En terrin er en stor bolle med lokk og hanker, som blir brukt til varm flytende mat. Begrepet kjennes fra 1600-tallet av, hvor den overdådige barokken hadde gjort borddekkingen til en kunst. I rikmannshjem satte man fram kanner, mugger, lokkefat, terriner og stettglass – med stivet, hvit damask som underlag.
På 1700-tallet ble borddekkingen enda gjevere. De store terrinene inngikk nå som det viktigste ledd i serviset, og var karakteristisk for denne tidens borddekking. «Det skinte i sølv og porselen og gnistret i slepent krystall» skriver Anne Valebrokk om 1700-tallets bordkultur i sin bok om norske bordskikker gjennom tidene. Men oppdekningen varierte selvsagt voldsomt mellom by og bygd, og mellom rik og fattig. Og til tross for nye hjelpemidler som kniv og gaffel, var fingrene fortsatt flittig brukt under bespisningen på 1700-tallet, selv hos den franske kongen.
Fajanser fra Herrebø er regnet for å være blant verdens mest sjeldne. Denne terrinen ble innkjøpt av Borregaard fabrikker i 1961 og gitt i gave til Borgarsyssel Museum i forbindelse med museets 40 års-jubileum. Man kjenner i dag til et 20-talls eksemplarer av den mest populære terrintypen med sparsom relieffdekor, bølget munningsrand og rik malt dekor, slik som terrinen i Borgarsyssel Museums eie. Terrinene fra Herrebø finnes ellers både i store og små eksemplarer, og man kjenner til både suppeterriner, punsjboller og sukkerterriner.
