Sag

I 1990-91 reiste Norsk Skogbruksmuseum et nybygg på 40 X 40 meter i tre etasjer vest for den da cirka 20 år gamle utstillings-, magasin- og verkstedbygningen, som hadde samme mål. I forbindelse med at hovedentreprenøren overdro råbygget til museet fikk museet en spesiell «hilsen» fra disponent Terje S. Backe(1933-2011) og firmaet Martin M. Bakken A/S, nemlig et gavebrev på et sagbruk, «Møystadsaga». Saga lå opprinnelig i Sormerud skog, på en furumo langs Solørvegen mellom Elverum og Våler. Her hadde Ole (1876-1930) og Olga Møystad (f. Bjørneby [i Åsnes kommune], 1879-1977) på eiendommen Grønli i Hernes cirka 8 000 mål skog. Saga ble brukt til å skjære materialer fra egen skog. Ifølge opplysninger museumsdirektør Tore Fossum (f. 1926) fikk av veteraner fra saga skal man ha skåret om lag 2 000 kubikkmeter tømmer her i året. Møystadsaga hadde dobbelt spindel med kante, og var drevet av elektromotor. Slik sett var saga et fint supplement til de saganleggene Norsk Skogbruksmuseum hadde fra før, nemlig oppgangssaga fra Andrå i Rendalen og lokomobilsaga fra Åsnes Finnskog. Sivilingeniør Terje S. Backe var annengenerasjons eier av entreprenørselskapet A/S Gunnar M. Backe i Oslo. Han var barnebarn av Olga Møystads søster Eli (f. 1874) og hennes mann, statsadvokat Otto Backe (1874-1928). Terje S. Backe var interessert i å overta skogeiendommene etter grandtanta i søndre Elverum. Det var imidlertid ingen selvfølge at han, med bostedsadresse i Oslo, ville få konsesjon. På denne tida gikk imidlertid Elverums største entreprenørselskap, Martin M. Bakken A/S, konkurs. I 1979 kjøpte Terje S. Backe den konkursrammete bedriften og fikk virksomheten i gang igjen, noe som naturligvis bidro til velvilje i Elverum. For Backe og selskapet hans ble oppkjøpet av Martin M. Bakken A/S begynnelsen på en ekspansjonsfase, som innebar at Backe gikk inn i stadig flere entreprenørselskaper på Østlandet. Denne utviklinga fortsatte ved at Backe-Gruppen under sønnen Peder B. Backes (1959-2010) ledelse også investerte i entreprenørvirksomhet også på Vestlandet og i Trøndelag. Terje S. Backes investering i Martin M. Bakken A/S var altså noe av bakgrunnen for at Møystadsaga da den ble overdratt til Norsk Skogbruksmuseum i forbindelse med at entreprenørselskapet hans i Elverum fullførte et større utbyggingsprosjekt ved museet. Firmaet Martin M. Bakken tilbød seg også at samarbeide med museets håndverkere om nedtaking, flytting og gjenoppføring av saganlegget på museet. Dette arbeidet ble utført høsten 1991 og våren 1992, slik at saga kunne innvies med en demonstrasjon for museets representantskap i forbindelse med møtet i dette organet i juni 1992. Saga ble brukt med provisorisk strømtilkopling inntil 2001, da motorhuset fikk permanent strømforsyning og et uttak til strøm for andre arrangementsformål ved ytterveggen.

Sager av denne typen ble vanlige i mange norske bygder omkring 1920 etter et tiår med kraftutbygging i mange vassdrag. Motorer drevet av elektrisk energi ble at alternativ til andre unge, men likevel etablerte teknologier, nemlig dampdrevne lokomobiler og petroleumsmotorer. Av disse var det damplokomobilen som kom først. Jordbrukere i de beste kornbygdene begynte å bruke slike maskiner til tresking i 1860- og 70-åra, og i tida som fulgte ble lokomobilene innført i skogbruket også. På denne måten det mulig å produsere trelast uavhengig av fossekraft. Lokomobiler kunne fyres med kol, ved eller sagflis, og ved et sagbruk var flis naturligvis et svært billig brensel. Det måtte imidlertid bygges ei særskilt flisrist for at man skulle kunne bruke denne typen brensel. Petroleumsmotorer fantes av flere typer – for råolje, parafin eller bensin. Uansett måtte drivstoffet transporteres til sagbruket på fat eller kanner, og i mange tilfeller ble transporten lang. Drivstoffet til petroleumsmotorene ble uansett mer kostbart enn sagflisfyring av lokomobilen. Slike motorer var imidlertid langt enklere å transportere enn de tunge lokomobilene, dersom samme trekkraft skulle brukes på flere steder og kanskje til ulike oppgaver. På steder der det var tilgang til elektrisk energi ble det imidlertid raskt klart at elektromotorer var en vel så grei løsning som lokomobiler og petroleumsmotorer. Riktignok var driftsutgiftene ved bruk av elektrisitet større enn når det ble fyrt med sagflis, men det var rimeligere å kjøpe elektromotor enn petroleumsmotorer og mye rimeligere enn å kjøpe lokomobil. Elektromotorene var dessuten enkle å passe. Vedlikeholdet besto stort sett i smøring av kulelagre i ny og ne, samt skifting av sikringer når slike behov oppsto. Petroleumsmotorene hadde ymse luner, og var ofte vanskelige å starte i kaldt eller fuktig vær. Lokomobildrift var såpass komplisert at det var vanlig å holde seg med en kyndig maskinist, som hadde stell og vedlikehold av maskinen som hovedoppgave. Lønn til en slik mann kostet antakelig mer enn drivstoff til en petroleumsmotor og strøm til en elektromotor. Det viktigste fortrinnet elektromotorene hadde framfor lokomobiler og petroleumsmotorer skal likevel ha vært at de gav jamn fart på sagbladet, noe en ikke oppnådde med de andre motortypene, uansett om de ble utstyrt med hastighetsregulatorer. Også når det var snakk om elektromotorer var det imidlertid slik at jo større sagblad som ble brukt, jo kraftigere større motor var det behov for. En enkel tømmersirkel kunne drives med motorer med fra 15 til 25 hestekrefter. Kraftbehovet økte dersom saga hadde automatisk framtrekk, eller dersom motoren skulle drive ei kløyvesag med matingstrykkvalse. I slike tilfeller var det gjerne behov for motorkraft på 25 til 50 hestekrefter.