Haagen Hangaard (1899-1989) fra Øvre Rendalen i Hedmark mager sik ved en liten trebenk like ved Sølensjøens strender i oktober 1965. Denne innsjøen ligger i fjelltraktene cirka tre...
Torsdag 10. august 1989 skrev journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende minneord om Haagen Hangaard (1899-1989) i avisa Østlendingen:
«Sølensjø kongen er død
Den siste Sø ...
Torsdag 10. august 1989 skrev journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende minneord om Haagen Hangaard (1899-1989) i avisa Østlendingen:
«Sølensjø kongen er død
Den siste Sølensjøkongen har forlatt riket sitt – Haagen Hangaard er død, snaut 90 år gammel. Og august-vemodet har lagt seg over sjøen og vidda der han styrte sin båt og tok trygge steg langsmed fjellsidene.
Haagen Hangaard var bare 13 år gammel første gangen han diltet bak bestefaren og hesten østover mot Sølensjøen. Der møtte han barndommens store eventyr: Fiskevollen med tømmergrå hus og grønne, torvtekte tak. Husklyngene lå som en sagaborg ved sjøkanten, bølgene slo og skvaldret mot glatte steiner og Rendalssølen stakk storkuggen opp i himmelhemsen. Fra dette øyeblikket solgte unge Haagen sjela til Sølensjøen, han var bergtatt livet ut.
Haagen Hangaard var notbas i over 50 år. Kunsten lærte han av Sølensjøens første konge, den sagnomsuste Reodor Wardenær, og sammen med sine egne erfaringer, var det knapt noen som mestret Sølensjøfisket bedre enn ham. Han hadde det beste kjennskap til historien om Sølensjøen og vernet om tradisjoner og kulturstoff. Gjennnom sin dyktighet og innsikt var han selvskreven arving til «tronen» da hans forgjenger gikk bort.
Den siste Sølensjøkongen hadde hovedsakelig sin residens sør i sjøen, i Skjærbua. Der var det mer stille end «nordpå vollen», der fulgte han mer med i naturens gang og rytme, der fikk han med seg dønninger og vinddrag. Dit kom han i godt driv i 70-80 år, så tidlig som mulig, for å få med seg vårspellet på vidda, følge fugletrekk og hekking, og kjenne en lykkelig uro før første notkast.
I riket ved Sølensjøen var regnfrakk og sydvest, busserull og østerdalslue Haagen Hangaards kongeklær. Han ruvde i båten, i storm og bråkast, i solbris og blankt. Den som så høstværet piske innover ham ved sjøkanten, vet noe om standhaftighet og styrke. Og den som fikk oppleve ham med nykokt sik og svart kaffe ved åra i Skjærbua, har møtt Jacob Breda Bulls skikkelser så nært at de var til å handhilse på. Sølensjøkongen hadde møtt dem – han hadde jo danset etter fela hans Puss-Jo og gått på sko han laget. Han pratet ofte om jakt og fiske når han møtte Johan Dilt med elghunden på bygdeveien. Men den Haagen Hangaard så mest opp til var «Viddens herre», eneboeren Peder Halstensen inne i Misterdalen. Der var hans rike og liv, dit inn dro han alltid med glede. Der var han sterk.
Sølensjøkongen Haagen Hangaard var glad og sterk i sitt kongerike sør ved Skjærbua. Nå er båten dratt opp og garnene henger tomme og tause. En livet i naturen går videre, og minnene om Sølensjøkongen er med i den evige rundgangen.»
SubjectHaagen Hangaard (1899-1989) fra Øvre Rendalen i Hedmark mager sik ved en liten trebenk like ved Sølensjøens strender i oktober 1965. Denne innsjøen ligger i fjelltraktene cirka tre mil øst for hovedbygda, 688 meter over havet. Da dette fotografiet ble tatt sto Haagen Hangaard, iført regnjakke og med hatt på hodet, bøyd over benken, med den utmagete fisken mellom hendene. Tollekniven han brukte har han satt fra seg på benkeflata ved å stikke spissen i en sprekk mellom to av bordene i benkeplata. Bak fiskeren ligger en båt med påhengsmotor. Opprinnelig var dette en forholdsvis stor robåt, som skal være bygd av Engebret eller Embret Amundsen (1841-1905) fra Øvre Rendalen. Han skal ha bodd på plassen Blestereggen fram til 1892. Deretter skal han ha flyttet til Ekornmoen, der han bygde ei stue han kalte Bjørnstadmoen. I folketellingslistene fra 1900 er Embret Amundsen nevnt som inderst, skredder og bødtker. Han mestret tydeligvis flere handverk. I Jan Hoff Jørgensens magistergradsavhandling om Sølensjø-fisket (1987) hevdes det at båten er bygd i 1892. I Norsk Skogbruksmuseums fotojournal heter det, blant annet som informasjon til dette fotografiet, at båten var bygd ti år seinere, altså i 1902. Båten skal være oppmålt av etnologen Asbjørn Klepp i 1986. Den viste seg å være 570 centimeter lang (18 fot) og ha en største bredde på 150 centimeter. Farkosten var, som tradisjonelle innlandsbåter flest, klinkbygd. Dette innebærer at de sju bordgangene på hver side av kjølen var klinket sammen før «bandene» eller «spantene» ble satt inn som innvendig avstiving. Mellom bandene oppsto det ni hele band med en bredde på 45 centimeter eller cirka 1 ½ fot. Ellers heter det at stevnene er svakt utfallende, og at kjølen er innfestet med trenagler. Båten skal opprinnelig ha vært en «toroning» - den var med andre ord beregnet på å ros av to karer. Det bakre årekipeparet kunne imidlertid demonteres, slik at det ikke var til inder under ga
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».