Jaktscene i Norsk Skogbruksmuseums jaktutstilling, som ble åpnet i 1972. Fotografiet viser utstillingen slik den så ut i 1983. Hovedmotivet her er en montasje som viser bjørnejak...

I begynnelsen av 1960-åra flyttet Norsk Skogmuseums nyansatte konservator Tore Fossum og hans kontormedarbeider og omviser, Hjørdis Furuheim, fra kontorlokaler i bygningen «Framnes» på Glomdalsmuseet til Klokkergarden Fossum på østsida av Glomma. Her ble det innredet kontorer i våningshuset og utstillinger i låven, men planen var hele tida å få reist et moderne museumsbygg. Byggearbeidet ble igangsatt i begynnelsen av mai 1969, og om lag ett år seinere kunne entreprenørselskapet Martin M. Bakken presentere et ferdig råbygg. Bygningskjernen var på 40 X 40 meter i tre plan. I tillegg ble det oppsatt en liten kontorfløy. Bygningskomplekset ble offisielt innviet i nærvær av kong Olav V, og med kunstneriske innslag ved skuespiller Jens Bolling og Hindar-kvartetten den 22. juni 1971. Om lag ett år tidligere hadde museet ansatt Jostein K. Nysæther som utstillingsdesigner og museumslærer. Til åpningsdagen hadde han, blant annet i samarbeid med geologen Steinar Skjeseth, vegetasjonshistorikeren Kari Henningsmoen og museumsbestyrer Fossum fått ferdig utstillinger i bygningens første etasje. Her var det geologi og jordsmonn, skogens innvandring og skogbruket som var hovedtemaer. Påfølgende år, i 1971-72, arbeidet Nysæther og zoologen Edvard K. Barth med jakt- og fanstutstillinger i museumsbygningens 2. etasje, hvor dette fotografiet er tatt. Denne utstillingen ble åpnet av statsråd Olav Gjærevoll i samband med museets representantskapsmøte 27. juni 1972. Seinere samme høst kompletterte man denne utstillingen med en sekvens om arktisk jakt og fangst. Året etter var utstillingsbygging med ferskvannsfiske som tema en sentral aktivitet ved museet. 1970-tallets utstillinger om disse emnene ble gradvis oppgradert i takt med at museet fikk inn nytt materiale og ny kunnskap, slik Tore Fossum hadde planlagt det. En fullstendig fornyelse fant ikke sted før i 2010-13, da museet produserte den nye basisutstillingen «Tråkk i mangfoldig natur».

Høsten 2015 fikk Norsk Skogmuseum en henvendelse fra Monica Pedersen fra Alta i Finnmark, som hadde sett fotografiet av denne utstillingsmontasjen på nettstedet "Digitalt museum". Hun assosierte denne situasjonen med en opplevelse en av hennes forfedre, Anders Pedersen (1827-1908) hadde hatt i møte med bjørn. På oppfordring sendte hun fortellinga om Anders Pedersens kamp med bjørnen, som gjengis her:

«Her er historien om Anders kamp med bjørnen, slik jeg (Ole Eivind Nilelsen) fikk den i sin tid fra Gullbjørg Storvik:

Anders selv bodde i Kræken i Øksfjordbotn, og det var den eiendommen hans far hadde eid. Han skal ha vært utrolig sterk, og fikk oppnavnet «Bjørn» Anders. På midten av 1850-tallet var det ennå bjørn på vandring på fjellet og i fjordene i Finnmark. Folket i fjorden hadde i lange perioder vært plaget med at bjørnen kom og forsynte seg av sau og annen buskap. Anders hadde derfor sendt bud til en kar i
Tappeluft i Langfjord om å ta seg en tur over eidet for å hjelpe dem med å få skutt bjørnen neste gang den kom . Mannen kom og hadde med seg våpenet. Det var et av disse som måtte fylles med krutt, så man måtte jo treffe på første forsøk om man skjøt. Mannen kom, og bjørnen kom også. Mannen la seg i skuddposiosjon, men han traff
ikke, og bjørnen gikk til angrep. Det ble et durabelig slagsmål, og mannen ble stygtskamfert.

Anders og folket på gården fikk imidlertid lagd så mye spetakkel at bjørnen trakk seg tilbake, og mannen ble reddet og lappet sammen.
Anders ladet våpenet og tenke at han fikk selv prøve når bjørnen igjen kom, og det varte ikke lenge. Han traff heller ikke, og det endte med et fryktelig slagsmål mellom bjørnen og menneske.

Anders var heldig, for nå var bjørnen blitt skikkelig forvirret over denne tullingen på to bein som ville slåss. Den trakk seg litt tilbake for å liksom å tenke seg om, men det ble en ny runde. Anders fikk selvsagt rundjuling, men bjørnen fikk ikke ødelagt ham, for Anders var hele tiden i bevegelse og slo og hamret på bjørnen.

Til slutt ga den opp og trakk seg tilbake til skogen, og folket fikk Anders i hus. Han var mørbanket i flere dager, men etter det fikk han tilnavnet «Bjørn» Anders som han bar hele livet.»

Monica Pedersen skriver videre om Anders Pedersen:

«Bjørn» Anders Pedersen født 18. september 1827, død 29. januar 1908. Han var opprinnelig fra Kautokeino, men slo seg ned som fisker, gårdbruker og selveier . Eiendommen er fremdeles i familiens eie. Han har etterhvert fått mange etterkommere . Han var ingen liten kar sies det, og det tror jeg også, da min bestefar også var stor og hadde de største nevene jeg noen gang har sett i mitt liv .

I sommer reiste jeg til Norsk Skogmuseum i Elverum for å ta min 5. generasjon i øyesyn, for min onkel Alfon fortalte om denne karen som var utstilt hos dere, men han var tatt bort ble det fortalt av den unge gutten jeg snakket med. Jeg har siden 2011 holdt på med slektsforskning og syns denne historien er interessant nok , den forteller jo hvordan natur, dyr, og mennesker levde tett innpå hverandre på den tiden. Idag er det ikke slik, mine besteforeldre som idag er borte , som overtok gård og grunn drev fortsatt med fiske og gårdsbruk, sauene beitet langs med veien og i Kræken/Hæsjenes/Storvika området.

Det hadde vært veldig flott om man kunne fått utstillingen tilbake, for etterslekten, og for de som har besøkt museumet i alle år og som husker denne utstillingen og som har gjordt stort inntrykk og fasinert mange slik jeg har hørt. Det at hans Kautokeino kofte er blitt så ødelagt er jo veldig trist, men man har folk som syr og kan gjenskape slikt. Anders Pedersen stammer fra den store Hætta-slekten i Kautokeino, hans mor Bereth Mathisdatter Hætta stammer fra den store Hætta-slekten i Kautokeino.

Collapse text