History
-
Norsk Skogbruksmuseum hadde planer om å utvikle en sagbruksrelatert avdeling på den sørvestre delen av Klokkergarden Fossum. Valget falt på en bygning som hadde huset arbeiderfamilier ved et av de siste store sagbrukene her til lands som ble drevet av vannhjul, nemlig Sanne og Solli bruk i Tune i Østfold. Dette sagbruket lå i ÅgårdseIva, altså i Glommavassdragets vestre løp i dette fylket. Det har vært sagbruk i området siden 1600-tallet og bruket ble etablert i 1753. Virksomheten ekspanderte. Omkring midten av andre halvdel av 1800-tallet skal Sanne og Soli bruk ha vært Nordens største sagbruk, med 32 vannhjul, 600 arbeidere og et tømmerforbruk på opp mot 100 000 kubikkmeter i året. Fra 1860 og framover mot 1900 var det imidlertid dampteknologien aktørene i denne næringa satset på, og etter 1900 skjøt elektrifiseringa fart. Vannhjulene til de seks siste sagene ved det en gang så store og produktive sagbruksanlegget i Ågårdselva stanset i midten av 1920-åra. Sanne og Solli bruk hadde egen skole, eget forsorgsvesen, egen lege og eide en god del boliger som ble disponert av arbeiderfamilier. Blant disse arbeiderboligene var «Gamle Sanne», og hvor det var plass for to arbeiderfamilier og litt dyrkingsjord som gav mulighet for litt matauk.
Sagbruksarbeiderboligene ved Sanne og Soli Brug hadde uthus, og mange hadde også jordkjellere. Uthuset som hørte til arbeiderboligen Gamle Sanne, som ble flyttet til Norsk Skogbruksmuseum i 1967-68, var revet da våningshuset ble hentet til Elverum. For å komplettere bygningsmiljøet fra Østfold forsøkte museet derfor å få tak i et uthuskompleks fra en tilsvarende eiendom der det hadde bodd bruksarbeidere. Et slikt anlegg fant man på Søndre Solgård i Tune. Museet byttet til seg uthuskomplekset, som besto av et lite fjøs, låve, vedskåle og utedo, mot å skaffe eieren Anton Solgård (1899-1987) et nytt uthus. Aktiesekskapet Borregaard bekostet materialene til nybygget på 30 kvadratmeter, og mens museet sendte Georg Løvhaugen (1917-1980) og Karinus Loftet (1907-1985) til Tune for å utført arbeidet. Det antikvariske uthuskomplekset ble flyttet til ei tomt å sletta sør for Klokkergarden i Elverum, like øst for den nylig gjenoppførte sagbruksarbeiderboligen, i 1969. Det var sannsynligvis de samme håndverkerne som sto for tømrer- og snekkerarbeidene her også. Bare litt arbeid med gråsteinsmuren under bygningen og utvendig malerarbeid gjensto da vintersesongen kom. Ifølge tradisjonen skal uthuskomplekset fra Søndre Solgård være bygd litt før 1850. Det er imidlertid diskutabelt om alle delene av anlegget er fra denne perioden.
Uthuskomplekset på gamle Sanne ble malt i 1998. Samtidig ble det lagt nytt undertak og skiftet noen spikerslag på skåle- og utedodelen.
Ved årsskiftet 2022-23 kunne førstekonservator Bjørn Bækkelund rapportere følgende til lederne i Anno museums bygningsverngruppe:
«Uthuskomplekset fra Solgård (SJF-B.0023 i Primus-databasen) ble flyttet til Norsk Skogbruksmuseum i 1969, for å komplettere miljøet rundt en sagbruksarbeiderbolig som også var kommet fra miljøet rundt Sanne & Solli Brug et par år tidligere. Bygningen består av et laftet fjøs som er sammenbygd med låve, vedskåle og utedo, som er utført i bordkledd bindingsverk. Det åpenbare problemet her var det krumsteinstekte taket som var på veg ned, fordi mange av teglhellene var skadde slik underliggende sløyfer og lekter hadde måttet tåle mye fukt og til slutt hadde råtnet. Konsekvensen var rett og slett at mye av steinen begynte å rase ned fra taket. Det manglende vedlikeholdet var meget iøynefallende også for publikum, fordi bygningen ligger i tilslutning til en av museets mest brukte formidlingsarenaer, blesterovnen (og Knivtorget under Jakt- og fiskedagene). Det var meningen at taket på Solgård-huset skulle vært omlagt i 2021, men da hadde vi ikke kapasitet til å få realisert prosjektet. Heldigvis fikk vi aksept for å la midlene ligge over til 2022. Også da knep det litt med kapasiteten, men driftsleder Ivar Busterud Bjørnstad «fant» noe udisponerte midler på sitt budsjett som gjorde det mulig å leie inn litt mer ekstern bistand enn vi opprinnelig hadde tenkt oss. Firmaet Sletten vøling påtok seg å hjelpe oss.
Før dette skjedde hadde vi forberedt prosjektet. Knut Melby hadde, på grunnlag av erfaringer fra Glomdalsmuseet og besiktigelse av det aktuelle taket, foreslått innkjøp av ny krumtegl. Steinen ble bestilt og levert. Da kom en annen kollega, Arild Teppen for øre, uttrykte han skepsis til denne strategien. Tirsdag 10. mai 2022 avviklet vi derfor en liten befaring, der Ivar Busterud Bjørnstad, Henrik Josefson, Linus Olhans, Arild Teppen og Bjørn Bækkelund var til stede. Arild mente at 95 prosent av steinen burde kunne gjenbrukes. Han minte om en del kjente argumenter og prinsipper fra mange diskusjoner om bygningsbevaring, som det i og for seg er liten prinsipiell uenighet om, men som likevel blir diskutable når man står foran et konkret objekt, som Solgård-bygningen, med de begrensete vedlikeholdsressursene (mannskap, tid og penger) NSM/GM disponerer. Men vi er alle enige om at det er et mål at museenes antikvariske bygninger – i den grad det er mulig – skal forvaltes med bevissthet om at bevaring av antatt autentiske materialer og tekniske løsninger skal ha høy prioritet. Her var det, fordi vi manglet dokumentasjon på hva som ble gjort i 1969, betydelig usikkerhet knyttet til om taksteinen hadde fulgt med huset fra Østfold eller om den var fra et eller annet rivingshus i museets nærområde. I etterkant av denne diskusjonen ble Ivar og jeg enige om at steinen skulle tas forsiktig ned og reinvaskes for lav og mose, samtidig som det ble foretatt en vurdering av gjenbruksverdi. Bjørn Erik Hansen og Eskild Midtlie, som utførte dette arbeidet konstaterte at det var tre-fire ulike varianter av krumtegl på taket, hvilket vel støtter hypotesen om at steinen som ble pålagt ved gjenoppføringa av bygningen på museet var fra ulike rivingshus. Om lag halvparten av steinen kunne, etter Bjørn Erik og Eskilds skjønn, gjenbrukes. Denne steinen ble lagt på de takflatene som vender inn mot tunet framfor sagbruksarbeiderboligen. På «baksida» (mot øst) og på de to tilbyggene med pulttak (vedskåle og utedo) med slak helling legges ny stein. Under arbeidet med utedoen, som måler 238 X 178 centimeter, oppdaget håndverkerne at svillstokkene var nesten bortråtnet. Sveinung Sletten påtok seg å legge nye, noe vi sa ja takk til. Ettersom det var enklest å gjøre dette uten tung takstein på taket, rakk vi bare å legge ny papp med sløyfer og lekter på dette taket før snøen kom på plass. Ellers har bygningen fått nye vindskier med isbord, og det er også utført reparasjoner på bordkledningen i det nordvestre røstet.
Sveinung ledet arbeidet. Han hadde med seg to assistenter/lærlinger og fikk bistand fra Bjørn Erik og Eskild.»
I 1969 ble vestre langvegg på Solgård-bygningen utstyrt med ei trerenne som var åpen i begge ender. Renna ser ut til å ha gjort mer skade enn gagn i den enden som befinner seg ved inngangsdøra til fjøsdelen. Her hadde det oppstått fuktskader som gjorde det nødvendig å reparere dørbladet, terskelpartiet og nærmeste laftekasse. Vi ønsker at denne delen av huset skal få sinktakrenner med nedløp, men så langt strakk ikke midlene.
Classification
References
-
- LitteraturreferanserFossum, Tore (1979): Skogbruksutstilingene. Streiftog i skogbrukshistorien. Artikkel i Matheson, Wilhelm [red.]: Norsk Skogbruksmuseum 25 år 1954-1979, se side 202-203
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- IdentifierSJF-B.0023
- Part of collectionAnno Norsk skogmuseum
- Owner of collectionStiftelsen Norsk Skogmuseum
- InstitutionAnno Norsk skogmuseum
- Date publishedMarch 19, 2014
- Date updatedNovember 11, 2023
- DIMU-CODE011052994978
- UUIDfdd5e6a6-212d-4a9a-93d1-7504b3f14e27
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».