Fra nedre del av Gudbrandsdalslågen, nærmere bestemt strekningen mellom Hunderfossen og Isakstuøra, der elva var kommunegrense mellom Øyer på østsida og Fåberg på vestsida av vassd...
Ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening var ikke de første som undersøkte Lågens løp fra Hunderfossen og nedover. Den 7. oktober 1959 hadde avisa Gudbrandsdølen dette oppslaget...
Ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening var ikke de første som undersøkte Lågens løp fra Hunderfossen og nedover. Den 7. oktober 1959 hadde avisa Gudbrandsdølen dette oppslaget:
«Gunstig vannstand i Hunderfossen for de avsluttende målingsoppdrag.
Bygdefolk og andre som farer forbi, er levende opptatt av det som foregår ved Hunderfossen som de første forpostfektninger i den store kraftutbyggingen man nå står foran, og det er i grunnen ikke så rart, da man for en gangs skyld vil få oppleve et storanlegg og kunne følge utviklingen fra bilvinduene på riksveg 50.
De grunnundersøkelser som har pågått i sommer og høst nærmer seg nå sin avslutning. I løpet av uken regner man med å være ferdig med en fullstendig kartlegning av dybdeforholdene både i selve Hunderfossen og i Ensbyfallene lenger ned.
Vannforholdene er meget gunstige for det pågående arbeid i høst. Lågen og dermed også Hunderfossen har i øyeblikket en så lav vannstand at folk skal tenke seg godt om for å minnes maken. De seks som nå arbeider med målingene, har derfor fått betydelig lettere arbeidsforhold enn de fra først av regnet med. Arbeidet er likevel ikke ufarlig i de strie strykene, men hittil har man sloppet lett og smertefritt unna selv de mest kompliserte problemer.
Fra strykene ovafor fossen og nedover har undersøkelsene foregått ved at man har strukket en solid wire tvers over elva, og ved bruk av lodd, målestav og radiosamband har man undersøkt grunnen. I går gikk man løs på de vanskeligste partiene i selve fossen og måtte legge en provisorisk bru for å komme til fra østsiden og utover i elveleiet. Det gikk også fint når man ser bort fra at unge Håkon Larsen fra Lismarka falt i vannet under arbeidet med å trekke på plass materialer man hadde bruk for. Larsen tok det hele med fatning, men kaldt var det!
Storørreten går opp
Ovafor fossen var største dybde ikke mer enn 3 meter, mens man nedenfor fossen var nede på 7 meters dybde. Dette er imidlertid meget beskjedne tall i forhold til hva det opereres med for Ensbyfallene, hvor man nå er ferdig, og hvor det ble målt en dybde på 26 meter i en høl man kaller Ausa.
De som steller med målingene forteller at de hadde spennende opplevelser for et par uker siden da storauren gikk opp i fossen. Fort vekk kunne man se større fisk enn de fleste av oss opplever å få på kroken, gjøre veldige hopp for å komme lenger oppover i elva. Med den nåværende vannstand kom mye av storfisken fint forbi.
Med jevne mellomrom får karene besøk av folk som er interessert i å bli beskjeftiget ved anlegget så fort man kommer i gang med markarbeidene. Også i Sør-Gudbrandsdal og Lillehammer har man sine sysselsettingsproblemer, og det er jo naturlig at de som går ledig, gjerne vil prøve å skaffe seg arbeid ved Hunderfossen, hvor det er utsikter til fast jobb i to, kanskje tre år sammenhengende.
På begge sider av elva treffes dert visse forberedelser for å gjøre alt klart til anlegget kommer i gang. Det selges unna matjord, og i høst vil den skog som blir demmet ned, sikkert bli hogd unna.
Som kjent regner man i Opplandskraft med at man i høst skal gå i gang med ryddingsarbeider og vegbygging for anleggsdriften, og den nødvendige flytting av jernbanesporet på vestsiden er likeledes av der første oppgaver som vil bli løst.»
Fra nedre del av Gudbrandsdalslågen, nærmere bestemt strekningen mellom Hunderfossen og Isakstuøra, der elva var kommunegrense mellom Øyer på østsida og Fåberg på vestsida av vassdraget. Dette fotografiet er tatt fra elvebrinken på Øyer-sida, med kameraet vendt skrått i medstrøms retning, på et sted der Lågen rant gjennom et berglendt terreng med et visst fall. På Fåberg-sida, øverst til venstre i bildet, skimter vi et parti der det sto ei pålerekke. Dette fotografiet ble tatt i 1959, altså på et tidspunkt da representantskapet i selskapet Opplandskraft hadde kjøpt fallrettighetene i Hunderfossen og Ensbyfallene med sikte på kraftutbygging og startet forbedende prosjekteringsarbeider. Ettersom gjeldende lov om vassdragsreguleringer forutsatte at regulanten skulle tilstrebe at inngrepene i minst mulig grad skulle medføre ulempe og skade på eksisterende bruk av vassdragene, er det nærliggende å anta at fløtingsfunksjonæren som tok dette fotografiet var opptatt av å dokumentere forholdene før kraftverket ble etablert. På det albumarket der kopien av dette fotografiet ble montert finner vi følgende notat fra ei befaring den 25. juni 1961, da vannføringa ved Losna (noe høyere oppe i elveløpet) var 252 kubikkmeter i sekundet:
«4. Foss i ca. 300 m. lengde, store steiner synlig i fossen. Se bilde nr. 16 [Dette er bilde nr. 16 i dette albumet]. 2 stk. fisketeiner i øvre del av fossen på østre side. Ikke noe tømmer har satt seg i elveløpet.»
Det vi ser til høyre i den øvre delen av fossen er det som lokalt ble kalt et teinelag. Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas skriver om disse fiskeinnretningene i boka «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917):
«Teinlagene er gjerdelignende indretninger eller garer, hvori anbrakt en række store av kløvde grankvister forarbeidede teiner (eller ruser), som opstilles paa strømhaarde steder i kanten av mindre fosser eller sterke stryk paa saadan maate at ørreten, under sine forsøk paa at slippe forbi disse vanskelig passable steder, ledes ind i teinene. Som regel er der et stykke nedenfor teinene en forholdvis rolig plads, hvor ørreten uten vanskelighet kan holde sig mot strømmen, men nærmest teineaapningen et meget strømhaardt parti, som tvinger ørreten til med en større kraftanspændelse og stor fart at kaste sig ind i teinen. Fangstutbyttet avhænger i høi grad av at disse forhold er omhyggelig avveiet, og at teinene i det hele er rigtig opstillet.»
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad fulgte fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløtingsforening om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for arkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble i forbindelse med avviklinga av fløtinga overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte mange av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».