlaget til Fagerstrand hvor han fram til 1895 var utgiver av norsk og utenlandsk litteratur. Han var også i noen år forlegger for det radikale «Nyt Tidsskrift» med Ernst Sars og Olaf Skavlan som redaktører.

Huset på Fagerstrand var et politisk og kulturelt sentrum, og Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson bodde der hele høsten 1891. Gjesteboka fra disse årene vitner om stor aktivitet, og er full av hilsener. Christian Skredsvig tegnet en hilsen i 1891, og Sigurd Ibsens sønn Tancred på 9 år skrev i 1902 med barnslig skrift «Tak for mig». Maleren Otto Sinding mente at «Menneskene er slet ikke så dårlig enda», og verdensborgeren Herbert Plahte (sønnen til Frithjof Plahte) kunne den 22.9.1895 meddele i gjesteboka at «Igaar snakket jeg norsk, today I speak English, demain je parlerai français und Übermorgen spreche ich deutsch». I sitt erindringsskriv konkluderte Johans niese i 1949 slik:

Jean, som mere elskede det litterære end kjøbmandsstanden slo sig altså ned på dette vakre sted Fagerstrand som ble et tilhold for lærde og politikere, selv korresponderte han med mange utenlandske professorer. Han burde ha egnet sig til det videnskapelige i sin ungdom i stedet for handel, dette har han nok angret!

Johan Sørensen hadde i året 1900 fortsatt hus på Fagerstrand, men han var samtidig inntegnet på Tofte Oppigård i Sør-Fron. I folketellingen for 1910 er han oppført som «Disponent for A/S Tofte Gård og Sanatorier», mens kona Anna holdt seg på Fagerstrand som «grosserfrue» sammen med datteren Kate, «som driver Pensionatet», og hennes mann, gårdbuker Hjalmar Balchen. Året etter solgte familien Sørensen eiendommen og villaen på Fagerstrand til grosserer Arne E. Christensen for en kjøpesum på kr. 100.000. I dagens valuta ville det tilsvare om lag 6,2 millioner kroner, men antakelig var ikke dette tilstrekkelig til å finansiere alle hans påbegynte planer.

Niels Parelius opprettholdt kontakten med Johan Sørensen også etter at han flyttet til Norge. Han besøkte stadig «mine gamle afholdte principal Johan Sørensen» på den vakre eiendommen på Fagerstrand. De må ha trivdes veldig godt, og etter noen år kjøpte de et sommerhus på Solvik, ute på Snarøya, i nærheten av Fornebu hovedgård. Hovedgården var på denne tiden eid av Johans svoger Charles Dick og hans familie. På grunn av stadige helseproblemer med en plagsom astma, hadde Sørensen sett seg om etter andre muligheter. I september 1898 var det Gudbrandsdalen og høyfjellet som trakk. Fjelluften hadde en helbredende virkning ikke bare på ham, mens også andre med tilsvarende lidelser. Han var i ferd med siste etappe på sin livsvei – som pioner i etablering av «Tofte Højlids-Sanatorium» og «Lauvaasen Høifjeld-Sanatorium». Selv hadde han en på seteren Veidarvon like ved, for jakt, helsebringende turer og rekreasjon. Sanatoriene i Fron var et yndet sted for mang en sliten Kristiania-borger.

Parelius var også der atskillige ganger, fortsatt imponert og entusiastisk, og de «Lauvaasen store høifjeldssanatorium og den energi som den syge mand udviste havde ved dette anlegg som det ved Tofte trodser enhver beskrivelse og turde være enestaaende». I følge Parelius var sanatoriet «nr. 1 i Norges land» hvor Johans «blik for selve anlægget, som for selve det sted hvor anlægget lagdes er absolut genialiskt og fortjener større fremgang end han fik opleve af sin eminente arbeide».

Johan Sørensen bestyrte etter hvert sitt nye kongerike i Gudbrandsdalen sammen med hustruen Anna. Til fødselsdagen i 1915 sendte hans gode venn fra Kristiania, legen Edvard Bull, ham en hilsen: «Kjære grosserer Sørensen! Mine bedste Ønsker til den gamle Kjæmpe, som endnu med sine 85 Aar holder Ideernes Fane høit! Deres hengivne Edv. Bull». Tre år senere tok Sørensens liv slutt. I begravelsen var Edvard Bull og Georg Iversen marskalker, betrodde roller ved en slik anledning. Seremonien var en stolt avskjed og et vitnesbyrd om et langt og nært forhold. Kapellan Johan Hygen traff virkelig en nerve i sin tale. Han skildret Johan Sørensen som en idealist og menneskevenn, «men mest vil det oplysningsarbeide han med store oppofrelser bragte vort folk være kjent. Han havde en levende følelse af, at det er oplysningen, hvorpaa et folks velfærd beror, ikke tvang og forbud. Og alt hans arbeide var baaret af et fint, varmt hjertelag».

Johan Sørensen var en sann kosmopolitt. Han var født i Drøbak og kom til Nordmøre med Kvitholmen og Kristiansund 14 år gammel. Det var her han fikk sitt grunnlag, takket være foreldrene og hans 11 søsken. Flere av søstrene giftet seg med driftige skippere og handelsfolk, og mange av brødrene var også ute i verden. Det ga ham et familienettverk og pågangsmot som førte ham videre til Santander, Bilbao, Paris, London, Stockholm, Gøteborg og Høvik. Til slutt skapte han sitt eget rike med Veidarvon som sentrum. Han hadde gjennom livet flere ulike navn som gjenspeiler hans brede orientering. Mange brukte den norske varianten Johan, men i den nære familien var det gjerne den franske navneformen Jean som gjaldt, I Spania ble han kalt Juan, og kona Anna skrev alltid «Min kjære John».

Sørensens datter Kate prøvde tappert å videreføre farens driften på Tofte. Vanskelighetene sto i kø; brannen i 1940, mannen var syk, i lengre perioder innlagt på Blaker sykehus, og i tillegg store økonomiske bekymringer. I kraft av å tilhøre slekten Angell sendte hun våren 1949 en søknad til Thomas Angells Stiftelser i Trondheim for å be om økonomisk bistand:

«Undertegnede, der direkte nedstammer fra Dorothea Sophie Angell f. 1764, død 1837, datter av kjøbmand Angell i Laurvig og 2den gang gift med sognepreæst Niels Georg Sørensen født 1761 i Vær i Horsens, død 1832». Ekteparet hadde ni barn, og en av dem var hennes bestefar. Deretter følger en kort oversikt av slektens utvikling via Drøbak til Kristiansund og Fagerstrand. «Jeg er født 1.7. 1872 og vilde herved forhøre mig i Deres ærede styre om der utdeles legater, og om der eventuelt vilde kunne erholdes legathjælp for mig, grundet slektsfellesskapet med Dorothea Sophie Angell […] Med høiagtelse ærbødigst Kate Sørensen Balchen». Vi vet ikke hva svaret ble.

Mye av stoffet i artikkelen er hentet fra boka Spansk-norske affærer. La Compañia de Maderas 1857-2008, forfattet av Knut Aukrust og Dorte Skulstad og utgitt på Dreyer forlag 2017.

Omfattende kildemateriale finnes særlig i Johan Sørensens privatarkiv, ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo.

Brevsamling. 401 Brev til og fra Johan Sørensen.

Ms.4° 2385 Johan Sørensen: Kopibøker. 1 hyllemeter.

Ms.4° 2386 Johan Sørensen: Dagbøker. 0,07 hyllemeter.

Ms.4° 2387 Johan Sørensen: Avisinnlegg om Kielland-saken. Egenh. 1 bl.

Ms.4° 2388 Johan Sørensen: "Min ungdomsven Ole Vig." Egenh. 2 bl.

Ms.4° 2389 Gjestebok for Johan Sørensen og senere for hans datter. 1893-1934.

Ms.4° 2390 Johan Sørensen: Familiepapirer. 0,4 hyllemeter.

Ms.4° 2391 Johan Sørensen: Papirer vedrørende eiendom Fagerstrand, 2 hyllemeter.

Ms.4° 2392 Johan Sørensen: Varia. Utkast, fragmenter og utklipp. 0,2 hyllemeter.

Ms.fol. 3589 Johan Sørensen: Etterlatte papirer. Ms.fol. 3589-3591. 0,04 hyllemeter..

Oppdagelsen av Niels Rosing Parelius selvbiografi fra 1925: Mit livs erindringer. Oslo: Werner & Co. har vært en åpenbaring med nytt og ukjent stoff for meg.