Tømmer som var levert ved Toresvelta ved elva Hovda vinteren 1938. Herfra skulle tømmeret, når det var målt og merket, og når vannføringa i elveløpet utpå våren ble stor nok, velte...

Hovda er ei drøyt 2 mil lang elv som kommer fra innsjøen Storhovden i Stor-Elvdal og renner sørover og etter hvert østover mot Glomma med utløp sør for Sætre-gardene, cirka 220 meter over havet. Dette vassdraget har et nedslagsfelt på snaut 200 kvadratkilometer. Hovda får tilførsel av vann fra Svartbekken, Hemla og Bekkbekken. Sjølve Hovda var fløtbar på hele strekningen fra Hovdsjøen og nedover. I Svartbekken ble det ikke fløtet tømmer. Ved Hemla ble det levert litt tømmer langs de nederste fire-fem kilometerne, og i Bekkbekken var det bare en drøy kilometer aller nederst som var fløtbar. Fra Hemmeloset og tre-fire kilometer nedover renner Hovda i et bratt og forholdsvis trangt dalføre. Her, i 4-500 meters høyde over havet, er det skogsterreng hvor det periodevis har vært betydelige tømmerproduksjon. Gunnar Sætren, som i 1903 fikk utgitt ei bok om Glomma og dens sidevassdrag, nevner tre dammer i Hovda, en i Svartbekken og en i Bekkbekken. Alle disse dammene ble brukt til å magasinere vann som kunne tappes når vannføringa i Hovda ble for liten til å kunne bære tømmeret nedover det steinete elveløpet. Fløtingsvirket ble levert på såkalte velteplasser, steder der det skulle være høvelig å få det målt, merket og seinere, når elva ble stor nok, å få rullet det ut i vannstrømmen. Sætren nevner 21 navngitte velter ved Hovda, alle nedenfor Hemmeloset, og fem-seks velter ved Hemla. Sætren bemerket at topografien ved Øvre Skjerpalvelta og ved Styggvelta ved Hovda var slik at fløtingsvirket hadde lett for å bli skadd under utislag. Dette fotografiet kan tyde på at heller ikke Toresvelta var noe ideelt utislagssted. Samtidig må det presiseres at hovedproblemet her synes å ha vært at tømmeret ble veltet utfor elveskråningen mens det ennå var vinter, lenge før Hovda fikk vannføring som muliggjorde fløting.

Fløtinga i Hovda var fra gammelt av organisert i to avdelinger eller soner med hver sine fløterbaser og lag. Etter 1937-sesongen, da svært mye av tømmeret som var levert ved denne sideelva ikke var utfløtt da sluttrensken i Glomma passerte Hovdoset omkring 10. juni, vedtok et ekstraordinært møte i elveforeningen å gå over til tre avdelinger eller soner. Første avdeling gikk fra Glomma opp til velta ved Veltsæterbekken, den andre gikk videre opp til Arnestadvelta, og tredje sone gikk til Hemmeloset. Fløtingsavgiftene steg jo høyere oppe i vassdraget tømmeret ble levert. Fra og med 1937 inntrådte også en annen forandring: Elveforeningen gikk over fra å beregne avgiftene etter antall (tylfter) til å bruke volum (kubikkmeter) som beregningsgrunnlag.

Den 22. mai 1954 - drøyt 16 år etter at dette fotografiet ble tatt - hadde avisa Nationen en reportasje som blant annet belyste fløtingsforholdene i elvene Julussa og Hovda under tittelen «Tømmerfløterne vasser i rolige Julussa og priser vårvannet som det fineste legemiddel», og med undertittelen «Ville og uforsonlige Hovda – den styggeste elva i Renadistriktet – forsøkes temmet ved store utbedringsarbeider». Artikkelen var skrevet av Sverre Syversen. Den sekvensen som handlet om Hovda var slik:

«… Den koster ikke noe selve drivkraften [elvestrømmen] i Hovda heller, som er vårt neste mål, men fløtingen blir likevel noe dyrere her på grunn av de mange stokkene som slåes i filler i de voldsomme strykene og fossene. Slik den furukledde Julussdalen er en direkte motsetning til den grankledde Hovdlia, er de to elvene Julussa og Hovda det i enda høyere grad. Mens breddene langs Julussa er slake og lett farbare, er Hovda innrammet av steile, til dels stupbratte fjellsider. Som en nesten sammenhengende foss hiver elva seg gjennem en kløftlignende renne som buker og vrir seg fra Hovdsjøen og ut til Glomma.
Vi treffer fløtingsinspektør Sverre Hollum og Oskar Larsens sønn Haakon Larsen oppe ved Torestranget [Oskar Larsen var fløtingsformann i dette området, og er nevnt tidligere i artikkelen]. De er der oppe for å se hvordan fløtingstømmeret oppfører seg etter de sprengningsarbeidene som er utført der oppe for å bedre løpet. Det var Oskar Larsen som tilrettela dette utbedringsarbeidet, mens sønnen, som vanligvis forestår sprengningsarbeidene i vassedragene, ved hjelp av flere hundre kilo dynamitt berøvet en framspringende fjellknatt mangfoldige tonn stein. Dette er ellers ikke den eneste forbedring som er gjort ved denne stridbare elva. Før den forener seg med Glomma passerer den nemlig en vei og likedan jernbanen. For noen år siden tok elva med seg veibrua, og jernbanebrua har ved flere anledninger stått i fare. NSB gikk derfor sammen med Hovda Tverrelvforening om en utbedring, og problemet ved denne delen av elva er forsåvidt løst.
HVOR 10 000 STOKKER SATTE SEG FAST I FJOR
Men Torestranget er det verste punktet på hele elva, sier fløtingsinpektør Hollum. I fjor satte tømmeret seg fast her og 10 000 stokker satt inneklemt i denne fjellkløften. Årsaken til dette skyldes det store magasinet i Hovdsjøen og to mindre dammer, Djupdammen og Svartbekkdammen, som var i så dårlig forfatning at de ikke klarte å holde på vannet, slik at fløtingsvannet ble borte. I tre uker satt tømmeret fast i Torestranget, og det ville ha kostet atskillige tusener kroner å få løst den floken, da en naturlig flom satte inn den 5. juni og klarte sakene for oss. For å hindre gjentagelser av lignende art har vi utbedret dammene, foretatt de store sprengningsarbeidene i Torestranget og dessuten gjort en hel del arbeider videre oppover, så vi mener nå at elva skal være i så god forfatning som det er gjørlig. Etter historien i fjor ble forresten lengdebestemmelsene for tømmeret tatt opp til revisjon, slik at det i den verste del av vassdraget bare er tillatt å fløte 13-halvmetere. Ellers er 18 halvmetere vanlig i tverrelvene, mens lengden f. eks i Glomma er ubegrenset. Også denne bestemmelsen regner vi med skal lette fløtingen betraktelig, sier inspektør Hollum, mens han rastløs speider oppetter stryket etter de første tømmermassene som er i vente.
UBENDIGE KREFTER
Som på kommando utbryter samtlige: Nå kommer det! Og det, dvs. damvannet, kommer ikke nettopp lydløst. Det river med seg kampesteiner som ruller nede på elvebunnen med tordenlignende drønn. Det dirrer litt i den grunnen vi står på og lengre nede raser det småstein fra brattveggene. Hurtig svulmer elva opp og jager av sted med svimlende fart mens det nye tilsiget farger vannet brunlig av Svartbekken som renner gjennom myr. Så kommer de første stokkene farende og hiver seg utfor fossefallet hvor de et øyeblikk forsvinner i hvirvlende vannmasser og rykende skumfråder. Et par av dem reiser seg ende til værs før de med vill fart deiser nedover strykene, andre dundrer inn mot fjellsidene før de kommer på rett kurs. Spådommen om kloppas undergang holder ikke stikk. Den ene av de fire sammenbundne, lange stokkene, som er forsvarlig festet på begge bredder, gir riktignok etter for de harde kollisjonene med tømmermassene og det veldige presset fra vannet – men kloppa holder.
Det første slippet av tømmer tynnes ut. Karene som inspiserer elveforbedringene er fornøyd med resultatet og tror selv at de forventningene de har stilt til arbeidene blir innfridd. Riktignok var det første slippet bare en liten slant av de ca. 4 000 kubikkmeter tømmer som skal fløtes i Hovda i år. Men uansett hva som vil inntreffe senere, betyr det som er gjort med elveløp og dammer en veldig forbedring, slik at også fløterne, når elva blir mindre, får en noe enklere oppgave i denne problem-elva. Og hver dag vil det fra Hovda og andre tverrelver i tiden framover føres store mengder tømmer fram til Glomma som vil bære det på sin brede rygg til bestemmelsesstedet.»

Collapse text