Sammenrast jordkoie - såkalt kjøyte - fotografert i Brakandalen i Kviteseid kommune i Telemark sommeren 1963. På dette tidspunktet var det bare et sammenrast treskjelett og et tørr...

About the object

• IdentifierSJF.1996-01196
• Avbildet stedNorge Telemark Kviteseid Brakandalen
• Specific subject termsRuin Jordkoie
• Subject

  Sammenrast jordkoie - såkalt kjøyte - fotografert i Brakandalen i Kviteseid kommune i Telemark sommeren 1963. På dette tidspunktet var det bare et sammenrast treskjelett og et tørrmurt ildsted som viste at dette hadde bodd skogsarbeidere her.

  Kjøyta var en enkel koietype, nesten utelukkende bygd av materialer som fantes i skogen og så enkelt konstruert at skogsarbeidere uten bygningsteknisk kompetanse kunne få den ferdig på kort tid. Jørund Midttun (1887-1969), som kom til Telemark som ung forstkandidat i 1914 og ble en sentral skikkelse i skogbruket der gjennom hele sin yrkeskarriere, beskrev dette slik:

  «Framgangsmåten med oppsettinga var gjerne slik at når tre-fire hoggarar hadde teke hogst saman eller nær kvarandre, drog dei til skogs frå morgonen av, og dei rakk då å setta opp ei slik kjøyte på ettermiddagen.

  Kjøyta var bygd av «props». Det var smale stokkar som vart reist opp på ei rund eller firkanta tuft nedantil. Oppe gjekk stokkane saman i topp, og kjøyta vart som eit spisstelt å sjå til. … Det var heller ikkje uvanleg at kjøyta vart sjåandes ut som ein avslutta pyramide. Slik er den Skogbruksmuseet har på Prestøya [SJF-B.0009] …

  For å gjera kjøytene tette og varme, la dei granbork eller bjørkenever utanpå stokkane og deretter kom eit tjukt lag av torv eller jord. Ofte vart det på toppen og noko nedetter lagt ei hette av bork eller never. Til dør bruka dei ein lem av kløyvde bord eller skier. Denne vart passa inn i ein karm skrådd med hyttetaket og kunne berre opnast utetter. Ved sida av døra vart det på utsida av taket (veggen) mura ein peis. Sjølve grua var inne i kjøyta, men elles sjekk skorsteinen opp utanfor. Sengene (benk-brisk) gjorde dei vanlegvis også av smått rundvirke, litt opp frå bakken, slik at dei vart liggande med føtene mot døråpning og gruve.

  Desse kjøytene var gode og varme, og her budde så vel bonden sjølv som folka hans på virkedagane når hogsten gjekk.»

  Midttun skrev videre at «Slike kjøyter var vanlege over store luter av Telemark heilt fram til 1920-åra.» At det ble slutt med kjøytebygginga på denne tida hadde sannsynligvis samanheng med at Stortinget i 1915 vedtok en lov om husvær for folk og hester under skogsarbeid og fløting, som skulle følges opp med lokale vedtekter. Året etter fulgte blant annet herredsstyret i Drangedal opp med regler som poengterte at skogshusvær skulle være «tilstrækkelig rummelig i forhold til arbeidernes antal», og at de skulle være «forsynt med tætte, gode gulv og vægger, godt, drypfrit tak, god og tæt dør og vindu, hylder og sovebrisk, anbragt mindst 40 cm. over gulvet, peis, enten alene eller i forbindelse med ovn …». Foreløpig har vi ikke funnet koievedtekter fra Kviteseid i denne perioden, men det er grunn til å anta at de nye normene var omtrent de samme som i Drangedal. Sjøl om Midttun, sikkert med rette, hevdet at kjøytene var gode og varme, var det flere av de andre kravene i de nevnte vedtektene kjøytene ikke tilfredsstilte.

• Type Photograph