Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en...

About the object

• Identifier SJF-F.012670
• Specific subject terms Idrett Langrenn Mosjon Ski Skismurning Skismøring Snø Vinter
• Subject

  Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en boks med tjæregrunning fra Bratlie og en klistertube fra selskapet Swix. Tjæregrunninga ble gjerne påført skisålene ved en gang hver sesong for å gjøre sålen glatt og vannavstøtende. De øvrige produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø.

  Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikksjangere som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

• Type Photograph