De første fargene - autokromplater og fargerasterplater

Autokrom, portrett av en sittende kvinne ved et bord. Hun bærer en stor hatt med blomster og det er blomster i vasen ved siden av.

På 1850/60-tallet arbeidet forskerne Louis Ducos Du Hauron (1837-1915) i Frankrike og James Clerk Maxwell (1831 -1879) i Skottland parallelt med fargefotografiske teorier og eksperimenter. Begge visste om hverandres arbeid og utvekslet sine tanker mange ganger rundt hva vi i dag regner som verdens første skritt innen fargefotografi.

Oppfinnelsen, teorien og historien bak

Ukjent fotograf, Autokrom fra tidsrommet 1907-1920. Preus museums samling

Begge forskere kom frem til teorien og praksisen om subtraktiv og, i tilfelle autokrom-teknikken, additivt fargefotografi. Begge forskerne slet også med at fotografisk materiale på den tiden hadde en lysømfintlighet som var begrenset til nesten kun den ultrafiolette og blå andelen av lysets spektrum. Til tross for dette klarte de å gjennomføre noen viktige eksperimentelle skritt i retning fargefotografi. Men siden de ikke klarte å ta et opptak av hele lysets spekter var det ikke mulig å få til noe veldig godt resultat. Heldigvis, ikke langt etter det grunnleggende arbeidet til Maxwell og Ducos Du Hauron kom det neste store steget.

I 1873 kom en banebrytende oppdagelse gjort av den tyske kjemikeren Hermann Wilhelm Vogel (1834 – 1898), nemlig at det var mulig å sensibilisere de tradisjonelle ultrafiolett- og blå-ømfintlige kollodion-våtplater med hjelp av spesielle fargestoffer slik at platen også ble gjort ømfintlig overfor en større andel av lysets spekter. Med dette ble det fotografiske materialet ikke bare mer lysømfintlig, men noe mye mer revolusjonært hadde skjedd, - det fotografiske sjikt kunne se farge. På denne tiden og i de følgende årene ble mangfoldige eksperimenter innen fargefotografi gjennomført. Den mest kjente og tidligste fargefotografiske oppdagelse var sannsynligvis Maxwells fotografi av en fargerik skotsk sløyfe (engelsk: tartan ribbon) fra 1861 og Du Hauron’s Stilleben med sommerfugl fra 1875.

Industrielle fargeraster-plater – autokrom og andre teknikker

Det nesten alle tidlige farge-fotografiske teknikker hadde til felles var at de var av en mer eller mindre eksperimentell karakter. Fotografen trengte mye kunnskap, erfaring, tid og svært spesielt utstyr for å klare å fremskaffe et farge-fotografisk opptak. Produsenter av utstyr var ofte veldig spesialiserte og kundekretsen var liten, noe som i mange tilfeller medførte en logistisk og finansiell utfordring for de fleste interesserte fotografer. Likevel, de mer avanserte produsentene av fotografisk materiale fant et potensiale i fargefotografi og ønsket å bringe også dette ut til en større kundekrets, helst på linje med tradisjonelt svart-hvit-fotografi. Men om dette skulle kunne gjennomføres måtte teknikken forenkles, og nødvendig utstyr og materiale bli rimeligere.

Målet for industrien var en kundekrets som ikke kun omfattet profesjonelle yrkesfotografer og vitenskapsfolk, men også den interesserte amatør-fotografen med ambisjoner i den nye verden - fargefotografiet. En viktig produsent som det er viktig å fremheve her er selskapet Lumière av de to brødrene Auguste Lumière (1862–1954) og Louis Lumière (1864–1948). Lumière-brødrenes firma var en av de mest kjente og avanserte produsentene av gelatin tørrplater samt et stort mangfold av i sin tid høyteknologisk fotografisk materiale og utstyr. Firmaet Lumière var godt involvert og informert om all slags forskningsarbeid rundt fotografisk materiale og utstyr, da også i forhold til arbeidet gjort av Maxwell, Ducos Du Hauron og Vogel.

Heinrich Kühn, Knabenporträt [Portrett av Hans Kühn], 1907. Autokrom. Preus museums samling. NMFF.002683

Autokromteknikken, som er en fargerasterteknikk, ble designet av brødrene Lumière etter prinsippene for additiv fargereproduksjon

Mikroskopbilde av de fargede stivelseskornene i en autokromplate.

1904 patenterte brødrene Lumière autokrom-teknikken i London. Til denne type farge-fotografisk teknikk benyttes potetstivelsekorn som er innfarget i rødt, grønt og blåfiolett. Kornene, som er ensartede i form og størrelse (0,015 mm i diameter gjennomsnittlig), fordeles og valses på en glassbærer som er preparert med et limsjikt av kollodium (= nitrocellulose løst i alkohol og eter). Mellomrommene fylles med sort kullpigment for å oppnå et helt tett fargeraster filterelement. Glassplaten får deretter et lag til med kollodium for å gjøre filterelementet vanntett. Når kollodiumlaget er tørt legges et sjikt av pankromatisk eller isokromatisk sensibilisert gelatinemulsjon som er en emulsjon følsom overfor hele spekteret av synlig lys. Det er på en måte den samme type emulsjon som allerede var i bruk til vanlig svart/hvitt gelatin tørrplate. Den ferdige autokrom-platen kunne så kuttes og pakkes i standardiserte formater, ferdig til salg og den kunne benyttes i flere måneder.

Til fotograferingen kunne et helt vanlig kamera brukes, et som var utstyrt med plateholder i sin tids standard plateformat. I kameraet settes platen med glass-siden til linsen slik at lyset under eksponeringen passerer gjennom de fargede stivelsekornene (fargefilterelementer) og videre til emulsjonen. Siden lyset først måtte passere gjennom glassbærer, lim-sjikt og ikke minst fargefilteret i platen før det kom frem til emulsjonen, gjorde det noe med hastigheten og lysømfintligheten til materialet. For å sammenligne ømfintligheten: en vanlig svart-hvitt tørrplate var cirka femti ganger mer ømfintlig enn en autokromplate.

Det betydde at fotografen var nødt til å bruke stativ under eksponeringen, uansett vær. Likevel var det mulig i godt sollys med relativt korte eksponeringstider som tillot fotografering av personer og andre levende objekter. Et typisk subjekt for fotografering, som også Lumière brukte mye til reklame for seg, var røde gjenstander og objekter som for eksempel røde parasoller og folk med røde klær. En årsak til det var den spesielt gode gjengivelsen av rødt med denne teknikken, men også lyse farger eller hudtoner kunne reproduseres bra med autokromplaten.

Heinrich Kühn, portrett av Edeltrude og Walther Kühn, 1912-1913. Autokrom. Preus museums samling. NMFF.002680

Visning

Et positivt fremkalt fargebilde sees fra emulsjonssiden når lys skinner gjennom rasteret av de fargede stivelsekornene. Visning kunne foregå med en håndholdt betrakter eller visningsapparat som ligner apparater til svart-hvit betraktere, både som enkeltplate, men også i stereoformat. Slike finnes for eksempel i Preus museums Grendahl-samling. Det som er vanskelig eller utfordrende, nesten umulig, er god fremvisning gjennom en lyssterk projektor. Platens egenskaper med et innebygget sterk lysabsorberende filterelement som består av stivelseskorn og kullpigment, gjør gjennomskinneligheten begrenset. Det hele absorberer veldig mye lys, noe som betydde at svært lyssterke projektorer var nødvendig. Men det innebar også sterk varmeutvikling på platen, og dermed stor fare for varmeskade på fotografiet.

Han Grendahl, Blomstrende kaktus. Juni 1934. Preus museums samling

Stereo autokromer fra samlingen etter Hans Grendahl

Fremkalling av autokromplaten

For å gjøre det lettest mulig for fotografen, tilrettela firmaet Lumière fremkallingen slik at den for en stor del tilsvarte fremkallingen av svart-hvit diasfremkalling (omvendt-fremkalling). Fotografen kunne sende inn, eller levere, til profesjonell fremkalling. Men for den spesielt interesserte fotografen ble det i tillegg til platen også solgt fremkallingssett som gjorde det mulig å fremkalle platene nesten hvor som helst.

Heinrich Kühn, Kinderspiel [Lotte og Edeltrude Kühn], 1907. Autokrom. Preus museums samling. NMFF.002681

Brukstid og popularitet

Autokromteknikken var meget populær fra 1908 (kunngjort 1907) og opp til slutten av 1930-årene. I denne perioden ble omtrent 20 millioner autokromplater eksponert og fremkalt. I tillegg til plater innførte Lumière i 1932 autokromteknikken på en fleksibel filmbase under navn Filmcolour. Noen av de største kjente samlinger i verden er hos Albert Kahn arkivet Frankrike, Royal National Geographic Society i Storbritannia eller National Geographic Society i USA.

Karl Struss, Ethel Prague with Umbrella, Long Island, 1910. Dye-transfer print fra autokrom. Preus museums samling. NMFF.003029-2

Andre lignende teknikker

Det finnes mange andre fargerasterteknikker (additive color screen processes) hvorav de fleste også er representert i Preus museums samling. En av de mest vanlige er Firmaet AGFA sin fargeraster-teknikk (Aktiengesellschaft für Anilinfabrikation, grunnlagt 1867 og siden 1964 kjent under navnet AGFA). Produktene ble forhandlet under navnet Agfacolor og Agfacolor ultra. Agfacolor-teknikken, som kom i 1914, ligner i hovedsak prinsippet for autokromteknikken. Det som skiller den fra autokrom er at firmaet AGFA bruker fargede harpikskorn som filterelementer som er så tettpakket at svart pigment mellom fargefiltrene ikke lenger er nødvendig. Dette var en stor fordel siden det svarte pigmentet hos autokrom absorberte unødig mye lys.

AGFAcolor plater var dermed seks ganger raskere en tilsvarende autokromplater. På grunn av det andre slaget filterteknikk fremstår denne type fargeopptak ofte lysere en autokromplater, projeksjon var dermed også lettere. Teknikken finnes for det meste på glass som bærer, men også på fleksibel filmbase på cellulosenitrat-basis som ble produsert fra 1934 til 1938. Andre kjente teknikker med lignende prinsipp er for eksempel den meget suksessfulle Dufaycolor (pat. 1908; inntil 1920 forhandlet under navn Dioptichrome), teknikken ble introdusert i 1910 av Louise D. Dufay. Denne teknikken bruker et meget fint geometrisk anordnet filterraster som tillater mye lys å passere. På grunn av større ømfintlighet ble teknikken etter hvert mer populær enn autokromteknikken.

Som nevnt finnes det mange andre fargerasterteknikker (screen-plate processes). Markedet var vanskelig å overleve i for mange små produsenter med lignende, men forskjellige, patenter og teknikker. Noen øvrige betydningsfulle er Paget (introdusert 1914), Joly (pat. 1894 & 1897), Omni-color (pat. 1906), Finlay-color (introdusert 1908 &1930 reintrodusert) … Alle disse teknikkene gikk ut av bruk rundt 1940 da moderne fargematerialer kom på markedet, materialer som var basert på kromogen fargeteknikk - en teknikk som brukes fortsatt den dag i dag. Fotografer og samlinger som er representative for autokrom og andre fargeraster-teknikker som også AGFA-fargeraster teknikken i Preus museums samling, er Heinrich Kühn, Hans Grendahl men også Preus autokromsamling eller deler av Professor Dr. A. Narath samlingen av tidlig fargefotografi.

Heinrich Kühn, Kinderspiel II [Kühn har tatt bilde av barna sine Lotte, Walther og Hans i den nye autokromteknikken allerede i 1907]. Preus museums samling

Tips til litteratur og websider for ytterligere fordypning:

Antman, Mark, The Autochrome: 100 Years of Color Photography, reprinted in The Picture Professional, Issue 2, 2007. Bjorli, Trond og Jakobsen Kjetil, Norge i farger 1910 - Bilder fra Albert Kahns verdensarkiv, 2011. Coote Jack H: The Illustrated History of Colour Photography, 1993. Eder, Josef Maria, History of photography, translated, 1945. Friedman, J.S., History of Color Photography, Focus Press, 1968. Focal Encyclopedia of Photography, 4th Edition 2007. ICP, Encyclopedia of Photography, 1984. Koshofer, Gerd: Farbfotografie, Band 1 – 3, 1981. Lavedrine, Bertrand; Gandolfo, Jean-Paul; Capderou, Christine: Lumiere Autochrome - History, Technology, and: History, Technology, and Preservation, 2013. Neuhauss, Richard: Lehrbuch der Projektion, 1908. Okuefuna; David, The Wonderful World of Albert Kahn: Colour Photographs from a Lost Age, 2008. Pénichon Sylvie: Twentieth Century Colour Photographs, 2013. Roberts, Pamela: The Genius of Color Photography: From the Autochrome to the Digital Age, 2010. Wood, John: The Art of the Autochrome – Birth of Color Photography, 1993. Image Permanence Institute (IPI) Graphics Atlas, 2020: http://www.graphicsatlas.org/
The National Science and Media Museum UK, 2020: http://www.nationalmediamuseum.org.uk/autochrome/Notable_Photographers_detail.asp?PhotographersID=9 Institute - Musée Lumière, 2020: http://www.institut- lumiere.org/english/lumiere/autochrome.html Eastman Museum 2020: https://www.youtube.com/watch?v=sxPmQe6Lz6U

Karl Struss, Stilleben, 1910-1915. Dye-transfer print fra autokromplate. Preus museums samling. NMFF.002930

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Share to