Fylkesskogsjef i Hedmark, [Eivind] Marius Berg (1899-1993) fotografert under ei befaring i Trysil i mai 1963, der Berg og andre skogkyndige så på den skaden beitende elg hadde gjor...

Marius Berg var født i Åsnes i Solør, der faren var lensmann. Mora ble tidlig alvorlig sjuk, faren måtte gi opp embetet sitt, noe som førte til at familien gikk i oppløsning. I en alder av 11 år ble Marius pleiesønn hos den 20 år eldre fetteren, advokaten og skogspekulanten Sigurd Svenneby (1879-1965) og hans kone Fredrikke f. Fossum (1880-1952). Fram til det store krakket i skogbruket i 1921 levde de i stor velstand, og Marius fikk utdanning. En periode var han elev ved Hartmanns pensjonatskole på Hvalstad, middelskoleeksamen tok han på Kongsvinger i 1915. Deretter gikk Marius Berg skogbrukslinja ved Jønsberg skogskole med påfølgende forkurs på Hamar, som kvalifiserte for opptak ved Norges landbrukshøgskole på Ås i Akershus. Der fullførte Marius Berg studiene ved skogbrukslinja i 1923, og møtte et mildt sagt trangt arbeidsmarked for unge menn med skogfaglig kompetanse. De første åra som ung forstkandidat forsøkte han å forsørge seg som tømmermåler i Glommen tømmermåling og som skogassistent for Nordmarksgodset. Derfra tok han i 1926 sjansen på å reise til Kvitsjø-regionen i Sovjetunionen, hvor norske aktører inntil videre fikk videreføre sine engasjenenter i en sagbruksindustri som var etablert lenge før revolusjonen. Her var Berg inspektør for selskapet som på det internasjonale trelastmarkedet gikk under navnet The Russo-Norwegian Onega Wood Company Ltd. I 1928, da det var tydelig at de vestlige aktørene var i ferd med å bli trengt til side, kom Berg seg vestover. Neste jobb fant han på det nordamerikanske kontinentet, som distriktsforstmester i selskapet Canada Power & Paper Corporation. Etter et par år der ble Berg tømmerbetinger for det engelske treforedlingsselskapet Edward Lloyd Ltd., som hadde hovedkontor i London. Berg fikk ansvar for tømmerkjøp fra det russiske markedet. I 1937 flyttet han imidertid hjem til Solør, der han livnærte seg som tømmermåler og driftsbestyrer de første par åra. I 1939 fikk Berg endelig en herredsskogmesterstilling i Stor-Elvdal i Østerdalen. Deretter var han skogforvalter i Severin Løvenskiolds skoger på Brandval Finnskog. Fra 1946 til 1951 var Marius Berg herredsskogmester i Våler i Solør, der han hadde bodd i sine ungdomsår. I 1951 ble han endelig fylkesskogsjef i Hedmark, en stilling han hadde inntil han nådde pensjonsalderen i 1969.

Dette fotografiet ble tatt under en reportasje som ble publisert i avisa Østlendingen 20. mars 1961:

«30 200 dekar skog er skadd av beitende elg i Trysil
Faretruende økning i ødeleggelsene de siste to år. Mulig å begrense skadeomfanget innen jaktlovens bestemmelser hevder byråsjef Christensen i viltstyret. SKOGBRUKET må gjøre seg sterkere gjeldende i de lokale viltnemnder, sier fylkesskogsjef Berg.

Skoginteresserte i Trysil snakker ikke lenger om skog og elg, men om skog eller elg. Bitre erfaringer fra de par siste årene ga støtet til at problemet nå er tatt opp i full bredde. Fagfolkene hevder med full styrke at skogbruket står foran katastrofe hvis man ikke tar drastiske skritt til en effektiv bekjempelse av elgen som raserer furuforyngelsen. Trysil har 191 000 dekar i hogstklasse II og av dette er 30 200 dekar eller 15,8 prosent skadet av elg. Av dette beregnes 12,8 prosent som noe skadet, 2,8 prosent som sterke skader og 0,2 prosent som meget sterke skader.

BEFARING
Under en befaring i kommunens skog ved Flermoen og i statens skog ved Faksen i Ljørdalen ble det vist de uhyggeligste eksempler på den skade som elgen påfører skogen. Befaringen ble arrangert i samarbeid mellom Statens skoger, den kommunale skogforvaltning og Trysilvassdragets Skogeierforening. Skogforvalter Tor Sandbu ledet befaringen og under diskusjonen etterpå var disponent Juul Sandberg dirigent. Utenom de lokale autoriteter deltok byråsjef Helge Christensen i Viltstyret, professorene Peder Braate og Thor Gaute Aas, skoginspektør Ola Eide fra direktoratet for statens skoger og fylkesskogsjef M. Berg.

TOTAL ØDELEGGELSE
Ved Flermoen så man på et felt som ble skaresådd i 1936 etter skogbrann i 1934. Av 1 560 trær er 1 480 totalskadd. Mer en halvparten er skadd i vinter. 80 trær, 5,2 prosent står igjen som uskadde, og man anser ingen av de skadde trær for levedyktig. Selvfølgelig var inntrykket beklemmende. Bare noen skritt nedenfor ble man vist et nytt felt. I dette tilfelle gjaldt det naturlig foryngelse. A i alt 210 trær ble 70 ansett som totalskadd. 100 trær som levedyktige, mens bare 40 var uskadd.

I husbrukskogen i Flermoen er forholdene om mulig verre, og situasjonen har utviklet seg slik der at de som står for ledelsen av skogen har kapitulert, opplyste skogforvalter Sandbu.

508 KRONER PR. DEKAR
I de traktene som befaringen gikk over har det i vinter vært flokker på over 20 dyr.

Ved Faksen i Ljørdalen var 120 trær av i alt 490 totalskadd. 300 trær ble karakterisert som skadde, men levedyktige. Like ved så man et annet felt der 220 trær var totalskadd av 690.

Hva betyr skadene i kroner? Hvis bestandet er helt ødelagt når man opp i betydelige summer. Med utgangspunkt i en kubikkmeterpris på 80 kroner har man beregnet tapene pr. dekar på for eksempel bonitet 3 til 225 kroner ved skader etter 10 år, 341 kroner etter 20 år og 508 kroner etter 30 år, alt regnet brutto.

KOMMENDE GENERASJONER
Etter en innledning av assistent Jo Løberg om de områder i Trysil der elgen har gjort skade og av dirigenten, disponent Søberg, som la vekt på at man må tenke på kommende generasjoner og hva de kan ta ut av skogen åpnet byråsjef Christensen debatten. Han ga en orientering om jaktloven som lisensjakten er grunnlagt på etter arealbegrensing. Han opplyste at i praksis er det den lokale bestemmelsesrett som er toneangivende og at viltnemnda i det vesentlige må stå for ansvaret. Det er en misforståelse å tro at man kan regulere i et begrenset felt, som det vi så i dag. Problemet er ikke løst ved at man i Flermoen husbrukskog skyter 24 elger. Selvfølgelig kunne man ha skutt dyrene og fått et pusterom, men det ville ikke tatt særlig lang tid før tomrommet var fylt igjen. Hele denne saken må ses i et langt større perspektiv. Mye tyder på at det er en stor bestand i Trysil og spørsmålet blir hvordan man skal presse den ned og hvor stor beskatningen skal være i fremtiden.

VILTNEMNDA HAR ADGANG
Man må regne med skadetilfelle, sa byråsjef Christensen, og da har viltnemnda adgang til å gi fellingstillatelser. Dessuten må man ta i betraktning at man ikke bare må skyte oksene under ordinær jakt, men også kuene, hvis man vil redusere bestanden. Med andre ord: Hvis de 900 elgjegere i Trysil kunne ta slike hensyn vil man oppnå resultater. Skogeierne som føler skadene må prøve å legge opp jakten slik.

Han nevnte videre at en sterk arealbegrensning under elgjakten har ført til gode resultater. Ringsaker og Pihlske almenning ble nevnt. Der har man satt areal til 2 000 dekar og en form for premiering for felling av kuer ved at man får avslag i avgiften. Der har man oppnådd en mer effektiv jakt og en fellingsprosent opp til hundre ved regulering av feltene. Det såkalte kalveforbud er også en svakhet. I vanlig praksis spiller forbudet neppe noen rolle. Ingen jegere skyter kalv hvis de får andre dyr, men å få en annen dispensasjon i dag tror jeg man må se bort fra.

AREALGRENSENE
Om beskatning av elgbestanden i Trysil nevnte han at det i gjennomsnitt ble felt 58 dyr pr. år fra 1945 til 1951, eller ett dyr pr. 44 000 dekar. Viltstyret foreslo minstearealet satt ned til 15 000, men viltnemnda svarte at 148 dyr ble for mye og anbefalte omkring 70 dyr. Endelig ble grensen satt til 20 000. Trinnvis er minstearealet satt ned først til 15 000 sør for riksvei 100 og 20 000 dekar nord for riksveien, senere 12 000 og 15 000, 10 000 og 12 000, 8 000 og 10 000 og i 1957 søkte man om å få satt ned til 7 000, men departementet ville ha grensen på 6 000. Resultatet ble at det fortsatt ble 8 000. Først ved befaringen i 1958 ble grensen så lav som 4 000 dekar og det ble felt 420 dyr.

BØR HA MOT
Men da kom viltnemnda på ny og søkte om å få grensen satt opp til 8 000 dekar i nordre del av bygda. Det ble hevdet at stammen ble for liten. Så kom 1959 med 110 dyr færre enn året før. Endelig søkte man om å få en grense på 5 000 dekar over hele kommunen. Jeg ville nevne dette for å vise hvor usikre man er og fremfor alt at man ikke bruker de midler som står til rådighet. Når de ansvarlige ledere for stats- og kommuneskogene hevder at skadeomfanget øker trekker jeg det ikke i tvil, og det synes som om elgbestanden er større enn man bør regne som rimelig. Har vi kommet så langt er det bare å senke arealet og sørge for et mer fordelaktig forhold mellom okse og ku og å bruke nødparagrafen. Jeg tror det er muligheter til reduksjon av bestanden. Den ligger iallfall så høyt at det ikke er noen fare. Man burde ha mot til å redusere bestanden til det man har regnet som maksimum av hva man kan tolerere, uttalte byråsjef Christensen.

Til slutt nevnte han at det alltid byr på store vanskeligheter å få gjennomført lovendringer og under enhver omstendighet bør man i mellomtiden ikke glemme de muligheter som loven i dag gir. Trysil har tidligere hatt adgang til å felle skadedyr, men den ble ikke utnyttet. Det bød jegerne imot, men i slike alvorlige tilfelle nytter det ikke å være sentimentale.

STORE VERDIER TAPT
Skogforvalter Sandbu ba om at man i denne saken må ta hensyn til de store verdier som går tapt. Problemet er at skadevirkningene er så utpreget lokale. Skogeierne har vist liten interesse for utvidet felling, men skal tusener av mål ligge brakk fordi man skal holde elg? Han mente at utveien må bli utvidet jakttid og dessuten vinterfelling og at dyre bør tilfalle grunneieren, som en aldri så liten erstatning for skade og ulemper.

Professor Braate slo fast at situasjonen i Trysil har forverret seg siden forrige befaring i 1958. Det må skje en reduksjon i elgbestanden og i første omgang bør man ta for seg arealbegrensningen. Av skadene kan man slutte at elgbestanden har økt. Han mente videre at viltstyret må fastsette fellingskvoten og at hele ansvaret må ligge i departementet. Systemet nå er for lite dynamisk. Videre mente han at fellingsprosenten må kunne benyttes som grunnlag for fastsettelsen av kvoten i bygdene.

FOR INTERESSERT I ELG
Christensen repliserte at man ville få en uheldig reaksjon fra landets viltnemnder hvis viltstyret egentlig skulle fastsette fellingskvoten.

Skogforvalter Jostein Bjørnersen beklaget at arealene ble økt igjen og bemerket til byråsjef Christensen at ansvaret må ligge hos viltstyret. For øvrig fremholdt han at den almindelige mening i Trysil er det vanskelig å krysse. Den kommunale skogforvaltning kan heller ikke fraskrive seg ansvaret.

Fylkesskogsjef Berg bemerket at det er mange meninger i denne saken. Elgjakten teller mye for mange, og det har vist seg at det er viltnemndene som er svake. Vi burde arbeide for å få en mer skogbruksvennlig sammensetning. De som blir oppnevnt viser seg ofte å være mer interessert i elg enn i skog, men skal det bli en løsning, må det skje ved direktiver.

SKYTE KALVER
Christensen kunne være enig med Braate i at fellingsprosentene kunne danne grunnlag, men mer som eksempel uten at man skal være bundet. Han bemerket til Bjørnersen at han selvfølgelig aldri ville fralegge seg ansvar, og det er ingen grunn i dag til å adressere saken mot Trysil viltnemnd.

Bjørnersen nevnte at den økonomiske verdi av elgjakten ofte blir trukket inn, men han understreket at denne verdi er uten betydning i forhold til de verdier skogen utgjør som næring. Det må finnes attraktive midler. I dag står viktige samfunnsinteresser på spill og denne dagen skulle påvise at det virkelig er fare på ferde.

Skogeier Trygve Aasheim: Jeg vet ikke om jeg tør kaste bomben, men det må bli adgang til å felle årskalver. Jeg sier ikke det bare fordi man må redusere bestanden, men slik jakten drives nå fgår man igjen bare degenererte dyr. Jeg vet at mange vil synes det er galt av meg som gammel elgjeger å si dette.

MAKTESLØSE
Sandbu: Skal de skadelidte skogeiere stadig finne seg i å få verdier ødelagt. Det står maktesløse hvis andre skal bestemme, og økonomisk betyr det mye for den enkelte skogeier at han også får beholde dyret, hvis han får tillatelse til å felle. Herredsskogmester Kjell Østmoe gikk også inn for at skytning må bli løsningen fordi man ikke har råd til å forspille den fremtidige produksjon. Han mente dessuten at en sterk avskytning bør skje samtidig over hele fylket og i svenske grensetrakter.

Christensen understreket at paragraf 30 i jaktloven har stor rekkevidde og den må kunne praktiseres samtidig av de enkelte viltnemnder, slik at man over telefonen kan få fellingstilsagn. Veien må allikevel bli at man utvider antallet av fellingstillatelser ved normal jakttid og fornuftig bruk av unntagelsesbestemmelsene må strekke til.

Sandbu: Viltnemnda er imot vinterfelling.

SKOGEIERNES VURDERING
Christensen slo fast at i de tilfelle viltnemnda får beskjed fra sakkyndig hold om betydelige skader så har man oppfylt de nærmeste krav til å gi tillatelse til å felle skadedyr. Det kan ofte være tilstrekkelig med ett eller to dyr.

Sandbu: Men det må være skogeiernes vurdering som må bli avgjørende. Man kan ikke være avhengig av viltnemndas syn på skogbruk.

Bjørnersen mente at virkemidlene ikke virker i praksis.

Skogvokter Jens Bråtebekk: Vi er enig i at det oppstår skader, og der er bare en vei å gå. Det er synd at jegerne, som ellers er så robuste, blir myke for det svake kjønn, selv når det går på fire ben.

Christensen: Så vidt jeg har hatt inntrykk av er det alvorlige skader andre steder og tryslingene skulle vel klare dette problemet.

FARETRUENDE
Berg bekreftet at det er verre andre steder i fylket, men situasjonen i Trysil har endret seg faretruende i løpet av de siste par år.

Skåret: Det er klart at man får henvende seg til viltnemnda, også pr. telefon, men jeg vil understeke at viltnemnda har vært engstelig for felling om vinteren. Særlig er vi redd for at det kan føre til dyreplageri. At vi ser så snevert på det som det blir sagt her kan jeg ikke være enig i. Vi er klar over den økonomiske verdi skogen har, og det er ikke delte meninger i det spørsmålet.

Dermed var debatten avsluttet og dirigenten Søberg, rundet av med en takk og ga uttrykk for håp om at diskusjonen vil føre til resultater. Elg og skog behøver ikke være noe problem og har man valget mellom elg eller skog er det vel heller ingen tvil om hva man må velge.»

Collapse text