Eksemplarer av karpefiskene vederbuk (Leuciscus idus - øverst) og mort (Rutilus rutilus - nederst), fotografert på en stein med en fyrstikkeske som målestokk. Begge disse artene l...
I Mjøstraktene har krøkla særlig vært brukt som levende agn under fisket med langrev (jfr. SJF. 00121, SJF. 00122 og SJF. 00241). En del garder hadde dammer eller brønner der de o ...
I Mjøstraktene har krøkla særlig vært brukt som levende agn under fisket med langrev (jfr. SJF. 00121, SJF. 00122 og SJF. 00241). En del garder hadde dammer eller brønner der de oppbevarte levende agnfisk. Ved utsetting av langrev – ei line med mange angler – tredde fiskerne ryggfinnene på levende krøkle inn på krokene, idet redskapen ble satt i vannet. Bygdebokforfatter Toralv Bleken-Nilssen skiver følgende om notfisket etter krøkle i området der fotografiet er tatt: «Men frå gammalt har visst nøtene helst vært brukt til krøklefangst. Om ei not på Jesnes nedre blir det i hvert fall sagt at det var ei krøklenot. Og på de andre gardene der det blir nevnt nøter, Sør-Ile og Nederkvern, vet vi at de har hatt krøklevarp eller krøkledrett frå gammalt. Nederkvern hadde krøklevarpet sitt like nord for svartsteinen ved skillet mot Jevanol, Det var midt i mai, ved de tidene Mjøs-isen gikk opp, at krøklenota ble satt ut. Det var da krøkla gikk inn på grunnene for å gyte. Nota ble gjort fast ved land og strukket ut i fjorden, mens et dragtau ble festet til den ytre enden og lagt klar inn til land, der det gjerne samlet seg mye ungdom, som lekte på sitt vis, mens de ventet på at krøkla skulle sige inn, så det ble tida å dra landnota. Det kunne bli stor fangst av slike notkast, mye grismat. Krøkla ble ellers ett av fattigfolk med. Men den ble og nyttet som levende agn, både i Mjøsa og oppe i fjellvatna. Det var de som hadde med seg levende krøkle til Brumundsjøen, der de tømte ut det som ble til overs, med det til følge at det ble en svær krøklebestand der oppe og, krøkle som jager aureyngelen, til auren blir så stor at rollene byttes om. Dette er forresten noe fiskerne senere har nyttet ut. De har satt garn tidlig om våren, i den tida krøkla siger inn mot land med auren etter seg. » [Furnes bygdebok II (1956), side 38-39]
Topografen Amund Helland skriver følgende om krøkla og krøklefisket i Mjøsa:
«Krøklen eller slommen (osmerus eperlanus) er en lakseart, der ikke benyttes synderlig som næringsmiddel for menneskene. Størst betydning har den som føde for nyttige ferskvandsdfiske.
Den forekommer i flere større indsjøer og vasdrag søndenfor Dovre; langs vestkysten mangler den. Den er en liden fisk, 18 til 20 centimeter lang og ikke tykkere end en lillefinger. Af den største form er fra Mjøsen eksemplarer, hvis totallængde er 23 cm.
Krøklen holder sig mest i stim paa dybt vand, men i legetiden nærmer den sig stranden og søger grundere vand og strømme. Den synes, ligesom laksen, egentlig at være en vandrefisk; men den synes udenfor legetiden at være en træg og magelig fisk.
Den har stor mund og stærke tænder, saa den er en rovfisk, der ogsaa fortærer yngel og rogn.
Krøklen findes overalt i Mjøsen og i mængde, gyder om vaaren i begyndelsen af mai og fiskes da med not, ofte i tøndevis; den benyttes til agn, idet den i levende tilstand sættes fast paa angelen ved rygfinden. Naar den er fanget i not, sættes den i kasser i en elv eller i Mjøsen og holdes saaledes levende indtil den skal bruges.
Krøklen lugter løgagtig ubehagelig og er hos os lidet agtet som menneskeføde. Saa er dog ikke tilfælde i Rusland og England. Den er vore ferskvandsrovfiskes kjæreste føde, og den formerer sig meget hurtig; der kunde derfor være tale om at opelske den i de vande, hvor vore laksefiske hører hjemme, men da den er lovgjerrig, kunde den blive en for ørretrognen og ørretyngelen skadelig fiske. » [Helland, Amund (1902): Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt, første del, side 510]
Eksemplarer av karpefiskene vederbuk (Leuciscus idus - øverst) og mort (Rutilus rutilus - nederst), fotografert på en stein med en fyrstikkeske som målestokk. Begge disse artene lever fortrinnsvis i innsjøer og stilleflytende elver, men de tåler også brakkvann. Begge arter lever av insektlarver, snegler, muslinger, krepsdyr og plantemateriale. Stor vederbuk kan også spise småfisk. Begge artene har kraftig, spoleformet kropp med forholdsvis store skjell. Voksen mort er vanligvis mellom 15 og 25 centimeter lang, mens vederbukens normalstørrelse oppgis i oppslagsbøker å være 30-50 centimeter. Det er fanget eksemplarer av begge arter som godt overstiger de nevnte normalmålene. Vederbuken har gulaktige øyne, mens mortens øyne er mer rødlige. Ingen av artene har fettfinne. Både vederbuk og mort er utbredt på Østlandet. Av vederbuk finnes dessuten en mer gulaktig variant som kalles gullvederbuk, og som finnes som prydfisk i parkanlegg på Sør- og Vestlandet. Fiskene på bildet er fra Mjøsa, der ingen av artene har vært særlig attraktive som matfisker. Fotografiet er tatt i forbindelse med et notkast etter krøkle ved Langodden i Furnesfjorden i Mjøsa i mai 1972.
Disse fiskene ble fanget under et notkastet som i 1972 ble gjort som et forsøk med noe som hadde vært et tradisjonelt vårfiske i Furnesfjorden da de karene som prøvde nota var barn. En del større garder hadde hevd på å drive såkalt «langrevfiske», en ferskvannsvariant av linefiske, utenfor sine strandlinjer. I dette fisket brukte man levende krøkle som agn på langrevens kroker. Krøkla ble fanget i nøter, som den vi ser på dette fotografiet, når den kom inn mot strendene for å gyte om våren. Denne formen for fiske opphørte etter at det ble forbudt å bruke levende agnfisk. Fiskeplassen ved Langodden skal ha vært et av Mjøsas beste krøklevarp. Fiskeredskapen disse fiskene var tatt med var antakelig utlånt fra boet etter brødrene Hans (1900-1966) og Martin (1904-1960) Storihle på garden Stor-Ile i Furnes. Fra denne garden ble det lenge drevet et omfattende fiske i Mjøsa, til dels med sikte på videresalg av fisk til kjøpmenn på Hamar og i Oslo. Garden har fortsatt fiskerhytte på Langodden.
Dette fotografiet ble tatt forbindelse med at en del karer fra området langs Stor-Ile-stranda i Furnesfjorden ville forsøke et notkast etter krøkle. Dette var et tradisjonelt fiske som ble avviklet etter at det kom forbud mot å bruke krøkle og annen småfisk som levende agn. Karene lånte utstyr på garden Stor-Ile, som hadde hatt fiskeretten. Dette fotografiet er tatt av daværende museumsbestyrer ved Norsk Skogbruksmuseum, Tore Fossum, som antakelig var ivitert til å overvære begivenheten. Museet har også et par fotografier som brumunddalsfotografen Magne Lilleøen tok under dette notkastet.
Ikke krøkle dette. Den øverste er en vederbuk (gule øyne), den nederste en mort (røde øyne). Merk også mangelen av fettfinne på disse, noe den mindre og langt slankere krøkla har.
Erik Aaseth,
September 24, 2019
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».
Send an inquiry
Your message will be sent to Anno Norsk skogmuseum.
1 comment
Erik Aaseth, September 24, 2019
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».