I de første par etterkrigsåra var det maktpåliggende for den norske stat å få fart i tømmeravvirkningen i skogene, både for å skaffe materialer til gjenreising av boliger og næringsbygg, og for å skaffe råstoff til en treforedlingsindustri som sysselsatte mange og var ei viktig eksportnæring med gode avsetningsmuligheter for sine produkter. Mens myndighetene var opptatt av hvordan de skulle organisere og finansiere import av motorsager, var det flere aktører som arbeidet med ideer om å etablere norsk motorsagproduksjon. Blant disse var sagbruksmannen Trygve Johnsen og børsemakeren Gunnar Busk, som hadde blitt kjent med hverandre i forbindelse med motstandsarbeid mot den tyske okkupajonen av Norge under 2. verdenskrig. Johnsen hadde ideen, Busk hadde den tekniske kompetansen som skulle til for å arbeide fram en brukbar motorsagprototyp. Samarbeidet startet i 1946. Målet var å utvikle ei enmanns motorsag som det var overkommelig å bære, og som hadde så smalt sverd at det gikk an å bruke kile, og dermed kontrollere felleretningen. Prototypen, som ble kalt «Primusen», var ferdig i 1947. Den hadde direkte drift og automatisk sentrifugalkløtsj, samt et smalt sverd med endetrinse. «Primusen» ble demonstrert for Arbeidsinspektøren i skogbruket, Det norske Skogforsøksvesen og Regjeringens tømmerutvalg, ja til og med for statsråder i Arbeiderparti-regjeringen. Johnsen og Busks modell ble som følge av målrettet lobbyering tatt med i det systematiske testingsarbeidet som ble organisert av Skogforsøksvesenet. Gode anbefalinger fra denne instansen styrket den arbeidet med å få etablert en norsk motorsagproduksjon. Gründerne fikk banklån og statsgaranti som skulle gjøre det mulig å sette i gang masseproduksjon. Den første modellen, «JoBu-senior» kom på markedet i 1948. I 1951-52 fulgte en lettere modell, «JoBu Junior», som vakte berettiget begeistring og ble en salgssuksess, I en periode ble det levert 14-15 000 slike sager fra fabrikken i Drøbak årlig. Etter hvert greide konkurrentene å innhentet JoBus forsprang med hensyn til vekt og funksjonalitet, så også JoBu-fabrikken utviklet nye modeller, stadig lettere og mer hurtiggående. Firmaet drev dessuten engrossalg av annen skogsredskap. I 1959 ble importrestriksjonene på utenlandske sagmodeller opphevet, men JoBu hevdet seg likevel bra i et marked der det var pris og kvalitetet som bestemte kundenes valg. I slutten av 1960-åra ble JoBu oppkjøpt av det norske Elkem-konsernet. Om lag ti år seinere, i 1979 videresolgte virksomheten til det svenske Electrolux-konsernet. De eide fra før produsenter som Jonsered, Husqvarna og Partner. JoBu ble følgelig slått sammen med Jonsered med henblikk på å oppnå rasjonalisering i produksjon og distribusjon. Den siste sagmodellen som bar JoBus navn ble lansert i 1982. I løpet av 34 år leverte JoBu 30 ulike sagmodeller.
I JoBu-selskapets salgskatalog («Innkjøpsbok for skogbruket utgave nr. 1») fra midten av 1950-åra er sagmodellen «JoBu Senior» markedsført slik:
«Nr. 101. JO-BU «SENIOR» MOTORSAG. Denne sagen er kjent og skattet i vide kretser for sin store kraft og pålitelighet under alle forhold. Den er utstyrt med en ramme som gjør den lettvint å betjene og dessuten beskytter motoren. Sin fremste oppgave har sagen der skogen er særlig grov og hvor det felles i lag. Denne robuste sag vil også være den riktige hvis man skal leie sagen ut til andre. En bæresele følger alltid med, slik at sagen kan transporteres på ryggen over lengre avstander eller opphengt på hoften når en går fra et tre til annet. Til utstyret hører ellers to kjeder og en del verktøy, foruten veiledningshefte og reservedelsfortegnelse. Jo-Bu «Senior» kan bl. A. nyttes som drivkraft til Jo-Bu kappsag.
Tekniske data:
Motor: Spesialbygget totakter, 125 ccm. Sylinderforingen utskiftbar. Kraftig magnet gir lett start. Drivstoff: Olje og bensin i forholdet 1:10.
Clutch: Friksjonsclutch i oljebad hindrer sjokk på motor ved klemming eller bråstans.
Sverd: Standard utstyr er 18" solid fjærstålsverd med vendetrinse, største bredde 2 ¾", men 22" sverd kan også leveres.
Smøring: Motoren smøres av oljen i bensinen. Kjeden smøres automatisk i forbindelse med clutchingen.
Betjening: Stålrørsrammen gjør at man alltid har godt herredømme over sagen. Ekstra gasshåndtak på bensintanken lett tilgjengelig under kapping.
Garanti: Tre måneder mot fabrikasjons- og materialfeil.
Vekt: Ca. 17 kg.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».