Frilandsdyrking av granplanter i Stiklestad planteskole i Verdal i Nord-Trøndelag. Fotografiet viser hvordan plantesengene ble forsøkt beskyttet mot såkalt vintertørke ved hjelp a...
Inn-Trøndelag Skogselskap etablerte flere planteskoler tidlig på 1900-tallet. Alt i 1901 ble det anlagt et anlegg for Verdalen på Værdalsbrukets grunn på Verdalsøra. Denne plante ...
Inn-Trøndelag Skogselskap etablerte flere planteskoler tidlig på 1900-tallet. Alt i 1901 ble det anlagt et anlegg for Verdalen på Værdalsbrukets grunn på Verdalsøra. Denne planteskolen ble nedlagt alt etter et par års drift. Heller ikke et lite anlegg som ble opparbeidet på Stokkan i Stjørdal gav tilfredsstillende produksjonsmuligheter, men der ble virksomheten holdt i gang til 1921. I mellomtida, i perioden 1913-15, ble det etablert en planteskole på Steinkjer. Her ble det også, omkring 1930, innredet ei lita klengstue. Til tross for problemer med klima, sopp og insekter, ble Steinkjer planteskole en viktig leverandør av planter i regionen. Ekspansjonsmulighetene ut over de åtte målene Inn-Trøndelag Skogselskap hadde fått overta fra kommunen var imidlertid små. Kommunen ytret dessuten ønske om å få arealene tilbake, for å kunne bruke dem til boligtomter etter hvert som tettstedet vokste. I 1938 averterte organisasjonen etter arealer for en ny planteskole. Valget falt på den 143 dekar store eiendommen Vestre Hallem på Stiklestad i Verdal kommune. Arbeidet med å legge om til skogplanteproduksjon på de 37 dekarene av denne eiendommen som var fulldyrket startet i 1939, med utprikling av frøplanter fra anlegget i Steinkjer. Eiendommen var husløs, så det ble først bygd et lagerhus og doer. I 1941 ble det reist en bygning med spisebrakke og boligrom for bestyrerfamilien på planteskolen. I kjelleren ble det blant annet innredet frølager og pakkerom. Det var vel mye stein i jorda på Hallem, og stundom skapte vinterklimaet med stadige vekslinger mellom pluss- og minusgrader problemer. Ellers viste arealene seg godt egnet for formålet, og bestyrer Anton Kjeldset fikk avsetning for plantene. Etter en litt laber start under 2. verdenskrig, økte etterspørselen. For å kunne tilfredsstille behovet for planter måtte Inn-Trøndelag Skogselskap sørge for nydyrking på planteskolegarden samt kjøp og leie av tilleggsjord, slik at produksjonen kunne utvides. I 1955 disponerte Stiklestad planteskole 152 dekar dyrkingsareal (så- og plantefelt), dels på fastmark, dels på myr. På dette tidspunktet var kulturaktiviteten i skogbruket i regionen så stor at planteskolebestyreren anslo at han hadde behov for et areal på 230 – 250 dekar. Planteskolen leverte i hovedsak ble produsert 4-årige planter. I 1958 fikk anlegget ny driftsbygning med cirka 330 kvadratmeters grunnflate og to etasjer. Her ble det også plass til spisesal, garderobe og vaskerom for arbeiderne. I 1960 ble det innredet kjølerom for lagring av prikle- og salgsplanter i kjelleren der det gamle vaskerommet for personalet hadde vært. Dette rommet viste seg snart for lite, og i 1962 stor det ferdig en kjølelagerbygning med grunnflate på 570 kvadratmeter. På denne tida fikk planteskolen også vatningsanlegg. Fra 1973 la styret og Inn-Trøndelag skogselskap og den daglige lederen ved planteskolen om til pluggplanteproduksjon i pottebrett, som delvis foregikk i veksthus. Dette førte til en mer komprimert produksjon, med spiringsfasen i veksthus. Planteskolen hadde gode år på 1970- og 80-tallet, men så begynte etterspørselen etter planter å synke i Trøndelag, som ellers i Norge. Vinteren 2002 kom meldinga om at Namdal, Inn-Trøndelag og Sør-Trøndelag hadde blitt enige om å samordne sin skogplanteproduksjon for å kunne tilpasse produksjonskapasiteten til etterspørselen og redusere driftsutgiftene. Konsekvensen ble at Stiklestad planteskole ble nedlagt, mens produksjonen på Skjerdingstad og Kvatningen fortsatte. Liknende omstruktureringer i skogplanteproduksjonen skjedde også i andre deler av landet på denne perioden.
SubjectFrilandsdyrking av granplanter i Stiklestad planteskole i Verdal i Nord-Trøndelag. Fotografiet viser hvordan plantesengene ble forsøkt beskyttet mot såkalt vintertørke ved hjelp av risskjermer. Skjerminga besto av rekker av halvannen til to meter høye, tettstilte lauvtrær (sannsynligvis or) som sto parallelt med plantesengene med fire- fem sengers mellomrom. Hensikten med en slik løsning var at risskjermen skulle bremse vinden, og dermed forhindre at snøen ble feid bort fra dyrkingsarealene. Snøen gav nemlig plantene beskyttelse i perioder med mildvær. På barmark vinterstid hadde nemlig de ”overjordiske” delene av plantene lett for å tine opp og innlede en åndingsprosess, som innebar at baret avgav fuktighet, uten at det ble tilført ny fuktighet fra røttene, som fortsatt sto i stivfrossen jord (tele). Å verne skogplantene mot vintertørke på denne måten var vanlig i 1960-åra, spesielt på planteskoler som lå i strøk der det var mye vind, lite snø og hyppig veksling mellom perioder med pluss- og minusgrader i februar og mars. I bakgrunnen ser vi de bygningene planteskolen på Stiklestad hadde i begynnelsen av 1960-åra, nemlig (fra venstre mot høyre) en driftsbygning fra 1958 (inneholdt lagerrom, samt spisesal, garderrober og vaskerom for arbeierne), et lagerhus fra 1939 og bestyrerbolig, som ble reist i 1941-42.
Dette fotografiet er ett av flere som konservator Bjørn Bækkelund ved Norsk Skogmuseum fikk tilsendt fra pensjonert planteskolebestyrer Georg Kjeldset ved Stiklestad planteskole i Nord-Trøndelag våren 2011, etter at Kjeldset hadde lest et manuskript Bækkelund hadde skrevet om planteskolenes historie. Tanken var at en del av bildene kunne brukes som illustrasjoner til driftstekniske utviklingstrekk som er beskrevet i manuskriptet når dette publiseres.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».