Skoleskipet STATSRAAD LEHMKUHL
Mens utdanning av skipsoffiserer foregikk på offentlige utdannings-institusjoner, var det lenge opp til private aktører å ta seg av utdanningen av førstereisguttene. Om bord på skoleskipet skulle elevene lære seg alminnelig sjømannskap, hygiene, ordenssans og disiplin. Etter hvert ble en del av arbeidet om bord lite relevant for arbeidet som ventet førstereisguttene om bord på motordrevne fartøyer, men det fungerte ypperlig som fysisk fostring og bygde karakter.
Bergen får sitt første skoleskip
I 1889 ble det nedsatt en komité i Bergen for å skaffe byen sitt eget skoleskip. Dette var delvis grunnet impulser fra utlandet, men ikke minst det at Oslo i 1881 fikk sitt eget skoleskip, CHRISTIANIA. I 1891 ble barken BJØRGVIN kjøp inn og tatt i bruk som skoleskip i Bergen. Skoleskipet var ikke seilingsdyktig og lå fortøyd ved en holme i Puddefjorden. I 1902 fikk Bergen sitt første seilende skoleskip da brødrene Gjertsen kjøpte barken ALFEN fra marinen og forærte fartøyet til skoleskipsdrift. ALFEN seilte sommertokter i Nordsjøen hvert år, frem til minefare under første verdenskrig tvang den til å legge sommertoktene i trygge farvann inne i vestlandsfjordene.
Skoleskipet STATSRAAD LEHMKUHL
STATSRAAD LEHMKUHL ble omtalt som «flaggskipet blant de norske skoleskip» og tok over for ALFEN som Bergens seilende skoleskip i 1924. Den tremastede stålbarken STATSRAAD LEHMKUHL ble bygget i Tyskland i 1914 under navnet GROSSHERZOG FRIEDRICH AUGUST. Skipet ble liggende i havn under første verdenskrig, og ble bragt til England som krigsskadeerstatning da krigen var over. Etter iherdig innsats fra tidligere statsråd Kristofer Lehmkuhl, daværende direktør i Det Bergenske Dampskibsselskab, kom det på plass en avtale om kjøp, støttet av Norges Rederiforbund og Bergen Rederiforening. Etter at Bergens Rederiforening hadde utrustet et 5 måneders prøvetokt for 200 elever i 1923, ble skoleskipet i 1924 overdradd til institusjonen Bergens Skoleskib. Skipet var bygget og rigget spesielt med tanke på å være et trygt og sikkert fartøy for sjøutdanning. Det var plass til 200 elever i banjene nede under hoveddekket. Bortsett fra krigsårene 1940-45, da den tyske okkupasjonsmakt beslagla skipet, drev Bergens Skoleskib STATSRAAD LEHMKUHL uavbrutt til og med 1966. I dag er det stiftelsen Statsraad Lehmkuhl som driver skoleskipet.
Førstereisgutter og skoleskipskadetter
De fleste så nytten av at førstereisguttene fikk yrkesopplæring på skoleskipene før de søkte hyre. På denne måten fikk de lettere kontakt med rederinæringen og skolene kunne sile ut elever som ikke var egnet som sjøfolk. Slik kunne de også spare rederiene for ekstra utlegg. Opplæring til sjøs ble av mange sett på som bedre enn landbasert opplæring, fordi det ga verdifull praktisk erfaring.
I årene 1946-1952 ble ca 3000 skoleskipsgutter utdannet i Norge, men behovet var mye større. Det anslås at rundt 80% av disse tok hyre etter endt kurs. Etterspørselen etter sjøfolk ble etter hvert så stor at mange fikk hyre uten å ha tatt skoleskipskurs. For mange ble opphold på skoleskip bare et fordyrende og forsinkende mellomlegg og mange førstereisgutter dro dermed til sjøs uten å ta skoleskipskurs.
Med "Statsraaden" til New York i 1952
Sommeren 1952 var STATSRAAD LEHMKUHL klar for fart fra Bergen til New York. Tidligere skoleskipsgutt Gudmund Larsen minnes en ferd med storm på overfarten. Et par kadetter fikk skader under uværet, men ikke verre enn at de fortsatte turen. Selve ferden tok i overkant av 30 dager, og guttene ble holdt i vigør med vedlikehold av utstyret om bord. De gikk skift, styrbord og babord. Gudmund Larsen jobbet i byssa og husker hvor vanskelig det var å holde grytene på plass under uvær og sterk vind.
Torsdag 17. juli 1952 ankret STATSRAAD LEHMKUHL opp ved den gamle karantenestasjonen i New York. Her måtte besetningen på 24, samt 178 skoleskipsgutter, gjennom en grundig immigrasjonskontroll. Da den var gjennomført ble det holdt en mottagelse på dekk for omkring 100 gjester. Etter velkomsttaler og lettere servering, satte «Statsraaden» seil og seilte opp Hudson-elven under en kakofoni av sirenehyl fra andre fartøyer på havnen. Vel fremme i New York skulle mange av skoleskipskadettene mønstre på norske handelsskip.
Finansieringen av skoleskipsordningen
Finansieringen av skoleskipsordningen var et tilbakevendende tema, også i årene etter 2. verdenskrig. Behovet for mannskap etter krigen var stort, og rederinæringen så ikke på skoleskip som en absolutt nødvendig institusjon. Mange så selvsagt fordelen av at førstereisgutter fikk en mest mulig relevant opplæring om bord på skip under fart. Samtidig gjorde behovet for mannskap at skoleskipskursene ofte ble oppfattet som et fordyrende og forsinkende mellomledd. Løsningen ble at STATSRAAD LEHMKUHL samarbeidet med rederiene og rederiorganisasjonene om å frakte førstereisgutter til USA. Førstereisguttene fikk grunnleggende opplæring i sjømannskap under overfarten.
Dette løste ikke den umiddelbare mannskapsmangelen for den norske handelsflåten, men markerte likevel starten for en storhetstid for skoleskipet, som i årene 1954-57 foretok fire nye seilaser mellom Bergen og New York, samt en rekke lynkurs.
Kilder: Olaf T. Engvig: Skoleskipene. Gyldendal 1981. Tore Nilsen: «Fra Marineholmen til New York. Skoleskipssaken og Statsraad Lehmkuhl 1945-1952». I: Sjøfartshistorisk årbok 2009. Personlig beretning fra skoleskipsgutt Gudmund Larsen, (upublisert) BSJ 2010.
Fotografiene er tatt av Leif Aagaard, tidligere sjømannsprest og generalsekretær i Den norske Sjømannsmisjon. Se flere foto fra STATSRAAD LEHMKUHLs opphold i New York her: