Tægerbinding - langsomhetens estetikk

Vet du ikke hva tæger og tægerbinding er? Les artikkelen og bli kjent med en nesten glemt håndarbeidsteknikk. Tæger, noen skriver også teger, er flertallsformen av ordet "tåg", som rett og slett betyr rot. Tægerbinding er en eldgammel måte å lage gjenstander av tynne trerøtter. Å binde med tæger krever en god porsjon tålmodighet, både i letingen etter røtter og ved bindingen. Teknikken gir gode muligheter for å roe stressede sjeler. Den krever ingen dyre redskaper og kan utføres nærmest hvor som helst hvor du kan sitte i fred - inne som ute. Den tålmodige får i belønning vakre, holdbare og eksklusive produkter, da det ikke er mange som bedriver tægerbinding i dag.

Hva er tægerbinding

I Norge kaller vi det tægerbinding, i Sverige sier de rotsløyd. Det er altså materialet som gir navn til teknikken. Tægerbinding er en måte å lage produkter ved å binde - nærmest sy - tægene sammen. Mer om selve bindeteknikken lenger ned.

Detalj av FME.00947 Kurv - eies av Folkenborg museum. Kurven er bundet av temmelig grove røtter, trolig av gran. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.

Bjørkerøtter har vært mest brukt i Norge, men til større og grovere arbeider har det også blitt benyttet røtter av gran. Bjørkerøttene er spesielt godt egnet for teknikken da de er myke og smidige og samtidig sterke. Granrøtter har lett for å splittes på langs, og fururøtter på tvers under binding. Røtter fra selje, pil og vier har også vært benyttet, men i begrenset grad på grunn av at treslagene ofte vokser på steder med mye annen vegetasjon, noe som gjør det vanskeligere å få opp røttene.

Gjenstandstyper og bruk

Tradisjonelt ble tægerbinding brukt til å lage gjenstander med tanke på oppbevaring, servering og transport av mat, som for eksempel brødkurver, sendingskurver og serveringsbrett. Sendingskurvene var kurver brukt til å frakte med mat når man skulle i bryllup, gravferd eller andre høytidelige sammenkomster hvor det tidligere var vanlig at gjestene tok med mat; sending. Mønsteret på sendingskurvene kunne ha regionale variasjoner.

Her ser du et lite knippe sendingskurver:

Theodor Kittelsens bilde "Grautkjerringer" viser fire pyntede kvinner med sending - den forrerste bærer på en flott sendingskurv av tæger med sendingsklede oppå:

Form

Det overveiende flertall av tægergjenstander har rund eller oval form, noe som skyldes at tægene bindes sammen i spiralform. Det finnes likevel en del kvadratiske og rektangulære gjenstander.

Det vakre, rektangulære fatet som er avbildet øverst i denne artikkelen, FME.04911, eies av Folkenborg museum, Østfoldmuseene. I den ene kortenden er initialene til eierinnen, KCD Kristi Christiansdatter, bundet inn. Bokstaven H etter initialene står for gården Huggård i Rakkestad. I den andre enden er årstallet 1790 bundet inn.

Her er noen flere tægerarbeider med uvanlig form:

Sanking av tæger

Bunt med udelte tæge; støttetæger. Røttene er nesten helt hvite når de er ferske, men får en nydelig gylden glød etterhvert. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.

Røttene finnes lettest i myrer hvor det vokser bjørk langs kanten. Hvitmose og bjørnemose sies å være indikasjoner på gode tægermyrer. Gertrud Nilson beskriver i boka "Min sjuhundrade korg" hvordan hun på 1920- og 30-tallet kunne finne opptil 30 meter lange røtter.

Med stadig færre beitedyr i skogen har mange tidligere fine sankesteder grodd igjen. Sankesteder hvor det over år jevnlig har blitt gravd etter røtter, kan også ha blitt tømt for tæger. Bærum Husflidsforening, hvor jeg gikk på kurs i tægerbinding høsten 2003, hadde tillatelse fra en grunneier på Bjørkelangen om graving etter røtter på ei av myrene hans. De lengste røttene jeg greide å finne var bare omkring to meter lange. I Indre Østfold har det blant annet blitt sanket tæger på Rudsmåsan (Slitu/Askim), hos Kallak torvstrø, og i Degernes.

Tæger kan sankes så lenge marka er bar og uten tele. For å sanke tæger kan det være greit å bruke et potetgrev for å fjerne det øverste jordlaget og planter/vekster. Det kan også være nyttig med en krok uten skarpe kanter, for å løsne røttene. Når man først har funnet ei lovende rot, gjelder det å lirke den varsomt fram med hendene. Det er alltid like spennende å se hvor lang rota er. En skarp kniv er greit for å kutte røttene med.

Når røttene er tatt opp av jorda tørker de raskt. Barken bør derfor fjernes med en gang. Etter at røttene er barket bør de kveiles til ringer og henges til tørk på et luftig sted. Når røttene er tørket kan de oppbevares i årevis uten å bli ødelagte. I forbindelse med hovedfagsarbeidet mitt kjøpte jeg i 2003 flere store esker med tæger fra et dødsbo. Tægeren er fortsatt like fin, selv om den har fått en litt mer gyllen farge med årene.

Binding

Røttene må legges i bløt en stund før man kan jobbe med dem. Da blir de myke og føyelige. Bindingen gjøres ved at udelte tæger, kalt støttetæger, legges i spiral og bindes sammen ved hjelp av delte tæger, bindetæger. For å dele tåga lages det et ca. 1 cm dypt snitt midt i den tykkeste enden og så drar man forsiktig, med støtte fra fingrene, de to halvdelene fra hverandre i hele tågas lengde.

Enkel binding kalles det når bindetåga stikkes på skrå gjennom forrige omgangs sting. For å lage åpning i forrige omgang til å stikke bindetåga gjennom, benyttes en pren eller syl. Pren av dyrebein er å foretrekke, da en syl av stål vil kunne misfarge røttene.

Bunter med ferdig delte bindetæger. Bare å legge i bløt en liten stund så de mykner, så er de klare til bruk. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.
En god spikkekniv til å dele røttene og til å skjære bort små ujevnheter med, samt en pren til å skape åpning for bindetåga er alt du trenger av utstyr. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.
Påbegynt oval bunn med rutemønster. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.
I denne lille halsklaven ses øverst en omgang med osteknuter, deretter enkel binding og nederst en liten taggekant. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.

Mønster kan skapes ved å veksle mellom ulike bindeteknikker, og ved hjelp av farger. Mønstre dannet ved hjelp av ulike bindeteknikker kan inndeles i to grunntyper: tette og gjennombrutte.

Tett mønster

Dette fatet som eies av Trøgstad Bygdemuseum har enkel binding i bunnen og konturbinding på sidene. På den ene kanten er initialene KRD bundet inn. Foto: Anne Grete Krogstad, Trøgstad Bygdemuseum.

Tett mønster lages ved å variere mellom vikling av bindetåga rundt den frie støttetåga og binding om foregående omgangs støttetåg. Slik oppnås ulike geometriske mønstre som for eksempel trappetrinn, ruter, stjerner, sikksakk og stråler. Dette kalles også konturbinding.

Samene har utviklet en spesiell bindeteknikk som bindes med tynne, udelte bindetæger, noe som gir et svært tett resultat. Det fortelles at disse gjenstandene gjerne ble brukt til oppbevaring av salt og kaffe, og at det til og med var mulig å oppbevare vann/væske i dem.

Gjennombrutt mønster

Kurv FME.00485 med gjennombrutt mønster. Tørre røtter er nokså lette å knekke. Mange av de gamle kurvene har derfor knekkskader, noe som også er tilfelle med kanten på denne kurven. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.

Gjennombrutt mønster kan oppnås for eksempel ved at støttetægene bøyes over en en mal, slik at det oppstår tagger eller sikksakkborder. Det er også en rekke eksempler på at ringer eller hjul har blitt felt inn som dekorelement i kurvveggen.

Ved å lage knuter på bindetåga skapes det et lite mellomrom mellom omgangene. Dette ble ofte gjort i osteformer, og knutene kalles derfor "osteknuter". Knutene ga nødvendig lufting av ostemassen i formene.

Her er noen osteformer, også kalt osteteier, samt en kurv med innfelte hjul.

Fargede kurver og fat

Mønster kan også skapes ved hjelp av farger. Enten ved å male gjenstandene eller ved å binde med farget eller ubarket tæger. Tæger kan farges med uttrekk av steinmose eller kjerringris (dvergbjørk), begge gir ulike brunfarger. En har også fått fargestoff ved å tygge orebark.

Eksempler på bemalte kurver:

Tægerbindingens historie

Brosje/nål, diameter 5 cm, laget av Sara Solvang, Målselv. Jeg kjøpte den i Målselv Husflidslags butikk på 1990-tallet. Legg merke til hvor fantastisk jevnt den er bundet, og av de tynneste tæger. Foto: Hilde S Krogstad, Østfoldmuseene.

Kurvmaking hevdes å være av de eldste håndverkene vi har. Kurver kan lages enten ved å flette eller binde materialene sammen - begge teknikkene er trolig like gamle.

De eldste bevarte fragmenter av tægergjenstander i Norge ble funnet i Osebergskipet. Analyser av fragmentene på 1970-tallet viste at det var brukt røtter av et treslag fra Salix-gruppen; altså fra selje, vier eller pil. Det er også bevart et lite fragment av tægerbinding funnet i Gamlebyen i Oslo datert til 1500-tallet.

Tægerbinding hadde et oppsving på midten av 1800-tallet, men ble forlatt til fordel for peddig (også kalt uekte tægerarbeid) på 1890-tallet. Etter hvert som de gamle utøverne av håndverket falt fra, gikk tægerarbeidet sterkt tilbake. Den Norske Husflidsforening iverksatte tidlig på 1900-tallet tiltak for å "revitalisere tægerbinding". I Hattfjelldal ble det i den forbindelsen utdelt premier for hver 12. fullførte kurv. I 1956 tok daværende museumsinspektør ved De Sandvigske Samlinger, G. A. Norman, initiativ til et kurs i tægerbinding på Lillehammer med sikte på å bevare håndverket. På kurset deltok bant annet landets husflidskonsulenter, noe som førte til kursvirksomhet over hele landet og økt interesse for teknikken. Instruktør på kurset var Anna Nyvoll, som på midten av 1980-tallet fikk tildelt Norges Husflidslags diplom for sin innsats for å bevare tægerbindingen.

På 1970- og 80-tallet var det flere artikler om tægerbinding i ulike tidsskrifter, blant annet i Bonytt, Norsk Husflid og Norsk Ukeblad - se litteraturlisten nederst i artikkelen. I flere av artiklene nevnes nødvendigheten av å lage "gode bruksting for dagen i dag", for å sikre bevaring av teknikken. I artiklene nevnes brosjer, øreklips, brillehus, serviettringer, eggebegre og slipsnål som eksempler på slike bruksting.

I dag er det bare noen få personer i Norge som driver med tægerbinding. Det finnes blant annet en tægerring i regi av Bærum Husflidsforening, og enkelte husflidslag tilbyr kurs. På Facebook er det en privat gruppe som heter Tægerbinding. Den har pr. 10. juli 2020 29 medlemmer.

Bindeteknikken andre steder i verden

Bindeteknikken er kjent over store deler av verden, men med andre materialer, som for eksempel siv og halm. Felles for materialene er at de har den mykhet og elastisitet som teknikken krever. Det antas at røtter har vært mest brukt i de nordligste deler av Europa: Norge, Mellom- og Nord-Sverige, Finland og Russland, mens det i Syd-Sverige, Danmark og sørover på kontinentet har vært benyttet halm eller strå. Det finnes imidlertid indianergrupper i California, blant annet Pomo-indianerne, som bruker røtter i kurvene sine.

Trykk på knappen under for å se kurvene som dukker opp ved å søke på "Pomo indian baskets". Noen av kurvene ser ut til å være laget av røtter i bindeteknikk, men langt fra alle.

Her er noen fargerike kurver fra Pakistan innkjøpt i 2003 av Norsk Folkemuseum i forbindelse med en utstilling om pakistansk innvandring til Norge, "Norge - et land for meg?". De er registrert i museumsdatabasen med tæger som materiale, men jeg er usikker på om det er riktig. Bindematerialet ser ut til å være tynnere og blankere enn tæger. Kan hende er det strå av noe slag? Teknikken er imidlertid den samme som i tægerbinding:

Lyst til å prøve tægerbinding?

For deg som nå brenner etter å prøve deg på tægerbinding: Husk at du må kontakte grunneieren og få tillatelse FØR du begynner å grave etter røtter!

Boka "Form og forming. Tæger" fra 1977 av Inger Ruden Andersen gir en god innføring i teknikken. Den er for lengst utgått fra forlaget, men er tilgjengelig digitalt via Nasjonalbiblioteket - klikk på knappen under:

Tilnærmet fullstendig litteraturliste om tægerbinding

Andersen, Inger Rurden: Form og forming. Tæger, Universitetsforlaget, Oslo, 1977.

Bergström-Andelius, Emma: Om lapska rotkorgar, AB Nyheternas Tryckeri, Umeå, 1970.

Biörnstad, Arne: «Vi samlar korgar» i Fataburen, Nordiska Museet, Stockholm, 1959, s. 172-175.

Fonbeck, Bodil Skodstrup: «Arbeider i tæger», Norsk Husflid, nr. 5, 1985, s 28-31.

Hartmark, Cecilie: «Tægerarbeid» i Norsk Ukeblad, nr. 36, 1983, s 53-57.

Hofseth, Ellen Høigård: «En glemt gjenstand fra Oseberg» i Nicolay nr. 29, 1978, s. 2-11.

Krogstad, Hilde Serine: Røtter fra fortida – smykker for samtida, Hovedfagsoppgave, Høgskolen i Telemark, 2004.

Lithberg, Nils: «Svensk korgslöjd» i RIG, 1921 nr. 4, s. 118-139.

Manker, Ernst: «Förningskorgar från Tjörn» i Fataburen, Nordiska Museet, Stockholm, 1943, s. 164-165.

Munksgaard, Jan Henrik: Kurver, C. Huitfeldt Forlag, Oslo, 1980.

Nilson, Gertrud: Min sjuhundrade korg, Centraltryckeriet, Borås, 1976.

Nilsson, Eva: Av never og rot, A/S Landbruksforlaget, Oslo, 1979.

Nilsson, Eva: Rotslöjd: tradition, teknik, inspiration, LTs förlag, Stockholm, 1987.

Omberg, Unn: «Tægerfletting» i Nye bonytt, nr. 4, 1981, s 78-79.

Stigum, Hilmar: «Tægerkorger» i Prydkunst, nr. 1, 1929-30, s 35-36 og 51-52.

Svensson, Tom G.: «Kontinuitet och förändring innom samisk rotslöjd». Særtrykk av By og bygd, Norsk Folkemuseums årbok, Kirstes Boktrykkeri, Oslo, bind XXVI, 1978, s. 153-166.

Sørensen, Steinar: «Tågbinding i Østerdalen» i Glomdalsmuseet. Nytt om gamalt, Glomdalsmuseet, 1985, s. 6-35.

Teien, Ida Kristine: «Tæger – en studie av håndverkstradering og gjenstandskomplekser» i Anno Hedmark, årbok 2015.

Walla, Arvid: Vi binder med tæger, Ernst G. Mortensens Forlag, Oslo, 1968.

Ågotnes, Jakob: «Tægerkorger på Maihaugen i Maihaugen 1969 – 1975, De Sandvigske Samlinger, Lillehammer, 1975, s. 62-75.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to