main article image
Roderick Ewart

Teleboben

Den fullkomne kombinasjon av spark og styrbar kjelke!

De første kjente beskrivelsene og beretningene om sparken kommer fra Piteå i Nord-Sverige i 1872.Fra Sverige spredte sparken seg til Finland, og siden til Norge. Først omkring 1900 var den vanlig her i landet. Den egner seg ikke i løs snø, men er beregnet for hardstappet snø eller is., og det hevdes at meienes bredde er bestemt ut fra hestens skrittbredde!

Museet har en rekke sparker i samlingen, både barnesparker og voksensparker. De fleste av kjente merker som Nansen-spark og Rapp, men også en spark som ikke er helt som alle andre – nemlig Teleboben – en litt merkelig og uvanlig spark. Denne er multifunksjonell og kan ved et «enkelt» håndgrep bytte fra vanlig spark til akekjelke.

Roderick Ewart

Sparken i museets eie ble produsert av Telebob, et lite foretak som holdt til i Telemark. Selskapet ble startet i 1930-årene da mekaniker, verksmester og tusenkunstner Håkon Ellingsen i Skien gikk i kompaniskap med Halvor Folkestad på Nordre Falkum. Halvor Folkestad var opprinnelig kaptein, men gikk etter hvert over til landbruk. Hans store lidenskap var likevel teknologi og oppfinnelser.

Produksjonen av Teleboben foregikk på Folkestads gård Nordre Falkum. Treverket ble frest på Isaksens Trevarefabrikk, mens en del av jerndelene ble stanset ut ved Brevik Blikvarefabrik. Teleboben ble produsert i to versjoner – en med ratt og en med frontmontert spak som kunne vri meiene i den retning en ønsket å kjøre. Rattmodellen var den dyreste, men også den som var lettest å manøvrere.

Sommeren 2010 fikk museet besøk av to damer fra Telemark, og det viste seg at dene ene av disse var datter av Halvor Folkestad. Hun syntes det var fantastisk morsomt å se igjen en Telebob på Fredrikstad museum, og hun kunne også fortelle at hennes far tok patent på Teleboben en gang før krigen. Senere sendte hun oss en original plakat brukt i salgskampanjene for Teleboben. Plakaten er tegnet i 1936, kanskje var dette Telebobens første år i salg!

Artikkelen er hentet fra boken "Ting & Tang" fra Østfoldmuseene.

Share to